I dag blir buktaler forbundet med morsomme dukker, men fenomenet har en langt alvorligere fortid.
Skriftlige kilder fra oldtidens Hellas omtaler en kult av engastrimanteis – buk-profeter – som skulle ha en spesiell kontakt med de dødes verden.
Profetene holdt til i templer hvor de under religiøse ritualer frembrakte lyder fra magene sine.
Lydene ble betraktet som beskjeder fra de avdøde som talte til de levende via buktalerne.
Bukprofetene nøt stort sett høy anseelse, men ikke alle var like imponert; f.eks. advarte filosofen Plutark grekerne mot profeter og orakler som påsto at de kunne tale med gudene “på samme vis som buktalerne.”
Selv etter kristendommens inntog fortsatte man å bruke buktalere – om enn i det skjulte – til å snakke med den andre verden.
Men buktaleri mistet all religiøs troverdighet på 1500-tallet, da den engelske legen Reginald Scott avslørte at det var et verbalt svindelnummer som kunne læres.
Omtrent samtidig slo buktalerne inn på underholdning som en levevei.
De begynte f.eks. å dukke opp ved europeiske hoff, der bl.a. franskekongen Frans 1 (1494-1547) hadde sin egen buktaler.
Men det store spranget inn i underholdningsverdenen kom ikke før på 1800-tallet, da buktaleri ble et populært innslag på varietéer i de europeiske storbyene.