«Apollo 13» er et historisk mesterverk

Få filmer er så tro mot historiske fakta som «Apollo 13» fra 1995. Den gjenskaper Nasas mislykkede ferd til månen med enorm detaljrikdom.

Få filmer er så tro mot historiske fakta som «Apollo 13» fra 1995. Den gjenskaper Nasas mislykkede ferd til månen med enorm detaljrikdom.

Pictorial Press Ltd/Imageselect

Den 11. april 1970 klokken 19.13 lettet Apollo 13-ferdens romskip. Om bord var astronautene James Lovell, John Swigert og Fred Haise. Få dager senere skulle de etter planen gjøre som Apollo 11- og Apollo 12-ferdene og lande på månen.

Mindre enn et år hadde gått siden Neil Armstrong som det første menneske noensinne satte sin fot på månens overflate, men da Apollo 13 fløy ut av jordens atmosfære, hadde interessen hos folk flest allerede dalt betraktelig.

Ni måneder tidligere hadde en halv milliard seere verden over sittet klistret til skjermene da Apollo 11-landingsfartøyet berørte månestøvet. Nå gadd ikke tv-kanalene engang rydde sendeflate til et par minutters opptak inne fra Apollo 13. Måneferder hadde blitt kjedelig.

Se traileren til Apollo 13

Men få minutter etter at astronautene hadde slått av kameraet 13. april 1970, skjedde det noe som snart skulle få hele verdens oppmerksomhet. En feil fikk en av oksygentankene til å eksplodere, så den ene siden av romskipets sørvisseksjon ble revet opp.

Eksplosjonen kuttet strømmen i store deler av fartøyet, og plutselig var ikke lenger spørsmålet om de tre astronautene kom til å lande på månen, men om de noensinne ville sette føttene på jorden igjen. Jack Swigert sendte følgende knappe melding over radioen til Nasas kontrollrom i Texas:

«Houston, vi har hatt et problem her.»

© Universal Pictures

Filmen: Hjemmelagd filter redder astronautene

Da nivået av giftig karbondioksid stiger til faretruende høyder i månelandingsseksjonen, får de tre astronautene hjelp av Nasas ingeniører til å bygge et nytt kjemisk filter som kan supplere de to de allerede har.

© NASA

Virkeligheten: Filter besto av sure sokker og teip

Astronautene lagde det nye rensefilteret av blant annet følgende materialer: to litiumhydroksidbeholdere, to plastposer, en rull gaffateip, to slanger, to sokker og en gummistrikk.

Katastrofe ble suksessfortelling

Apollo 13s farefulle ferd mot månen er det samme stoffet som store dramaer veves av. Det er derfor ikke overraskende at Hollywood i 1995 valgte å forvandle den mislykkede måneferden til neglebiterdramaet Apollo 13 med Tom Hanks, Kevin Bacon og Bill Paxton i hovedrollene. Filmen er nå tilgjengelig på Netflix.

Katastrofen ble til en suksessfortelling for Nasa og beviste at USA som nasjon kunne overvinne selv de største problemer ved hjelp av samarbeid, kjølig kommunikasjon og vilje til å ta sjanser. Ferdsleder Gene Kranz i Nasas kontrollsenter sa det slik: «Å mislykkes er ikke et alternativ.»

Mot alle odds overlevde trekløveret om bord på Apollo 13 problemer som ekstrem kulde, karbondioksidforgiftning og et defekt varmeskjold og landet trygt på jorden igjen den 17. april.

© Universal Pictures

Filmen: «Houston, vi har et problem»

Da en av oksygentankene eksploderer og delvis ødelegger sørvisseksjonen, ytrer James Lovell disse bevingede ordene: «Houston, vi har et problem.»

© The Granger Collection/Ritzau Scanpix

Virkeligheten: «Houston, vi har hatt et problem her»

I virkeligheten lød den berømte setningen til Nasas kontrollrom: «Houston, vi har hatt et problem her.» Og meldingen kom ikke først fra James Lovell, men Jack Swigert.

For folkene bak filmen var det visst heller ikke noe alternativ å mislykkes. Ifølge James Lovells Lost Moon: The Perilous Voyage of Apollo 13 hadde både regissør Ron Howard og resten av folkene bak Apollo 13 som mål å gjenfortelle hendelsen så virkelighetsnært og historisk riktig som overhodet mulig.

Romfartøyet ble gjenskapt med et så godt blikk for selv de minste detaljer at selv James Lovell måtte gi seg ende over da han steg inn i Apollo 13-modellen. «Det er helt fantastisk. Instrumentpanelene, skjermen, alt sammen er gjenskapt fullstendig som i virkeligheten», sa han til avisen The New York Times.

Dialogen er – med få unntak – hentet direkte fra James Lovells egen bok, og når skuespillerne svever rundt i romskipet uten tyngdekraft er det ikke brukt billige Hollywood-effekter. Scenene ble filmet om bord på de testfartøyene som Nasas egne astronauter sendes opp i når de skal øve på å være i vektløs tilstand.

© Photo 12/Imageselect

Filmen: Mislykket måneferd blir Lovells siste

For James Lovell skal måneferden bli avslutningen på en lang karriere som astronaut. Etter nær-døden-opplevelsen om bord på Apollo 13 legger han romdrakten på hylla.

© NASA Human Space Flight Gallery

Virkeligheten: Lovell ble teledirektør

Apollo 13 ble ganske riktig siste gang James Lovell satte sine bein i et romfartøy. Han ble senere direktør for teleselskapene Fisk Telephone Systems og Centel.

Selv øyeblikkene som føles oppkonstruerte, er autentiske. Da James Lovells kone, Marilyn, mister gifteringen i sluket få dager etter oppskytningen, vil noen kanskje rive seg i håret over den plumpe symbolikken, men ifølge Marilyn Lovell selv var det akkurat det som skjedde.

Det samme gjelder det dramatiske høydepunktet i filmen, der astronautene med hjelp fra Nasa-laget i Houston bygger et filter av blant annet sokker og teip som kan rense luften for det giftige karbondioksidet som hoper seg opp i måneseksjonen. Det virker som Hollywood-dramatikk diktet opp for anledningen, men sekvensen er gjengitt nøyaktig slik den utspilte seg i virkeligheten.

Apollo 13 er, for å sitere Nasa-forskeren Rick Elphic, «en av de mest korrekte gjengivelser av en romferd noensinne».

De få hårene i suppen som likevel dukker opp – astronautene møttes for eksempel ikke hos James Lovell for å se månelandingen i 1969 sammen – er ikke nok til å ødelegge inntrykket av Apollo 13 som et av de mest autentiske historiske dramaene som noensinne har blitt presentert på filmlerretet.

HISTORIEs dom: 6/6 stjerner.