Eksistensialismens historie fra Sartre til The Cure

I kjølvannet av verdenskrigene gjør franske filosofer det til et motefenomen å stille spørsmål ved meningen med livet.

Men selv om Jean-Paul Sartre og hans skare av kaféintellektuelle kanskje var de første eksistensialistene, var de langt fra de første som tenkte dypt over de store spørsmålene om tilværelsen.

Følg eksistensialismen fra Søren Kierkegaard via Friedrich Nietzsche til Samuel Beckett, Albert Camus og Jean-Paul Sartre.

Heldigvis finnes det en rekke faggrupper som kan hjelpe når livet virker meningsløst og sinnet blir svart. Psykologer, psykoterapeuter, filosofer, religiøse autoriteter og coacher er bare noen av dem.

Felles for dem er at de kan hjelpe mennesker ut av kriser ved å stille vanskelige spørsmål og hjelpe noen som lider av angst eller depresjon, til å finne ut hvem de er, og hva livet deres skal handle om.

For å lære mer om de dype tankene og vanskelige følelsene har nok mange av dem lest de eksistensialistiske filosofene. Eller eksistensialistene.

Det er en filosofisk skole som ble navngitt og berømt i Paris etter andre verdenskrig. Men problemene med å finne mening med livet og hvordan man kan å leve i samsvar med seg selv, er selvsagt spørsmål som har opptatt mennesket siden sivilisasjonens vugge.

Kledd i svart røykte de sigaretter, hørte på jazz, drakk store mengder vin og diskuterte livets store spørsmål. Stambarene het «Le Tabou» og «Les Deux Magots» og lå i Paris’ sjette arrondissement på vestbredden av Seinen.

Det var her etterkrigstidens intellektuelle avantgarde rundt filosofen Jean-Paul Sartre og hans livsledsagerske Simone de Beauvoir holdt til.

De var omgitt av forfattere, litteraturkritikere og tenkere som Albert Camus, Raymond Aron, Henri Pichette og Raymond Queneau.

I kjølvannet av Sartres forelesning i 1946, «Eksistensialisme er humanisme», som kort tid etter ble utgitt skriftlig, hadde verden fått øynene opp for de franske forfatterne og tenkerne som prøvde å forene etterkrigstidens pessimistiske svartsyn med mer oppbyggelige moralske ideer om at mennesket var herre over sin egen skjebne og selv kunne definere livets verdi og mening.

Eksistensialismen vokste raskt til en undergrunns- og ungdomskultur som trakk til seg studenter fra gymnasene og universitetene hvor flere av Sartre og hans kumpaner underviste.

Ungdommene kledde seg typisk i svarte unisex-klær og delte gavmildt ironiske pessimist-slagord som «hvorfor slå i hjel tiden når du kan ta livet av deg selv?».

Replikken er fra filmen «The Rebel» fra 1961, som er en satire over eksistensialismen som motefenomen.

Eksistensialistene likte å snu gjengse verdier på hodet. De var bevisste på hvor lite samfunnets klassiske sannheter egentlig betydde, fordi de hadde stirret livets meningsløshet inn i øynene.

Eksistensialistenes svarte estetikk og ironisk distanserte livsvisdom har siden inspirert et hav av band og kunstnere som i tidens løp har inspirert millioner av unge fans og tenåringer til å tenke over meningen med livet.

Da denne skribenten studerte til en bachelor i filosofi, ble imidlertid eksistensialismen avfeid som «tenåringsfilosofi» av en foreleser.

Det engelske bandet The Cure, som ble store med svartkledd goth-pop på 80-tallet, stjal for eksempel tematikken til en av sine første singler, «Killing an Arab» («Å drepe en araber», red. ) fra Albert Camus, hvis hovedperson i mesterverket «Den fremmede» nettopp dreper en araber, tilsynelatende uten grunn.

Jo da, Sartre, Camus og de Beauvoir gjør eksistensialismen trendy på slutten av 1940-tallet og i løpet av 50-tallet.

Men mye av tankegodset stammer fra tidligere tenkere som tyske Martin Heidegger og Friedrich Nietzsche og dessuten danske Søren Kierkegaard.

Friedrich Nietzsche (1844–1900) er kjent for å erklære at «Gud er død».

Hans filosofi tar på den måten utgangspunkt i nihilisme («nihil» betyr «ingenting» på latin), og begrepet dekker en tilstand eller en verden fullstendig blottet for moral og etikk. Ingenting har verdi, alt er meningsløst. Ut av den meningsløsheten prøver Nietzsche å skrive frem et supermenneske.

Når menneskeheten har tatt et oppgjør med Gud og andre verdisystemer, kan vi endelig selv definere hva som har mening og verdi for oss. Men – akkurat som hos Sartre – krever det at mennesket tar seg selv og sin frihet på alvor og kjemper for å finne det som skal gi livet fylde.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813–1855) kjemper også med meningsløsheten, men han er dypt religiøs og er derfor ikke like tilbøyelig til å avskrive Gud.

Hos Kierkegaard står også frihet og autentisitet i høysetet, spesielt i hans tidlige, mindre religiøse bøker som «Enten – eller», «Begrepet angst» og «Sykdommen til døden».

Førstnevnte er trolig Kierkegaards mest kjente verk.

Her prøver en jurist og ektemann, assessor Vilhelm, å hjelpe en ung person, som ikke heter annet enn A, ut av en depresjonslignende tilstand.

«Tungsinn» kalles det på Kierkegaards tid, lenge før Freud grunnla psykologi som vitenskap.

Medisinen fra den borgerlige Vilhelm er at A må velge seg selv eller bli seg selv. Det krever en seriøs og dyp aksept av hvem og hva man er, hva man kan og ikke kan, og hva man vil og ikke vil. Å velge sitt autentiske selv vil si at man ville velge å være den man er, også selv om man kunne velge å være en hvilken som helst annen person.

Kierkegaard skriver i «Sykdommen til døden» at selvet er det forholdet et menneske har til seg selv – ikke bare til sine fysiske og materielle forutsetninger som utseende, talenter, familie og formue, men også til sjelen.

Forholdet mellom sjelen og det fysiske blir til sammen til en person.

Men det er hvordan denne personen forholder seg til akkurat dette forholdet, som er selvforholdet eller selvet.

Og her argumenterer assessoren i «Enten – eller» for at man må ta seg selv og sin frihet på alvor. Det er noen likheter med ideen om å velge eller finne sin essens hos Sartre, men Kierkegaards frihet er kanskje ikke fullt så radikal. Som assessoren påpeker, er alle bundet til en kropp, en tid, et sted, et opphav og så videre.

Men ideen om å velge seg selv – og ikke minst at mennesket har frihet til å velge sitt eget liv – inspirerte Martin Heidegger, som så inspirerte Jean-Paul Sartre og resten av eksistensialistene.

Eksistensialistene har inspirert et hav av kunstnere innen så godt som alle sjangre og medier.

En av de utvilsomt største eksistensialistiske forfatterne er Fjodor Dostojevskij (1821–1881), som var Kierkegaards og Nietzsches samtidige på 1800-tallet.

Dostojevskij skildrer mange av de samme temaene som de to filosofene, og spesielt Nietzsches kamp med nihilismen, etter at Gud er død og livet har mistet sitt anker, går igjen hos den russiske forfatteren.

«Forbrytelse og straff» er trolig Dostojevskijs mest kjente roman, og også den som mest åpenlyst utforsker de eksistensialistiske temaene.

En ung jusstudent, Rodion Raskolnikov, er hovedpersonen i mursteinsromanen. Inspirert av datidens nye ideer har han forlatt kristen moral, og dette fører til at han dreper en ond pantelånerske.

Han vil bruke pengene som bare ligger og forrenter seg hos den grådige damen, til å fullføre utdannelsen, og så vil han jobbe for å gjøre verden til et bedre sted.

Oversatt til mer filosofiske, eksistensialistiske termer kan det tolkes som at han vil bruke friheten sin til å gi seg selv muligheten til å bli sitt autentiske selv.

Men det er lettere sagt enn gjort å gå imot samfunnets verdier, finner Raskolnikov ut i sin jakt på å bli seg selv.

Andre forløpere for eksistensialismen er forfattere som Knut Hamsun, Franz Kafka, Hermann Hesse samt Jack Kerouac og de andre beatniks, som hippiebevegelsen hentet inspirasjon fra.

I teateret ble eksistensialismens temaer brukt til å grunnlegge en ny sjanger, nemlig absurd teater.

Som navnet antyder, er det en form for teater hvor mye av stykkets handling viser seg å være meningsløst til syvende og sist.

Det mest berømte eksemplet er nok Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot».

Hele stykket handler om to personer som bare fordriver tiden mens de venter på den mystiske Godot.

Til slutt viser det seg at ingen av dem faktisk kjenner Godot eller vet hvordan han, hun eller det ser ut.

Absurd teater har siden inspirert flere generasjoner filmskapere.

Et åpenbart eksempel i kjølvannet av «Mens vi venter på Godot» er Coen-brødrenes «Burn After Reading» og «The Big Lebowski», som begge er preget av en meningsløs og absurd venting på noen eller en man ikke kjenner.