Med filmen «King Kong» fra 1933 tok spesialeffektmakerne helt av.

© Getty Images
Kultur - Film

Filmtriks skapte magi på det hvite lerretet

Siklende monstre, gigantiske eksplosjoner og kjempeaper på kvinnejakt. På begynnelsen av 1900-tallet fant fremsynte filmfolk opp spesialeffektene som gjorde det umulige mulig. Vi avslører de seks hemmelige triksene Hollywoods historiske filmsuksesser er bygd på.

Chroma key: Mary Poppins danset i tegnefilm

5. april 1965 var de færreste i tvil om hvem kveldens store vinner ved Hollywoods 37. Oscar-utdeling kom til å bli. Musikalen «Mary Poppins» var nominert i hele 13 kategorier – blant annet for beste visuelle effekter – og var i tillegg Walt Disneys mest kritikerroste film. Likevel virket filmens hovedrolleinnehaver, Julie Andrews, lettere overrasket da hun senere på kvelden ble tildelt prisen for årets beste kvinnelige hovedrolle.

«Jeg vet at dere amerikanere er kjent for deres gjestfrihet, men dette er jo helt vanvittig», sa hun fra scenen med sterk britisk aksent. Publikum svarte med høflig latter.

Skuespillerens overraskelse skyldtes muligens at selv om hun hadde levert en glimrende prestasjon, kunne den ikke måle seg med filmens visuelle effekter – som da også ble premiert med en Oscar-statuett. I filmen flyr hovedpersonen Mary Poppins for eksempel over London med en paraply i hånden, i en annen scene danser hun midt i en tegnefilm blant animerte pingviner, og i en tredje sekvens går hun i en trapp laget av svart røyk.

De mange klippene hadde satt skuespillernes tålmodighet på prøve fordi det optiske bedraget skulle virke troverdig sammen med mennesker.

«Animasjonsscenene var uhyre vanskelige å gjennomføre fordi jeg spilte mot rolle-figurer som ikke var der», sa en av skuespillerne senere. Arbeidet skulle imidlertid vise seg å være bryet verdt. «Mary Poppins» er i dag den tredje mest innbringende musikal-filmen gjennom tidene.

«Mary Poppins» fikk fem Oscar-statuetter under Hollywoods årlige utdeling i 1965.

© Mary Evans

Stop-Motion: King Kong knuste New York

Det amerikanske filmselskapet RKO var på randen av konkurs i begynnelsen av 1930-årene og trengte desperat en suksess. Redningen ble King Kong – kjempeapen som forelsker seg i en vakker kvinne og raserer New York.

I filmen ser apen ut til å ha samme størrelse som et høyhus, men i virkeligheten målte monsteret bare 46 cm i høyden. Den største oppgaven for filmens tekniker Willis O'Brien var derfor å få King Kong til å virke naturtro. Til det formålet bygde han en urskog i miniatyr og fylte den med bulkete trær av leire og palmeblader av bronseplater som modellen kunne virke stor i forhold til. Også New York ble bygd i miniutgave.

For å gi kinopublikum inntrykk av at King Kong beveget seg, brukte Willis O'Brien en såkalt enkeltbildeautomatikk, eller stop-motion-teknikk. Det var en uhyre tidkrevende teknikk som ikke ble gjort enklere av regissøren – en krakilsk perfeksjonist som hele tiden krevde nye tagninger av de ulike scenene. Innspillingen av miniatyrscenene tok derfor hele 55 uker. I tillegg skulle skuespillerne filmes, men for dem holdt det å bli kalt inn i studioet med noen uker mellom hver gang.

I mars 1933 hadde «King Kong» endelig premiere. Den ble en braksuksess fra dag én og hadde en inntjening som tilsvarer nesten 200 millioner kroner i dag. Filmens bakmenn kunne med rette være stolte, men den som hadde størst grunn til å glise var Willis O'Brien.

Effektene var nemlig så virkelighetstro at et blad skrev at King Kong ble spilt av en mann i apekostyme, mens et annet mente at monstret var en robot. Willis O'Briens teknikker var så banebrytende at de ble kopiert inn på 1980-tallet, da datateknologien overtok.

King Kongs skikkelse ruvet i filmen, men i virkeligheten var den bare 46 centimeter høy.

© Getty Images

##

Slik beveger King Kong seg

  1. King Kongs skjelett besto av stålelementer satt sammen med ståltråd, mens pelsen stammet fra en kanin. I tillegg hadde den gummi-«sener» for å gi den et seigt og gorilla-aktig ganglag.

  2. King Kong ble brakt til live ved hjelp av det såkalte stop-motion-trikset der scenene spilles inn ett bilde om gangen. Etter hvert skudd ble skjelettet bøyd litt slik at det så ut som om apen gikk når filmsnutten ble avspilt med 24 bilder i sekundet.

King Kongs føtter kunne festes til bakken slik at den ikke veltet under opptak.

© Topfoto

Miniatyrmodeller: Ben-Hur råkjørte i modellarena

I flere tiår etter premieren i 1925 var hemmeligheten bak kulissene i «Ben-Hur» Hollywoods best bevarte.

Det som forvirret Hollywoods filmskapere var stumfilmens klimaks, der Ben-Hur dreper sin romerske plageånd under et veddeløp i Circus Maximus: Til alles forundring satt det nemlig 150 000 tilskuere på benkene. Filmfolk flest visste at det umulig kunne la seg gjøre å samle så mange statister til én filmscene.

Da innspillingen begynte i 1922, hadde det da også med det samme stått klart for filmens bakmenn at de umulig kunne bygge en tro kopi av den romerske veddeløpsbanen, som var tre ganger større enn Colosseum. Teknikeren Arnold Gilespie kom derfor med en relativt rimelig løsning: De nederste etasjene i Circus Maximus ble bygd i full størrelse, mens radene øverst var en miniatyrmodell fylt med små figurer som så ut som ekte vare når den var filmet fra riktig vinkel.

Likevel røk budsjettet, og til tross for at filmen ble en suksess både blant publikum og anmeldere, greide aldri film-studioet MGM å tjene inn igjen de rundt 300 millioner kronene som «Ben-Hur» endte med å koste.

Spesialeffekter kunne ikke redde hestene. De døde som fluer under innspillingen av «Ben-Hur».

© Scanpix/Mary Evans

Glassmalerier: New York Times ble lurt av dino-film

I juni 1922 kunne avisen New York Times avsløre at det fortsatt fantes dinosaurer på jorden – og det kunne til og med bevises med levende bilder. Den sensasjonslystne journalisten bak artikkelen måtte imidlertid snart innse at opptakene stammet fra den ennå ikke lanserte stumfilmen «The Lost World», som Hollywood-trollmannen Willis O'Brien arbeidet med.

Filmen, som var basert på Sir Arthur Conan Doyles roman med samme navn, satte helt nye standarder da den hadde premiere i 1925: Den var den første i spillefilmlengde, og spesialeffektene var tidenes best utførte. «King Kong» fra 1933 ville aldri blitt noe milepæl i filmhistorien hvis ikke Willis O'Brien i «The Lost World» hadde forbedret triksene han benyttet seg så flittig av i apefilmen, som stop-motion og miniatyr-modeller. Et av filmens mer oversette triks var imidlertid de forhistoriske landskapene.

I horisonten kunne kinogjengerne for eksempel skimte storslåtte fjell, men i virkeligheten var de bare malerier på en liten glassplate. Kunstneren Ralph Hammeras sto bak glassmaleriene, og effekten sparte O'Brien for mye penger fordi han ikke trengte å bygge en dyr scenografi.

Dessverre har store deler av «The Lost World» gått tapt, men det jobbes for å samle bruddstykkene som ennå er å oppdrive.

De livaktige dinosaurene fikk en journalist til å tro at dyrene fortsatt fantes.

© Getty Images

Sminke: Frankenstein var et sminkemirakel

Iforkant av premieren på «Frankenstein» i 1931 kom Universal Studios med følgende advarsel til svake sjeler: «Hvis du har svakt hjerte og ikke tåler sjokk eller intens spenning særlig godt, bør du IKKE se denne filmen». Filmselskapet hadde tatt sine forholdsregler, og for å sikre seg ytterligere sørget det også for ambulanser til premieren, gratis nervemedisin og helsepersonell i lobbyen. Likevel måtte flere kvinner kaste inn håndkleet da Karloffs rollefigur første gang tonet frem på det hvite lerretet: De besvimte som fluer.

Tatt i betraktning hvor mye arbeid sminkørene hadde lagt ned i filmarbeidet, var det da også det minste man kunne forvente. Under innspillingen satt hovedrolleinnehaveren Boris Karloff nemlig i seks timer hver dag for å få på sminken – og halvannen time til når den skulle av.

Bak laget av sminke sto sminkøren Jack Pierce. De siste seks månedene før opptakene startet, studerte han blant annet bøker om anatomi, medisin og kirurgi. Ettersom Mary Shelleys klassiske roman om vitenskapsmannen Frankenstein ikke gir detaljerte beskrivelser av monsteret, måtte han konstruere et troverdig utseende ut fra legebøkene.

For eksempel er snittet i monsterets kranium tatt rett fra en bok om kirurgi. Fingertuppene hans er også malt mørke fordi Jack Pierce hadde lest at blodet i et døende menneske vil søke mot kroppens ytterpunkter.

For å gi monsteret en skrevende og klønete gange ble skuespilleren Boris Karloffs høyde økt til 2,3 meter med massive platåsko, og beina festet til metallspiler slik at de ikke kunne bøyes. Det viste seg senere å ha vært direkte helseskadelig for Karloff, som siden måtte gjennom tre ryggoperasjoner han aldri helt kom seg etter. Også boltene i skuespillerens nakke satte varige spor i ham. Sminkørene festet dem nemlig så grundig at Karloff hadde synlige arr mange år etter.

Men Karloffs lidelser ga resultater. Ikke bare fikk den tidligere b-skuespilleren sitt endelige gjennombrudd, men filmen gikk også sin seiersgang verden rundt. 15 millioner kinogjengere så filmen, og Universal Studios tjente inn noe som svarer til over én milliard kroner i dag. Det var nesten 50 ganger mer enn beløpet filmselskapet hadde investert i sin tid.

Seks timer tok det å forvandle skuespilleren Boris Karloff til monstret i «Frankenstein».

© Getty Images

##

Eksplosjoner: Nazister spolerte premieren på antikrigsfilm

Da to krigsveteraner under premieren på «Intet nytt fra Vestfronten» plutselig spratt opp fra setene og ropte at de ville få de sårede ut av faresonen, hadde regissøren Lewis Milestone oppnådd det han ville: å skape en episk antikrigsfilm med livaktige effekter – en holdning anmelderne var enige i:

«Realismen når nye høyder i denne filmen. Jeg skalv av skrekk. Krigen kom tilbake til meg, som om det var 1918 igjen», skrev en anmelder i den britiske avisen Sunday Times.

Lewis Milestone hadde også gjort alt for å lage en krigsfilm som var så virkelighetstro som mulig. Han studerte for eksempel bilder fra første verdenskrig inngående, og bombekraterne i «ingenmannsland» skapte han med dynamitt. Så realistisk var filmen at enkelte scener ble brukt i nyhetsinnslag.

Den positive mottakelsen filmen fikk i hjemlandet USA, ble for øvrig ikke gjentatt ved den tyske premieren i desember 1930. Nazistene mente at filmen var tysk-fiendtlig, og fremvisningen i Berlin endte i kaos. Nazistiske bøller ropte «jødefilm», stinkbomber og slapp mus løs i salen. Presset fra nazipartiet fikk snart regjeringen til å forby filmen i landet.

For å skape illusjonen av et bombardement fikk en pyrotekniker en nedgravd bombe til å gå av i rett øyeblikk.

© Getty Images

Les også:

Kulturpersonligheter

Spesialeffekter: Slik ble Frankenstein til

2 minutter
Kultur

Hollywood-skiltet hadde intet med filmindustrien å gjøre

2 minutter
Film

De største OSCAR-skandalene

5 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!