Natt til 17. juni 1972 tar politiet fem menn på fersken i å bryte seg inn i Watergate-bygningen i Washington D.C., der det demokratiske partiet har sitt hovedkvarter. I første omgang blir innbruddet bare omtalt i lokalavisene, men snart fatter journalistene Carl Bernstein og Bob Woodward fra avisen The Washington Post interesse for saken.
"Følg pengesporet", sier Bernsteins hemmelige kontakt, som møter journalisten i en mørk parkeringskjeller for å hjelpe til med å kaste lys over den politisk eksplosive saken.
Og det gjør de to journalistene, helt til de står med det 20. århundrets største journalistiske avsløring: President Nixon, som står overfor et gjenvalg i 1972, og hans nærmeste rådgivere planla innbruddet i et forsøk på å undergrave Det demokratiske parti.
"Jeg er ingen skurk", sier Nixon to år senere og trer tilbake i vanære som verdens mektigste mann - veltet av to iherdige snushaner fra Washington Post.
Gjenskapt i detalj
Bernstein og Woodwards avsløring står fortsatt som gullstandarden for journalister verden over. De satte i gang skredet som endte med en presidents fall. Større kan det ikke bli.
Filmen: Journalistduo knekker Watergate
Bob Woodward og Carl Bernstein vier all sin tid til å løse puslespillet om Watergate-innbruddet. På egen hånd følger de sporene helt opp til Det hvite hus ved å grave seg gjennom tusenvis av dokumenter og snakke med anonyme kilder.
Fakta: Flere hjalp til
I takt med at skandalen vokste, fikk Bernstein og Woodward (til venstre og høyre i midten av bildet) hjelp fra hele Washington Post-redaksjonen.
Myten om de to journalistene ble ikke mindre da deres gravearbeid resulterte i Oscar-gull med dramaet "Alle presidentens menn" fra 1976 med Dustin Hoffman og Robert Redford i hovedrollene.
Filmen er basert på boken med samme navn, skrevet av Bernstein og Woodward selv, og er fortsatt den beste filmen som noensinne er laget om undersøkende journalistikk.
" Alle presidentens menn" er fri for melodrama og meningsløse bihistorier. I likhet med journalistene holder filmen øynene på ballen.
Vi får aldri vite noe om Woodwards og Bernsteins privatliv, og politikerne og embetsmennene som står i sentrum for skandalen, opptrer bare som stemmer i telefonen og som kornete bilder på redaksjonens TV-apparat.
Fokuset er utelukkende på det journalistiske arbeidet ned til minste detalj, og det er filmens aller sterkeste side.
Filmen: Hovedkilden er et mysterium
Watergate-historien tar virkelig av da Bob Woodward tar kontakt med sin hemmelige kilde med pseudonymet "Deep Throat". Han bekrefter fortløpende journalistens teorier om Det hvite hus' innblanding i Watergate-affæren.
Fakta: Deep Throat var høytstående FBI-agent
Historiens kanskje mest berømte varsler forble et mysterium helt frem til 2005, da den tidligere FBI-toppen Mark Felt trådte frem fra skyggen og avslørte overfor magasinet Vanity Fair at han var Woodwards hovedkilde.
I en av filmens beste scener zoomer kameraet inn på Robert Redford mens han snakker i telefonen med to kilder som gir ham nye spor i saken. Underveis må han holde seg for det ene øret fordi kakofonien av skrivemaskiner, støyende kolleger og ubesvarte telefonsamtaler truer med å overdøve stemmene.
Sjelden har en avisredaksjon fremstått så levende på film, og regissør Alan J. Pakula satte da også sin ære i at omgivelsene skulle fremstå så virkelighetstro som mulig.
Washington Post-redaksjonen ble gjenskapt én til én i et filmstudio - helt ned til møblene, skrivemaskinene, klærne og til og med søppelet i søppelkassene, som bestod av papiravfall "lånt" fra den virkelige redaksjonen.
De fleste scenene utenfor avisredaksjonen, der Woodward og Bernstein graver seg gjennom kvitteringer i Kongressens bibliotek eller oppsøker kilder, er spilt inn på location - altså på de stedene der hendelsene faktisk utspilte seg.
Arbeidet for å gjøre historien så faktabasert som mulig førte til at Dustin Hoffman overtalte Carl Bernstein til å låne ham armbåndsuret sitt, som skuespilleren bærer gjennom hele filmen.
Og Robert Redford, som er venstrehendt, lærte seg å skrive ned alle notatene sine med høyre hånd fordi Bob Woodward var høyrehendt.
Filmen: Woodward og Bernstein veltet Nixon
"Alle presidentens menn" ender før taburetten for alvor begynner å vakle under president Nixon. I et etterskrift får vi vite at journalistene skrev nye artikler om Watergate helt til presidenten valgte å trekke seg.
Fakta: Hemmelige opptak ble dødsstøtet
President Nixon tok i hemmelighet opp alle telefonsamtalene sine. Da Kongressen ble oppmerksom på dette, forlangte de at opptakene skulle frigis. Opptakene avslørte at Nixon forsøkte å forpurre politiets etterforskning. Kort tid etter denne avsløringen hadde han ikke noe annet valg enn å gå av.
Har aldri blitt overgått
Det samme detaljnivået går igjen i opprullingen av Watergate-innbruddet som avslørte Nixon.
Det kan diskuteres om de to journalistene ender opp med å bli mytologisert i overkant mye underveis. New York Times og en rekke andre aviser hadde også en del av æren for avsløringene. På den annen side skaper den skarpe vinklingen en medrivende fortelling som absolutt ikke er feil, men i høyden litt unyansert.
"Alle presidentens menn" er en mesterlig hyllest til journalistisk fotarbeid. Filmen inspirerte ikke bare generasjoner av unge menn og kvinner over hele verden til å bli journalister.
Med sin realistiske gjengivelse av pulserende redaksjonslokaler og journalister som sliter med tidsfrister, uberegnelige kilder og mektige menn i kulissene, satte "Alle presidentens menn" standarden for alle filmer om undersøkende journalistikk.
