Drept av Shakespeare

I 1500-tallets London var ikke teatret en finkulturell opplevelse for samfunnets elite. Alle som hadde en shilling i lommen, gikk den lange veien over London Bridge for å besøke dikterens berømte teater, Globe, på sørbredden av Themsen. Og allmuen ville ha spenning, dramatikk og store følelser – gjerne med døden som resultat.

Mer enn 250 navngitte rollefigurer mister livet i Shakespeares verk. Dramatikeren var kjent for sine mange kreative måter å drepe på, og noen av dem var uhyggelig realistiske.

Gjenferdet av Hamlets far:

«Mens jeg lå og sov i hagen,
som alltid var min vane
hver ettermiddag, stjal din onkel
seg usett adgang til min trygge time
med bulmeurtens helvetessaft i en flaske
og i mitt øres ganger helte han
spedalskhetens gift.»

I Shakespeares mest kjente skuespill, «Hamlet», dukker hovedpersonens avdøde far opp som et gjenferd. Åpenbaringen kan avsløre at Hamlets onde onkel, Claudius, drepte faren. Åpenbaringen forteller også at det var giften hebon som til slutt ble hans død – Claudius helte den inn i øret hans mens han sov.

Men det finnes ingen gift med det navnet. Muligens var Shakespeare inspirert av henbane (norsk: bulmeurt). Flere medlemmer av planteslekten inneholder stoffet atropin, som er dødelig i store doser.

At faren til Hamlet får helt gift i øret, er et merkelig valg. Øret har relativt få blodårer og er beskyttet av ørevoks. Dette gjør det vanskelig for giftstoffene å komme inn i blodbanen eller luftveiene, hvor de vanligvis må tas opp for å være dødelige.

Videre ville nok faren også ha våknet av å ha fått den flytende giften helt inn i øret.

Legen:

«I grunnen er hun ikke syk, men plaget
av fantasier som ustanselig
tar hennes ro.»

I stykket «Macbeth» dukker en av Shakespeares ondeste skurker opp i form av lady Macbeth, som er gift med kong Macbeth. Tanken på alle drapene hun har på samvittigheten – i tillegg til den konstante frykten for å bli avslørt – frarøver dronningen muligheten for å falle i søvn. De få gangene hun blunder, vandrer hun rundt på slottet i søvne og letter samvittigheten sin i inkriminerende gåter. Til slutt dør hun.

Dyreforsøk med rotter har vist at det er mulig å dø av søvnløshet. Etter å ha vært holdt våken kontinuerlig i to uker mistet gnagerne livet. Elleve døgn er det lengste et menneske beviselig har holdt seg våkent. Det skjedde under et amerikansk eksperiment i 1964 og resulterte i voldsomme hallusinasjoner og uklar tale.

Imidlertid er det mest sannsynlig at Lady Macbeths kropp til slutt ville overgitt seg til søvnen. Men hvis hun bare fikk «mikrosøvn» – som inntrer ufrivillig og varer i opptil ti sekunder – ville lengre tids søvnmangel trolig kostet henne livet.

Kong Lear:

«Min lille narr er hengt!
Nei, intet liv! Hvorfor skal hunder, hester
og rotter leve, når du ikke ånder?
Du kommer aldri mer igjen, nei aldri,
nei, aldri, aldri!»

Blant de medvirkende i Shakespeares dramaer er hjertesorg en hyppig dødsårsak. Men ingen er mer berømt enn kong Lear, hovedpersonen i stykket med samme navn. Etter å ha delt riket sitt og testamentert det til sine to eldste døtre, finner kongen ut at de er et par manipulerende opportunister som bare later som de elsker ham.

Til gjengjeld er den yngste datteren, Cordelia, oppriktig i sin kjærlighet til den eldre, selvopptatte kongen. Etter Lears mislykkede forsøk på å redde Cordelia fra galgen dør han – tilsynelatende av knust hjerte.

Å dø av hjertesorg er mulig. Et av de mest omtalte danske eksemplene er politikeren Bernhard Baunsgaard, som i en alder av 77 år falt død om ved sin kones begravelse i 1996.

Alvorlig psykisk press kan føre til hjerteproblemer og i verste fall utløse et hjerteinfarkt. Det finnes også sykdommer som kan aktiveres av ekstrem emosjonell spenning – f.eks. lang QT-tid-syndrom og CPVT. De rammer imidlertid først og fremst yngre mennesker.

Kleopatra:

Til slangen, idet hun fører den til sitt bryst:
«Kom, lille dødskre,
og løs med dine skarpe tenner knuten,
den slyngede, som binder oss til livet.
Du lille giftfjols, bli nå vred og gjør det!»

Shakespeares historiske drama om Egypts dronning Kleopatra og den romerske generalen Marcus Antonius ender med at de to elskende begår selvmord. Kleopatra avslutter livet sitt på dramatisk vis ved å la seg bli bitt av en giftig slange.

Den mest utbredte giftslangen i faraoenes land var den egyptiske kobraen. Slangens gift kan være dødelig og består av både nevrotoksiner, som ødelegger nervevevet, og cytotoksiner, som dreper cellene. Etter et bitt slår nervesystemet seg av, slik at offeret dør av respirasjonssvikt. Selv om døden ikke inntreffer like raskt som den gjør i Shakespeares skuespill, er det derfor mulig å begå selvmord med bitt av en egyptisk kobra.

Kleopatras slangeselvmord er ikke sprunget ut av Shakespeares fantasi – det er nevnt av flere av antikkens forfattere. Den romerske historikeren Plutark beskriver slangebittet, men han mener at giften heller ble innført med en nål.

JULIE:

«Lykkelige dolk,
her skal du inn;
rust der, og la meg dø.»

Shakespeares mest kjente dødsfall er utvilsomt Romeo og Julies. Romeo tar gift fordi han tror at kjæresten hans, Julie, er død. Men hun har bare tatt en eliksir som gjorde henne skinndød i to døgn. På den måten ville hun unngå å bli giftet bort til en annen enn Romeo. Da hun våkner og ser kjæresten ligge død ved siden av seg, stikker Julie seg selv i magen med en dolk.

På Shakespeares tid kjente man ikke til et stoff som kunne medføre en skinndød tilstand. Den beste kandidaten er alrunerot, hvis gift blokkerer nervesignaler og forårsaker bevisstløshet. Men Julies kropp ville ikke blitt kald og blek hvis hun hadde spist alrunerot – tvert imot ville hjertet hennes rase, og hun ville få feber.

Selvmord med dolk krever svært stor presisjon for at døden skal inntreffe så raskt som den gjør for Julie. Hvis dolken ikke punkterer en stor pulsåre eller vitale organer som milten, kan det ta flere timer å forblø.

Othello:
«Det kan ikke stanses.»

Desdemona:
«Kun mens jeg ber en bønn!»

Othello:
«Det er for sent.»

Desdemona:
«Åh, Herre, Herre, Herre!»

Othello, hovedpersonen i stykket med samme navn, dreper sin kone, Desdemona, fordi han feilaktig tror hun har vært utro mot ham. Etter en heftig ordveksling der hun ber for sitt liv og bedyrer sin uskyld, kveler Othello henne med hendene. Men Desdemona er ennå ikke død – hun rekker akkurat å våkne og fortelle kammerpiken sin at Othello er morderen hennes, før livet forlater henne.

At Desdemona våkner igjen for en kort bemerkning, er praktisk talt utenkelig, har flere leger påpekt. Hvis en person blir forsøkt kvalt og deretter kommer til bevissthet, vil vedkommende sannsynligvis komme seg helt, i takt med at hjernen og de indre organene igjen får oksygen.

Selv om kvelning ofte blir fremstilt som en rask prosess på film og TV, er det faktisk ganske vanskelig å kvele et annet menneske. Undersøkelser har vist at det krever stor fysisk styrke og tar flere minutter.