Blodig konflikt redusert til et kammerspill

I HBO-filmen «Oslo» blir de hemmelige fredsforhandlingene mellom Israel og Palestina forenklet til et høyrøstet drama uten noen historisk tyngde.

I HBO-filmen «Oslo» blir de hemmelige fredsforhandlingene mellom Israel og Palestina forenklet til et høyrøstet drama uten noen historisk tyngde.

HBO Nordic

I 1993 tok Israels statsminister Yitzhak Rabin og Yasir Arafat, formann for den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), hverandre i hånden foran Det hvite hus i Washington. De hadde nettopp signert en fredsavtale.

Bildet av håndtrykket, og den smilende president Clinton i bakgrunnen, gikk verden rundt. Men bare de færreste kjenner til de hemmelige forhandlingene på en norsk storgård som gikk forut for den historiske avtalen.

HBO-filmen «Oslo» prøver å rette opp denne mangelen. På begynnelsen av 1990-tallet var det norske ekteparet, diplomatene Mona Juul og Terje Rød-Larsen, vertskap for en rekke møter mellom israelske og palestinske representanter gjennom uoffisielle kanaler. Forhandlingene varte i ni måneder og førte til Oslo-avtalen som for en kort periode skapte tro på fred i Midtøsten.

Se traileren til «Oslo»

Mer gjetning enn solide fakta

«Oslo» inviterer seeren bak lukkede dører på Borregaard hovedgård i Sarpsborg, hvor møtene fant sted.

På papiret er det en interessant idé å zoome inn på det diplomatiske arbeidet som gikk forut for den historiske avtalen. Problemet er bare at skildringen av forhandlingene i seg selv er mer basert på gjetting enn fakta. Emnet er så eksplosivt at det i årevis har blitt holdt hemmelig nøyaktig hva som skjedde.

I 2001 skulle den norske historikeren Hilde Waage skrive en detaljert gjennomgang av Norges rolle under forhandlingene og få tilgang til alt klassifisert materiale i Det norske utenriksdepartementet.

Til hennes store forbauselse fantes det ikke så mye som et papirark fra perioden januar til september 1993, da møtene fant sted. Arkivene var som støvsugd, og det er faktisk fortsatt bare de involverte partene som vet hva som foregikk ved forhandlingsbordet.

© HBO Nordic

Filmen: Nordmenn leder forhandlingene

Mona Juul og ektemannen Terje Rød-Larsen spiller en avgjørende rolle under hele prosessen. Juul får bl.a. partene tilbake til forhandlingsbordet, etter at de sent i forløpet river i stykker avtaleutkastet.

© Ntb Scanpix/Akg-Images/Ritzau Scanpix

Fakta: Ektepar reddet ikke avtalen

Kun de færreste vet hvor stor rolle det norske ekteparet spilte i forhandlingene. Det er imidlertid ingenting som tyder på at Juul reddet forhandlingene i 11. time, slik som filmen skildrer det.

Regissør Bartlett Sher og manusforfatter J.T. Rogers innrømmer også at det er snakk om et «fiksjonalisert» forsøk på å gjengi hendelsene.

Til forsvar for filmen handler «Oslo» om menneskene som deltok i forhandlingene, og avstår fra å finne opp mange nye skikkelser. Juul og Rød-Larsen som omdreiningspunkt er også interessant og heller ikke mislykket, fordi paret var årsaken til at de hemmelige møtene kom i stand.

Men selve forhandlingene, som fyller stort sett hele filmen, har ikke stor rot i virkeligheten – annet enn at vi vet at de fant sted.

Det merkes tydelig at filmen er basert på J.T. Rogers’ tre timer lange stykke «Oslo». Filmen føles som et kammerspill, og vi kommer sjelden vekk fra gården, hvor bølgene til tider går høyt mellom partene.

© HBO Nordic

Filmen: Avtale baner vei for palestinsk stat

Da partene tar hverandre i hånden på Osloavtalen, er håpet om fred sterkt. Som Mona Juul kunngjør til slutt: «Det er etablert en palestinsk stat og tatt skritt i retning av en fredsavtale mellom Israel og Jordan.»

© Wiki Commons

Fakta: Palestina kjemper fortsatt for anerkjennelse

Den palestinske staten ble aldri offisielt opprettet, i stedet styres Palestina av en såkalt selvstyremyndighet. Israel nekter fortsatt å anerkjenne Palestina som uavhengig stat.

Vi får aldri vite hvorfor nettopp Mona Juul og Terje Rød-Larsen blir vertskap for forhandlingene. Vi får faktisk ikke vite noe om det norske ekteparet. Deres bakgrunn, personligheter og motiver kommer aldri virkelig frem i lyset. De ender nesten opp som statister i sitt eget politiske teater.

Det ville vært mer nærliggende å beskrive hva disse forhandlingene faktisk betydde for innbyggerne i Israel og Palestina. Noe som også kunne gitt filmen historisk tyngde – i stedet for å være ren gjetning – men det skjer svært sjelden. Den fem år lange intifadaen, som gikk forut for møtene i Oslo, og som kostet over tusen mennesker livet, blir f.eks. bare nevnt med noen få ord. Derfor er det vanskelig å få en følelse av hvor mye som står på spill bak de lukkede dørene på gården.

© HBO Nordic

Filmen: Det krangles voldsomt

De stridende partene fra PLO og den israelske regjeringen roper og skriker til hverandre under forhandlingene. På et tidspunkt kommer PLO-forhandleren Ahmed Qurei til å slå ned Rød-Larsen.

© National Archives and Records Administration

Fakta: Forhandlerne hevet sjelden stemmen

I et intervju har den israelske juristen Joel Singer sagt: «Under Oslo-forhandlingene var det ingen som hevet stemmen. Vi har blitt forvandlet til stereotyper som ropte og skrek.»

Kjedelig kammerspill uten tyngde

Den israelske juristen Joel Singer spilte en avgjørende rolle under de hemmelige forhandlingene i Oslo. Da han hadde sett teaterforestillingen som HBO-filmen «Oslo» er basert på, var han hensynsløs i sin kritikk:

«Selv om de hevder at stykket er basert på omfattende research, er det praktisk talt ingen sammenheng mellom det du ser på scenen, og det som faktisk skjedde i virkeligheten», sa han.

Men det er ikke filmens eneste forbrytelse. «Oslo» reduserer de historiske forhandlingene mellom Israel og Palestina til et kjedelig kammerspill uten politisk eller historisk dybde, og det er den komplekse konflikten i Midtøsten ærlig talt ikke tjent med.