Epilepsi skulle kureres med djevleutdrivelse
Isolasjon, slag og kranieboringer var blant behandlingene av «fallesyke», som de lærde var overbevist om sprang ut fra djevler og demoner. Overtroen lever i beste velgående den dag i dag.
Epilepsi-pasienter ble ansett for å være besatt av demoner, og disse måtte drives ut av prester. Det gjaldt spesielt hvis alle andre behandlingsmetoder hadde feilet.
«Hans nakke er dreid mot venstre. Hans hender og føtter er spent. Munnen er åpen og omgitt av fråde, og han er bevisstløs».
Slik lyder inskripsjonen på en steintavle hugget ut i Mesopotamia mellom 1067 og 1046 f.Kr.
Teksten utgjør historiens første beskrivelse av et epileptisk krampeanfall og gjenspeiler den redselen datidens mennesker må ha følt når de observerte et offer for en sykdom de verken forsto eller kunne avhjelpe.
I dag vet vi at anfallene skyldes en forstyrret elektrisk aktivitet i hjernen og at epilepsi er en kronisk lidelse.
Men lenge trodde man at overnaturlige krefter var skyld i de skremmende symptomene.
Og kurene som ble foreskrevet av datidens lærde var like uhyggelige som sykdommens formodede årsak. Bisarre ritualer, djevleutdrivelser og torturlignende operasjoner utgjorde i århundrer behandlingen for epilepsi eller «den fallende syken», som lidelsen ble kalt på folkemunne.
Et epileptisk anfall varer som regel mellom 30 sekunder og to minutter. Den rammede kan lett gjøre skade på seg selv ved for eksempel å bite seg hardt i tungen.
Hekser gjorde djevelens verk
Sykdommen ble helt fra begynnelsen assosiert med onde krefter. På en 2700 år gammel leirtavle fra det mesopotamiske oldtidsriket Assyria fremgår det at epilepsi skyldes en demon forbundet med måneguden Nanna.
Demonen – en fryktinngytende bukkelignende skapning med horn, hale og tunge som en slange – er avbildet på leirtavlen, som beskriver hvordan den forårsaker sykdommen bennu, som forskerne i dag vet er epilepsi.
Men det var særlig med kristendommens inntog i Europa at sykdommen ble knyttet sammen med mørke krefter. Middelalderens kristne trodde at alt som skjedde med mennesker kom enten fra Gud eller Djevelen. En så uhyggelig lidelse som epilepsi kunne bare komme fra Mørkets Fyrste selv, var de overbevist om.
Djevelens håndlangere, i form av blant annet trollmenn og hekser, kunne gi mennesker sykdommen ved for eksempel å gi ofrene sine egg som tidligere hadde vært brukt som rekvisitter i et dystert ritual.
Malleus Maleficarum, på norsk «Heksehammeren», var en håndbok i å bekjempe kjetteri. Boken understreket bl.a. sammenhengen mellom epilepsi og heksekunst.
«Vi har ofte oppdaget at visse mennesker er blitt rammet av epilepsi ved hjelp av egg som først er blitt begravet sammen med lik», fastslår “Heksehammeren”, en dreiebok for renessansens hekseforfølgelser utgitt i 1486.
Presten pisket ut det onde
Som motsvar grep kristne til djevleutdrivelse, som beskrevet i De hellige skrifter. Her helbreder Jesus en gutt som lider av kramper.
«Jesus truet demonen, og den fór ut av ham, og i samme øyeblikk ble gutten frisk», forteller evangelisten Matteus.
Men prestene nøyde seg ikke alltid med trusler. Hvis verken Fadervår, vievann eller korsets tegn hjalp, pisket eller slo kirkens menn den syke for å drive ut det onde. Behandlingen var ofte så hard at den førte til døden, mener historikerne.
Sykdommen ble dessuten ansett som smittsom, og de som ble rammet endte derfor ofte i isolasjon. I 1486 bygde fransiskanermunker i østfranske Rouffach et kloster med tilhørende isolasjonssykehus for epileptikere. Men heller ikke her fikk de syke for eksempel ta del i nattverden, da munkene fryktet at de ville smitte vinen og brødet med sin ondskap.
Noen epileptikere fikk reell legehjelp, men det var ikke en mye bedre skjebne. En av de mest brukte behandlingsformene var trepanasjon, hvor et hull ble boret inn i pasientens hodeskalle slik at det onde kunne slippe ut.
Legen Arnaldus de Villa Nova var meget anerkjent i sin samtid og skrev en bok om epilepsi på begynnelsen av 1300-tallet. Et av hans behandlingsforslag var at igler skulle plasseres over pasientens milt, mens et grøtomslag bestående av dueskitt og ravneegg ble viklet rundt hodet.
Men ingenting så egentlig ut til å hjelpe, og utallige absurde metoder ble tatt i bruk gjennom middelalderen og renessansen. Mange fikk klærne sine brent mens et fadervår ble fremsagt, fordi et folkelig rykte mente at det ville hjelpe.
Korsets tegn, bønner og vievann var blant eksorsismens mildeste metoder.
Inntak av blod og andre likdeler fra henrettede ble også ansett som fordelaktig.
«Brenn Hjerneskallen av et dødt Menneske til Pulver, gi Pasienten fastende herav et Kvintin (fem gram, red.) sammen med tre støtte Pionkjerner i en Skjefull Lavendelvann; en slik Porsjon tas tre Morgener på rad», heter det i et gammelt dansk husråd mot «den fallende syken».
Åndetroen består
Det var først med den moderne vitenskapens fremvekst på 1800-tallet at legene begynte å behandle epilepsipasienter med vitenskapelig testede metoder, som for eksempel medisinering med grunnstoffet brom.
Men overbevisningen om at den onde står bak epileptiske anfall lever i beste velgående.
Pasienter med epilepsi ble ofte bundet fast for at de ikke skulle gjøre skade på seg selv under et anfall.
En studie fra Saudi-Arabia, offentliggjort i 2012, viser at hele 50 pst. av de spurte studentene tror at epilepsi skyldes onde ånder – kalt jinn i arabisk folketro.
En tilsvarende kinesisk studie fra 2019 viser at 40 prosent av det intervjuede sykehuspersonalet mente at epilepsi skyldes det onde øyet, ånder eller smitte fra andre pasienter.
Men troen på ånder trives også i den vestlige verden. I 1976 døde den bare 23 år gamle tyske epilepsipasienten Anneliese Michel etter et ti måneder langt djevleutdrivelsesritual.
Eksorsisme anbefales fortsatt, bl.a. av International Society of Deliverance Ministers, en sammenslutning av prester og lekfolk som har spesialisert seg på djevleutdrivelse.
Krampeanfall kan være forårsaket av demoner, og behandlingen «krever bare at en Kristi tjener kaster den på døren», skriver et av organisasjonens medlemmer på sine nettsider.