«Pooh, Pooh, Pooh!» runger det bortover gangen på kostskolen Stowe ca. 85 km nord for London.
Ropene er rettet mot Christopher Robin Milne. Den tolv år gamle kostskoleeleven blir ertet fordi faren hans er Alan Alexander Milne. Under navnet A.A. Milne er faren verdenskjent for bøkene om den honningglade bjørnen Winnie-the-Pooh (Ole Brumm).
«Min far oppnådde sin status ved å klatre opp på mine barneskuldre.» Christopher Milne i sine erindringer.
I begynnelsen av 1930-årene, da mobbingen på Stowe finner sted, har A.A. Milne skrevet fire bøker om det levende kosedyret og gutten Kristoffer. Bøkenes figurer bygger på Milnes sønn og kosedyrene hans, og berømmelsen gir unge Christopher mye uønsket oppmerksomhet.
Over tid kommer Christopher til å hate alt som har å gjøre med Ole Brumm – og sin far.
Krigstraumer preget Milne for livet
Alan Alexander Milne ble født i 1882, og i barndommen elsket han å leke med ord og tall og utforske naturen.
«Naturen har den mest fantastiske utstillingen, alltid åpen og alltid gratis,» skrev han i selvbiografien fra 1938.
Som ung studerte Milne matematikk på universitetet i Cambridge, men han var ikke bare opptatt av tall. Milne hadde talent for å skrive morsomme artikler og dikt, og skriveriene hans ble trykt i universitetsavisen. Tekstene fant veien til redaksjonen hos det engelske satirebladet Punch, som ansatte Milne som skribent i 1904. To år senere ble han forfremmet til medredaktør.
Karrieren gikk som på skinner, og i 1913 fridde Milne til sin utkårede, rikmannsdatteren Dorothy de Sélincourt. Men paret hadde knapt rukket å møblere huset sitt i London før 1. verdenskrig begynte. Til tross for sin avsky for krig meldte Milne seg pliktoppfyllende til hæren.
Christopher var glad i bamsen sin da han var barn, men senere i livet kom han til å hate alt som hadde med Ole Brumm å gjøre.
Oppholdet i de fæle skyttergravene gjorde imidlertid Milne så febersyk at han – etter å ha deltatt i slaget ved Somme i 1916 – ble sendt hjem til et engelsk sykehus. Milne kom til hektene og arbeidet deretter bak fronten som etterretningsoffiser. Men krigen hadde merket ham for livet.
«Jeg blir nesten fysisk syk av det marerittet av mentalt og moralsk forfall som krigen er», skrev Milne i sine erindringer og snakket aldri siden om krigen i detalj.
Etter at sønnen Christopher ble født i 1920, kjøpte Milne og hans kone landstedet Cotchford Farm i Sussex for å leve tett på naturen. Like ved lå Ashdown Forest, en liten skog som skulle bli verdenskjent som Hundremeterskogen – der Ole Brumm og vennene hans bodde.
Barnelek ga ideen til Ole Brumm
Livet på landet ga Milne ro til å skrive bøker og skuespill, men også tid til å gå turer i skogen med Christopher eller se på mens konen lekte med sønnen. Dorothy ga guttens kosedyr stemmer når Christopher holdt teselskaper for dem. Leken og skogsturene ga Milne ideen til en barnebok.
«Det var som regel mor som lekte med meg på barnerommet. Hun forsynte far med ideer til bøkene hans», avslørte Christopher som voksen.
I 1926 kom Milnes «Winnie-the-Pooh» ut, og boken solgte hundretusenvis av eksemplarer.
Christopher Milne donerte sine berømte tøydyr til det kommunale folkebiblioteket i New York, der de kan ses i dag.
Bjørn og svane ble til Ole Brumm
Selv om det var A.A. Milne som skrev historiene om Ole Brumm og vennene hans, var det sønnen Christopher som ga Ole Brumm og flere av de andre dyrene i Hundremeterskogen navn.
På ettårsdagen i 1921 fikk Christopher Milne det første av kosedyrene som skulle bli berømte i fortellingene om Ole Brumm. Ekteparet Milne kjøpte kosedyret, en bamse, i det engelske varehuset Harrods. Christopher kalte bamsen Edward.
Senere fikk sønnen kosedyr som bl.a. forestilte et esel og en liten gris. Han kalte dem Eeyore – etter lyden av et esel som skryter – og Piglet (Tussi og Nasse Nøff på norsk).
Under et besøk i London Zoo ble Christopher begeistret for en kanadisk brunbjørn som var oppkalt etter byen Winnipeg. Sønnen endret navnet på bamsen sin til bjørnens kjælenavn: Winnie.
A.A. Milne og Christopher gikk ofte tur i skogen. Der matet Christopher en svane i en dam. Når svanen ikke gadd å ete brødbitene som Christopher kastet ut til den, kalte den skuffede gutten svanen for «Pooh». Uttrykket kan oversettes med fy eller æsj.
Av skjellsordet og navnet på den virkelige brunbjørnen skal A.A. Milne angivelig ha dannet det særegne navnet Winnie-the-Pooh (på norsk Ole Brumm).
Da leserne oppdaget at gutten i boken var basert på en virkelig person, strømmet fanposten inn hos familien Milne. Og Christopher ble nødt til å svare på hvert eneste brev.
Den neste boken om Ole Brumm kom ut i 1928, og Christopher måtte gi intervjuer til pressen. Sønnen hadde fått rollen som gutt i barneboken i vrangstrupen – spesielt etter at vennene hadde begynt å erte ham.
«Hjemme var jeg fortsatt glad i Kristoffer og var til tider stolt over å dele hans navn og berømmelse. Men på skolen var det omvendt, der hatet jeg ham mer og mer», skrev Christopher i en bok i 1974.
Fans dukket opp overalt
Suksessen med bøkene slet på Milne-familien. Ashdown Forest myldret av fans, og nysgjerrige lesere dukket opp på landstedet for å hilse på Christopher. Milne selv innrømmet overfor en venn at han følte både «forundring og avsky» over berømmelsen.
Etter to diktsamlinger og to bøker om Ole Brumm skrev ikke A.A. Milne mer om den lille verdenen i Hundremeterskogen. Milne ble likevel stemplet som barnebokforfatter, og forholdet til Christopher var anstrengt helt frem til forfatterens død i 1956.
A.A. Milne lot seg inspirere av sønnens bamse da han fant på historiene om Ole Brumm og vennene hans.
Bitter over sin tapte barndom ga Christopher avkall på alle inntekter av bøkene og begrunnet det i sine erindringer:
«Min far oppnådde sin status ved å klatre opp på mine barneskuldre. Han stjal mitt gode navn og etterlot meg ingenting ut over den tomme følelsen av å være berømt for å være sønnen hans.»
Etter farens død traff Christopher Milne moren bare én gang før hun døde i 1971. Kort tid etter fortalte Christopher pressen at han hadde tatt «endelig avskjed» med foreldrene og var ikke sint lenger. Men da var det for lengst for sent å gjenskape den ødelagte familieidyllen.
Ironisk nok drev Christopher som voksen en bokhandel hvor han risikerte å møte fans av Ole Brumm.