Mørket og kulden var det første legen Frederick Treves la merke til da han trådte inn i det vesle, skitne butikklokalet.
Det slapp ikke lys inn gjennom vinduet, som var dekket av et enormt reklamebanner med en tegning av et vesen – halvt mann, halvt elefant.
Tom Norman – en “sirkusdirektør” som stilte ut mennesker med misdannelser rundt i London – førte den nysgjerrige legen lengre inn i lokalet. Han trakk til side et forheng. Der, på en stol, satt en deform skikkelse.
Det gedigne hodet var så misdannet at det så ut som om han bare hadde ett øye. Et øye som stirret tomt ut i lokalet. Nesen var en kjøttklump og var bare gjenkjennelig på grunn av plasseringen midt i ansiktet. Kjeven var så forvokst at overleppen vendte den røde innsiden ut.
Kroppen var skjev og dekket av tykk hud som mange steder hang i lange folder og var tett besatt med blomkållignende utvekster.
Den venstre armen var liten og tynn – den høyre enorm og endte i en kjempemessig hånd. Tommelfingeren minnet Frederick Treves om en reddik, og de andre fingrene lignet knollete røtter.
“Reis deg opp,” bjeffet sirkusdirektøren. Den misdannede skikkelsen reiste seg. Han var bare iført bukser.
Stikk i strid med Treves' forventninger var ikke mannen særlig stor. Legen tok for gitt at det snodige vesenet ikke kunne snakke eller tenke. Eieren av lokalet fortalte at Elefantmannen het Joseph Merrick.
Treves ba sirkusdirektøren om tillatelse til å undersøke Merrick – han ville finne ut hvordan Elefantmannens kropp hadde blitt slik.
Blant folk het det seg at Joseph Merricks mor var blitt overfalt av en rømt sirkuselefant mens hun var gravid, men den slags overtro lå utenfor Frederick Treves' vitenskapelige univers.
Motstrebende ga sirkusdirektøren tillatelse til at Treves kunne undersøke Elefantmannen på London Hospital, som lå like ved butikken.
Dekket av en stor hatt, et tørkle foran ansiktet og en kappe ble Joseph Merrick ført til sykehuset. Treves målte og tegnet opp Merricks kropp. Etterpå rakte Treves ham visittkortet sitt, med beskjed om at hvis han trengte hjelp, kunne han alltid komme til legen
Sykdommen ødela blant annet Merricks knokler og fikk huden hans til å vokse uhemmet.
Misdannelser på utstilling
Treves beskrev møtet sitt med Elefantmannen mange år senere i en bok. Selv om mange historikere mener at legen nok pyntet litt på historien, er det sikkert at de to mennene møtte hverandre første gang i november 1884.
Før Joseph Merrick ble til Elefantmannen hadde han bodd på et fattighus i fødebyen Leicester. Dårlig kost og hardt arbeid fra morgen til kveld var en del av hverdagen.
Merrick forsøkte å innordne seg, men utseendet hans vakte frykt, og på grunn den deforme munnen var det ingen som forsto hva han sa. Livet på fattighuset var ulidelig, og Merrick bestemte seg for å dra nytte av misdannelsene sine.
Derfor kom han i august 1884 i kontakt med et omreisende “sirkus” som viste frem mennesker med misdannelser på et såkalt freakshow – en utbredt form for underholdning i Europa på den tiden. Her ble alt som avvek fra normalen vist frem.
Tjukke kvinner. Skjelettynne menn. Menn som var kvinner. Kvinner som var menn. Svarte mennesker som fødte på scenen.
Elefantmannen ble en suksess fra første stund. Barn hadde ikke adgang til showet, og kvinner besvimte ofte når teppet ble trukket til side. Publikum gyste og gispet når de så den elefant- lignende kroppen.
I nesten to år reiste Joseph Merrick rundt som Elefantmannen. Selv om han var innesperret det meste av tiden, for ikke å skremme livet av folk og for å opprettholde forventningene til de daglige forestillingene, var det gode år. Fast arbeid og lønn gjorde at han kunne legge seg opp en del penger.
Derfor var det en ulykke for Merrick at det moderne Storbritannia innledet jakten på de populære freakshowene.
Kirkelige og politiske røster gjorde det klart at forestillingene ikke hørte til i det nye britiske samfunnet. De var middelalderske og uverdige. Motstanden førte til et forbud i 1886, og Joseph Merrick mistet eksistensgrunnlaget sitt.
De første tegnene på Merricks sykdom kom til syne da han var rundt tre år.
Morens død endret Merricks liv
“Jeg var 11 eller 12 år da mitt livs ulykke inntraff – min elskede mor døde”, skrev Elefantmannen, Joseph Merrick, i en kort selvbiografi.
Merrick ble født i august 1862 som det første av tre barn i et hjem preget av fattigdom.
De første sykdomstegnene viste seg i treårsalderen, da han begynte å få små buler på kroppen.
Symptomene var ikke verre enn at han kunne leve et noenlunde normalt liv. Moren tok kjærlig hånd om oppdragelsen hans og sikret at Merrick ble sendt på skole.
Kort etter morens død ansatte faren en husholderske, som han snart giftet seg med.
Merrick omtalte henne senere som et meget ondt menneske. Stemoren behandlet den misdannede gutten svært dårlig, og la ikke skjul på at hun ville bli kvitt ham.
Som 15-16-åring fikk Merrick nok, og forlot hjemmet for alltid.
Han fikk plass på et fattighus frem til han i 1884 sluttet seg til et sirkus som reiste rundt og viste frem mennesker med misdannelser.
Elefantmannens nedtur
Forbudet ble begynnelsen på en tøff nedtur. Elefantmannen reiste til Belgia, der han ville fortsette forestillingene sine.
Men også på kontinentet hadde politikerne begynt å ta avstand fra utstillinger av mennesker med misdannelser.
Politiet forbød og stengte det omreisende showet gang på gang. Det var ingen penger å tjene for Merrick eller den nye østerrikske impresarioen hans, som etter noen håpløse måneder satte punktum for den dårlige forretningen. Han stjal alle de oppsparte pengene til Merrick og stakk av.
Alene i et land der alle ble skremt av utseendet hans, nådde Joseph Merrick bunnen. Ingen snakket engelsk.
Han hadde ikke mat, ingen sted å sove, og visste ikke hvordan han skulle komme seg hjem. Hjelpen kom fra uventet hold.
Den østerrikske impresarioen som hadde tatt pengene hans, vendte tilbake og kjøpte en billett til ham til London da han så hvor ille det sto til.
Og så begynte en redselsfull tur. På toget ble han hånet og plaget av medpassasjerene, og da han kom til båten som skulle ta ham over kanalen, nektet kapteinen å ta ham med av hensyn til de andre reisende.
Til slutt, i juni 1886, kom Joseph Merrick seg om bord på et skip som tok ham nærmere målet: London.
For å skjule seg for folks blikk gikk Joseph Merrick ofte med en hette som dekket det deformerte ansiktet.
Merrick og Treves møttes igjen
Pekende fingre, forferdede blikk og oppskremte hvin fulgte Merrick da han forsøkte å finne veien gjennom den tette folkemengden på Liverpool Station.
Samme hvor han gikk ble menneskemengden mer og mer ugjennomtrengelig. Folk stimlet sammen for å få et lite glimt av det merkelige vesenet som både vakte redsel og fascinasjon.
Nysgjerrighet og forferdelse pisket opp stemningen, slik at mannen i sentrum for det hele ble mer og mer panisk.
Det var først da politiet kom til Liverpool Station at Merrick kom seg unna. Politibetjentene fikk trukket ham inn i et tomt venterom, der dørene ble lukket foran nesen på folk som presset på utenfra for å se mer.
Her falt Joseph Merrick om. Utmattet, skremt og illeluktende etter den lange reisen. Betjentene forsto ikke et ord av det han mumlet.
Først da Merrick trakk frem et krøllete visittkort fra jakkelommen, visste de hva de skulle gjøre med ham.
Visittkortet var det kortet Frederick Treves hadde gitt ham i det mørke butikklokalet to år før. Og da Merrick ble avlevert på London Hospital tok legen for andre gang i sitt liv imot den besynderlige pasienten.
Innleggelsen på sykehuset ble et vendepunkt i Joseph Merricks liv. Han ble helbredet for lungebetennelse, og han fikk tilsyn og pleie.
Treves så at den elefantlignende mannen ikke kunne leve utenfor sykehuset, og han ønsket å få Merrick innlagt som fast pasient. Det var bare mulig dersom noen betalte for Merricks opphold.
Legen Frederick Treves var svært interessert i Merricks sjeldne sykdom. Han undersøkte pasienten nøye og sørget for finansiering av sykehusoppholdet.
Pengene strømmet inn
Tidens velstående menn og kvinner brukte gjerne penger på veldedighet.
Og da historien om Elefantmannen spredte seg i det engelske overklassemiljøet, begynte pengene å strømme inn til sykehuset. Først skrev leger i medisinske tidsskrift om den mystiske sykdommen som pasienten på London Hospital led av.
Dagspressen fikk nyss om Joseph Merricks historie og skjebne, og aviser landet over begynte å skrive om Merrick.
Historiene vakte medfølelse, og små og store beløp ble sendt inn til mannen som hadde mistet alt på grunn av det skremmende utseendet sitt.
Merrick fikk en liten leilighet på sykehuset. Treves besøkte ham ofte, og lærte etter hvert å tyde ordene han fikk stotret frem. I løpet av de mange samtalene deres fikk Treves vite mer om Merricks bakgrunn.
Han hørte om den høyt elskede moren, som døde tidlig. Han hørte om årene som omreisende “monster”. Om ydmykelsene.
Treves formidlet Joseph Merricks historier videre. Og de som hadde bidratt til Elefantmannens opphold på sykehuset, fattet nå for alvor interesse for hans grufulle skjebne. Høydepunktet ble nådd i 1887, da London Hospital skulle innvie et nytt tilbygg.
Merricks sykdom deformerte alle knoklene hans. I dag mener legene at han hadde Proteus syndrom.
Julekort fra slottet
Innvielsen skulle foretas av prinsen og prinsessen av Wales – senere kong Edvard 7. og dronning Aleksandra av Storbritannia.
Kronprinsparet ble vist rundt på sykehuset og kom til Merricks leilighet. Treves var med i følget, og advarte dem om at synet kunne være overveldende. Men de lot seg ikke merke med noe.
De kongelige snakket ikke mye med Joseph Merrick, men vennligheten deres overfor mannen som tidligere var blitt ydmyket så ofte, var overveldende for alle i rommet.
Ikke minst for Merrick selv, som etter besøket brøt sammen i gråt og glede da prinsessen sendte ham et kort. Til jul mottok han ytterligere tre kort fra kongefamilien. Med kongehusets interesse fulgte en strøm av besøk fra velstående briter som ville gjøre noe godt for Merrick.
De ga gaver og utflukter, og utviste en barmhjertighet han aldri før hadde kunnet forestille seg.
- april 1890 ble Joseph Merrick funnet død i sin egen seng, 27 år gammel. Han var ikke syk, og hans brå død kom som et sjokk for alle.
Etter en stund ble dødsårsaken lagt frem av Treves: Vanligvis sov Merrick sittende fordi det misdannede hodet var så tungt.
Men denne kvelden hadde han lagt hodet på en pute og brukket nakken av den plutselige overbelastningen. Mannen med den deformerte kroppen hadde villet sove som et vanlig menneske.