"Jeg antar at det er en blanding av litteratur, språk og livet", sa J.R.R. Tolkien da han ble spurt hvor han fikk ideene til sine eventyrlige historier fra. Svaret er bare delvis sant, for riktignok er fortellingene basert på hans personlige opplevelser og folkelig mytologi – men de har også innslag av verdenshistorien.
Les på sidene som følger om hva som inspirerte Tolkien til å skape eventyrlige begreper som Hobsyssel, dverger, alvespråket og hobbitene.
Hobbitene var Tolkiens egne landsmenn
Inspirasjon: England
En ettermiddag i 1930 holdt Tolkien på med å rette eksamensoppgaver ved universitet i Oxford, der han var ansatt som professor i engelsk. Tankene vandret, og plutselig hadde han skriblet en setning på et stykke papir: "I et hull i jorden bodde det en hobbit". Tolkien kunne aldri senere forklare hvor ordet "hobbit" kom fra.
"Ord skaper alltid historier i mitt sinn. Så jeg tenkte at jeg burde finne ut hva en hobbit var", forklarte Tolkien, selv om han allerede hadde bestemt at "hobbitene naturligvis var en gren av menneskearten".
Mer nøyaktig var de små, gemyttlige skapningene inspirert av en bestemt type mennesker: engelskmennene. For "dette er tross alt en engelsk bok, skrevet av en engelskmann", slo Tolkien fast, og la til at også Hobsyssel, der hobbitene er hjemmehørende, er "basert på det landlige England og ikke noe annet sted i verden".
Hobbitenes hjemtrakter, Hobsyssel, var en grønn, idealisert versjon av det landlige England.
Med sine små, sirlige hager, tedrikking og koselige piperøyking var Hobsyssel en dypt idealisert utgave av England og oppsummerte de småborgerlige verdiene i Georg 5.s kongerike.
Den idylliske landsbyen Sarehole i Vest-England, der Tolkien hadde tilbrakt store deler av sin barndom, ble en spesielt viktig inspirasjonskilde til Hobsyssel. Blant annet hadde Tolkiens tante en bondegård i området som ble kalt «Bag End» av lokalbefolkningen. Navnet brukte Tolkien senere på hobbiten Bilbo Baggins' hjem.
Gondor og Roma delte skjebne
Menneskenes rike er delt i to og blir truet av barbariske horder – akkurat som det historiske Romerriket.
1. Arnor
2. Tåkefjellene
3. Hobsyssel
4. Gondor
5. Umbar
Inspirasjon: Historiebøkene
I Tolkiens univers er menneskenes rike delt i to, og grensene er konstant truet av horder av barbariske orker. Mot vest blir Arnor løpt over ende av mørke krefter, mens Gondor holder stand i sør. Men bit for bit blir også Gondor erobret, helt til fienden står foran rikets store kongeby, Minas Tirith.
Parallellen til Romerrikets historie er slående: Også Romas grenser ble invadert av barbarer, og i år 395 ble det mektige riket delt i to. Vestromerriket ble rent i senk – i likhet med Arnor – mens det østlige langsomt ble erobret i løpet av århundrer, slik Gondor ble. Til slutt var bare hovedstaden Konstantinopel igjen – akkurat som Minas Tirith.
Og til slutt blir begge hovedsteder utsatt for et stort angrep som avgjør byenes skjebne – Minas Tirith av orkene og Konstantinopel av osmanene i 1453.
Middelalderens jøder sto modell for dvergene
Likheten mangler, men jødene ga inspirasjon til Tolkiens dverger.
Inspirasjon: Jødeforfølgelser
Norrøn mytologi har utvilsomt spilt inn i skapelsen av Tolkiens dverger. For eksempel er dvergenes navn – som Bifur, Nori og Thorin – hentet fra det islandske eddadiktet "Voluspå" – Volvens spådom. Også av utseende ligner Tolkiens figurer de norrøne dvergene.
I 1965 avslørte Tolkien i et intervju at han også hadde hatt middelalderens jøder i tankene. Dvergene er i likhet med jødene fordrevet fra forfedrenes land og bor i enklaver der de prøver å bevare kulturen sin. Begge grupper snakker dessuten et hemmelig oldtidspråk (hebraisk og khuzdul), mens de i det daglige bruker samme tungemål som sine naboer.
Alvene fikk språket fra walisisk reklame
Akkurat som waliserne var alvene kjent som dyktige bueskyttere.
Inspirasjon: Wales/Irland
Tolkien vokste opp i Vest-England nær Wales og ble tidlig fascinert av de walisiske togene som kjørte forbi huset hans. Særlig reklametekstene på siden av togvognene tiltrakk seg guttens oppmerksomhet. Walisisk var verdens vakreste språk, syntes Tolkien, og bestemte at hans magiske alver skulle snakke et språk som lignet walisisk.
Språket var ikke det eneste Tolkien lot seg inspirere av fra Wales. Alvene kunne – etter datidens oppfatning av waliserne – både være blide og krigerske. Og begge "folk" var kjent som livsfarlige bueskyttere. For eksempel var walisiske skyttere avgjørende for seieren da hertug Richard de Clare i 1169 invaderte Irland.
Alver fins i flere europeiske mytologier, men Tolkien ble trolig inspirert av det irske alvefolket tuatha dé danann, kjent for sin styrke og tapperhet. I likhet med Tolkiens alver var de irske sterkere enn mennesker, ble aldri syke og levde lenge. Men også norrøn mytologi har inspirert: Blant annet er inndelingen i lyse og mørke alver tatt fra den islandske diktsamlingen "Yngre Edda" fra 1200-tallet.
Rytterfolk var germanere
Inspirasjon: Angelsakserne
Ved Gondors grenser lever det ville, men tapre rytterfolket rohirrim. Mange av rytternes navn og kulturen deres er åpenbart inspirert av historiske germanske folkeslag – særlig angelsakserne, som Tolkien var svært fascinert av. Det fiktive språket som Tolkien skapte til sine ryttere, minner i store trekk om gammelengelsken angelsakserne snakket.
Rohirrims grønne flagg med den hvite hesten er inspirert av en såkalt geoglyf – stor landskaps-figur – nær Oxford.
Gandalf ga råd til berømt keiser
Inspirasjonen til Gandalf kom blant annet fra abbeden Alkuin, som levde på 700-tallet.
Inspirasjon: Engelsk prest
Tolkiens trollmann fikk navnet fra norrøn mytologi – og karaktertrekkene fra en lærd mann ved Karl den stores hoff.
Vise, vandrende trollmenn er godt kjent fra flere europeiske mytologier. I Norden har guden Odin en del likheter med Tolkiens vise trollmann, Gandalf. Begge har hvitt skjegg, lang stav og hatt med bred brem.
Tolkien slo også selv fast i et brev fra 1946 at han så Gandalf som en «odinsk vandrer». Også trollmannens navn stammer fra norrøn mytologi, der det opptrer ordrett i gudediktet «Voluspå»
fra Den eldre Edda rundt år 1000.
Historikere har påpekt at Gandalf også har et historisk forbilde i den engelske abbeden Alkuin (735-804). Han var kjent som tidens viseste mann og ble i 782 hentet til Karl den stores hoff, der han ble keiserens læremester. Kultur og kunnskap blomstret under Alkuin, som blant annet fikk stanset Karls tvangskristninger.
Aragorn kjemper for å vinne sitt rettmessige rike – slik Karl den store gjorde.
"Tro må komme frivillig, ikke gjennom tvang. Vi må snakke til folks samvittighet, ikke tvinge dem gjennom vold", uttalte Alkuin, som holdt Karl i stramme tøyler. For selv om Karl i år 800 ble kronet til romersk keiser, lå den virkelige makten hos Gud: «Tro aldri at du er herre over verden. Du er bare en stattholder», forklarte Alkuin til Karl – akkurat som Gandalf sa til Denethor, Gondors siste riksforstander.
På samme måte er likhetene mellom Karl den store og Tolkiens Aragorn også slående. Begge nedstammer fra en slekt av hærførere og er de rettmessige arvingene til et mektig rike (Romerriket og Gondor/Arnor), som har blitt delt i to. Deres viktigste oppgave er derfor å beseire «mørkets makter» og forene deres riker – noe begge hærførere gjør med suksess.
Gollum lusket rundt i Irland
Gollums uhyggelige utseende er trolig lånt fra en irsk bok.
Inspirasjon: Beowulf og irsk roman
Tolkiens misdannede Gollum var både inspirert av heltediktet "Beowulf" og en irsk grøsser fra 1800-tallet.
Det gammelengelske helteeposet "Beowulf" var blant Tolkiens viktigste inspirasjonskilder. Her opptrer monsteret Grendel, som i Tolkiens univers ble til misfosteret Gollum.
Grendel beskrives slik i Beowulf: "Grendel de kalte ham, en grusom ødelegger, en demon som herjet de mørke grenseland, heier og myrer, en menneskeetende kjempe som levde i monstrenes land helt siden Gud hadde utstøtt ham".
Gollums utseende stammer ifølge Tolkien-eksperten John D. Rateliff fra den irske grøsserromanen "What Was It? A Mystery" fra 1859. Der blir hovedpersonene angrepet av et lite, skallete vesen som tydelig minner om Tolkiens Gollum:
"Det hadde form som et menneske – misdannet, primitivt og skremmende, men like fullt et menneske. Det var smått, ikke mer enn fire fot høyt, men dets lemmer avslørte muskler vi ikke hadde sett maken til. Ansiktet overgikk i heslighet alt jeg tidligere hadde sett", heter det i beskrivelsen av det nesten usynlige vesenet som plutselig angriper sine ofre fra mørket.
Tåkefjellene tok nesten knekken på Tolkien
I "Ringenes herre" vandrer heltene gjennom Tåkefjellene for å nå frem til Mordor, der mørkets fyrste, Sauron, hersker.
Inspirasjon: Alpene
Både i "Hobbiten" og "Ringenes herre" krysser Tolkiens helter Tåkefjellene – en tåkelagt, kald fjellkjede der hovedpersonene blir truet av blant annet voldsomme stormer og fallende steiner. I et brev fra 1961 avslørte Tolkien at hendelsene i Tåkefjellene "er basert på mine eventyr i 1911". Det året vandret forfatteren opp Aletsch-breen i Alpene i Sveits, der han kom ut for flere farlige situasjoner som satte dype spor.
"Idet vår gruppe nærmer seg Aletsch, var det nære på at vi ble drept av store steiner som løsnet med is som smeltet, og kom deisende ned skråningen. En gedigen stein falt plutselig ned mellom meg og personen foran meg. Dét og ‘torden-natten’ – en grusom natt der vi gikk oss vill og sov i en innhegning – dukker opp i Hobbiten", skrev Tolkien.
Orkene var slu monstre fra Skottland
Orkene stammer i store trekk fra en rekke skotske bøker.
Inspirasjon: Skotsk forfatter
Da Tolkien skulle gi navn til sine onde, mørke vesener, slo han nok en gang opp i heltediktet "Beowulf", der ordet "orcnea" står for "levende døde".
Bortsett fra navnet bygger Tolkiens orker på tussene som herjer i skotske George MacDonalds bøker fra slutten av 1800-tallet. Både orkene og tussene er stygge, slu, onde og dyktige håndverkere, og hater sollys. Tolkien selv la heller aldri skjul på at MacDonald var en stor inspirasjon for ham.
De motbydelige orkene "skylder tussetradisjonen en hel del, antar jeg. Særlig slik den opptrer hos George MacDonald", skrev Tolkien i et brev i 1954, og sammenlignet skapningene sine med "MacDonalds tusser, som de til en viss grad minner om".
Umbar var en kopi av Romas erkefiende
Både Umbar og Kartago var fryktet for sine elefanter.
Inspirasjon: Kartago
Riket Gondors fiende mot sør, Umbar, har en sterk flåte og en stor hær bestående av blant annet krigselefanter. Ifølge Tolkien-eksperten David Salo er Umbar en kopi av Romerrikets gamle fiende Kartago, kjent for nettopp sin flåte og sine elefanter.
I 264-146 f.Kr. utkjempet Roma og Kartago tre kriger. Under den andre invaderte kartagerne Romerriket med blant annet 37 krigselefanter.
Troll ble forvandlet til stein
**Inspirasjon: Norrøn mytologi
Da Tolkien skulle gi navn til sine onde, mørke vesener, slo han nok en gang opp i heltediktet "Beowulf", der ordet "orcnea" står for "levende døde".
Bortsett fra navnet bygger Tolkiens orker på tussene som herjer i skotske George MacDonalds bøker fra slutten av 1800-tallet. Både orkene og tussene er stygge, slu, onde og dyktige håndverkere, og hater sollys. Tolkien selv la heller aldri skjul på at MacDonald var en stor inspirasjon for ham.
De motbydelige orkene "skylder tussetradisjonen en hel del, antar jeg. Særlig slik den opptrer hos George MacDonald", skrev Tolkien i et brev i 1954, og sammenlignet skapningene sine med "MacDonalds tusser, som de til en viss grad minner om".
