Før oppfinnelsen av trykkpressen ble bøker kopiert og samlet for hånd.
Bak det omfattende arbeidet stod spesielt utdannede skrivermunker som tilbrakte så godt som alle døgnets lyse timer i et skriptorium – klosterets skriverom – der de satt bøyd over bøkene sine.
Munkenes arbeid besto ikke bare i å skrive.
De måtte også selv klippe til pergament til å skrive på, blande blekk, binde boksidene sammen og lage omslag.
Til slutt ble bøkene sendt til en rubrikator som malte fargerike initialer – og eventuelt til en illuminator som illustrerte sidene.
Hvor lang tid en munk brukte på å kopiere en bok, avhang av flere faktorer – bl.a. bokas lengde og innhold.
Ofte måtte munkene skrive av språk som de ikke nødvendigvis forsto – som gammelgresk og hebraisk – og skriften måtte ha en ensartet størrelse og lengde.
Alt i alt var kopiering en tidkrevende, manuell prosess som kunne ta flere måneder. En tommelfingerregel var at en munk skulle kopiere to bøker i året.
Spesielle bøker som Bibelen krevde imidlertid ekstraordinær oppmerksomhet og kunne legge beslag på opptil 15 måneder av en munks arbeidsliv.
På grunn av det store tidsforbruket var bøker ekstremt kostbare og kun for samfunnets mest velstående.
Med oppfinnelsen av trykkpressen i årene rundt 1440 falt bokprisene dramatisk.
Der en munk kopierte tre eller fire sider om dagen, kunne en trykkpresse trykke over 3000 sider.
I de store klostrene kopierte opp til 40 munker de tjukke bøkene døgnet rundt.
Munkene var under stort press for å skrive feilfritt, men undersøkelser viser at middelalder-bøkene er fulle av feil; munkene kunne bl.a. hoppe over flere linjer når de kopierte lange tekster på språk de ikke forsto.
Pennene var laget av bl.a. metall eller fuglefjær. Metallpennene var hardføre og ga en tynn og presis linje. Pennene kunne spisses, noe som gjorde en mer individuell tilpasning mulig.
Pergament var laget av dyreskinn som ble strukket ut og behandlet kjemisk. En eneste bok kunne kreve skinn fra flere hundre dyr. For å sikre en god kvalitet holdt enkelte klostre sine egne dyr.
Enkelte munker lot frustrasjonen få fritt utløp i bokmargen.
Margen ble innimellom brukt til skriblerier. Munkene, som levde et hardt liv med bl.a. ryggsmerter og tørre øyne, skrev bl.a. “Å, min hånd” og “Jeg fryser mye” i margen i bøkene sine. En munk var lykkelig over å ha fullført arbeidet sitt: “Nå har jeg kopiert alt – for guds skyld gi meg en drink”.