I 1897 reiste de franske brødrene Auguste og Louis Lumière fra Paris til Liverpool. I bagasjen hadde de sin banebrytende kinematograf – et kamera som både kunne ta opp og vise levende bilder.
Brødrene satte opp kameraet i den travle hovedgaten Lime Street i Liverpool. I bakgrunnen tårner St. John's Church, og en strøm av mennesker og hestevogner glir forbi linsen.
De historiske opptakene var de første levende bildene fra Liverpool – og et av de første opptakene noensinne.
For en moderne betrakter kan det være vanskelig å kjenne på bylivet som kameraet fanget opp den gangen. Bildene er i svart-hvitt, og lyden av klaprende hester og snakkende mennesker er totalt fraværende.
I dag, 125 år senere, har de historiske klippene imidlertid fått en digital makeover. Nå er bildene i farger, og lydene fra det pulserende bylivet strømmer ut av høyttalerne. Liverpools Lime Street anno 1897 har fått et helt nytt liv.
Mannen som har vakt de gamle opptakene til live, er den 45 år gamle historielæreren Lee Rymill. Han bor i Liverpool, og i fritiden driver han nettstedet www.historyofliverpool.com, som skildrer byens historie.
Se Liverpools travle gateliv anno 1897
Med programvaren DeOldify har Lee Rymill gitt Lumière-brødrenes 125 år gamle filmer fra Liverpool farger. Lydene har han lagt til selv.
Under korona-nedstengingen bestemte Lee Rymill seg for å blåse nytt liv i Lumière-brødrenes gamle svart-hvitt-opptak fra Liverpool ved hjelp av gratisprogrammet DeOldify. Programmet er basert på en underkategori av kunstig intelligens som kalles deep learning.
Programmet kan gjenkjenne forskjellige objekter i en video – for eksempel mennesker, hester og biler – og fargelegge dem ut fra lagret kunnskap om hvilken farge ting vanligvis har.
“Programvaren vet altså at himmelen er blå, skyene er hvite og hestene sannsynligvis er brune.” Amatør-fargeleggeren Lee Rymill om programmet DeOldify.
“Programvaren inneholder en database med millioner av bilder som den 'lærer' av. Når jeg kjører de svart-hvite klippene fra Lime Street gjennom programmet, analyserer den kunstige intelligensen objektene på bildene og sjekker med sin database med lignende objekter i farger,” forklarer Lee Rymill til HISTORIE.
“Programvaren vet altså at himmelen er blå, skyene er hvite og hestene sannsynligvis er brune, hvoretter den automatisk fargelegger bildene ut fra disse opplysningene,” sier Lee Rymill.
Programmet virker på sekunder og anses av mange som en teknisk landevinning. Men kritikere frykter at den nye teknologien også kan risikere å devaluere de historiske filmene.
I 1895 filmet brødrene Lumière familiemedlemmene sine da de skulle ut på en tur i hestevogn.
Se mer: Fem av de beste fargelagte filmene fra filmhistoriens barndom
Solen skinner over Lumière-brødrenes Frankrike i 1895, Aarhus' borgerskap lufter hattene i 1901 og San Franciscos gateliv blomstrer noen dager før det altødeleggende jordskjelvet i 1906. Ta en tidsreise tilbake i tiden – nå i farger.
Filmer ble håndmalt
Fargelegging av svart-hvite filmer begynte noen år etter at Lumière-brødrenes kinematograf fikk sitt gjennombrudd i 1895. Bare to år sener spesialiserte f.eks. franske Élisabeth Thuillier seg på å fargelegge de nye kinofilmene for hånd. Det var en ekstremt tidkrevende prosess hvor hvert enkelt bilde ble påført farge med tynne pensler.
Derfor ansatte Thuillier 200 kvinner til oppgaven. Hver fargelegger hadde ansvaret for én farge, som hun brukte på det enkelte bildet. Deretter ga hun bildet videre til den neste kvinnen med ansvar for en ny farge.
Élisabeth Thuillier fargela bl.a. den franske filmen “Reisen til månen”, som hadde premiere i 1902.
I 1970 oppfant den kanadiske ingeniøren Wilson Markle en metode for digital fargelegging av de opptakene som ble brakt hjem fra månen året før. Ved hjelp av datamaskiner ble opptakenes gråtoner “oversatt” til forhåndsbestemte farger. Arbeidet var imidlertid relativt enkelt ettersom måneopptakene ikke var spesielt forskjellige i fargen.
Det var langt vanskeligere da filmindustrien kort tid etter begynte å fargelegge gamle spillefilmer med masser av mennesker. Filmene ble digitalisert, hvoretter fargeleggerne avgrenset forskjellige områder på bildene og valgte en farge til dem.
Datamaskinen sørget deretter for å lage de mørke og lyse nyansene ut fra lysinnholdet i den opprinnelige filmen. Den laget også de nødvendige overgangene mellom fargene.
Det var også den teknikken som historielæreren Lee Rymill opprinnelig brukte da han ville vekke fortiden til live med farger.
På begynnelsen av 1900-tallet spesialiserte mange selskaper seg på fargelegging av filmer.
Kunstig intelligens gjør jobben
For mange år siden begynte Lee Rymill å fargelegge svart-hvite bilder fra familiealbumet sitt i fotoprogrammet Photoshop.
“Det var et langsommelig arbeid der jeg kopierte originalbildene inn i Photoshop i mange lag. Når jeg farget ansiktet til en person, fjernet jeg alle andre elementer i bildet og påførte ansiktet hudfargen manuelt. Den samme prosessen gjentok seg så i de andre lagene, der jeg satte farger på klær, hår og lignende,” forklarer han.
“Jeg brukte mye tid på å researche tidsperioden.” Historielæreren Lee Rymill om fargelegging av film.
Ifølge Rymill satte han sin ære i å velge de helt riktige fargene.
“Jeg brukte mye tid på å researche tidsperioden – f.eks. hvilke klesfarger som vanligvis ble brukt den gangen – for å gjøre bildet så virkelighetstro som mulig,” sier han.
Nå overlater han fargedetaljene til den kunstige intelligensen og konsentrerer seg i stedet om å sette lyd på filmene. I opptakene fra Liverpool har han f.eks. lagt til lyden av hestesko som treffer brostein samt lyden av stemmer på gaten.
“Gutten har ca. samme alder som sønnen min, så jeg fikk ham til å tale inn avisguttens stemme.” Amatørfargeleggeren Lee Rymill om å legge lyd på gamle filmer.
Lee Rymill har funnet lydene på internett og klippet dem inn i originalopptakene. Men til tider tar han også opp lyder selv.
“I et av klippene fra Liverpool står en gutt på gaten og selger aviser. Gutten er omtrent like gammel som sønnen min, så jeg fikk ham til å tale inn avisguttens stemme. I et annet klipp holder en mann en tale for noen soldater. Der er det min stemme. Jeg fant originaltalen på internett og talte den inn selv,” sier han.
Lee Rymills videoer har fått flere hundre tusen visninger på YouTube, og han er sikker på at videoene aldri ville ha fått et så bredt publikum hvis han ikke hadde gitt dem en moderne fargelegging.
Men ikke alle er enige i at trenden er en god idé.
Historikere er bekymret
Fargeleggingen av historiske filmklipp har åpnet mange menneskers øyne for fortiden, men fargene har også fått flere historikere til å reagere.
Et av problemene er at de nye fargeleggingsprogrammene ikke har noen historisk kunnskap. Det hender ofte at f.eks. soldater fra verdenskrigene får feil uniformsfarger, slike som kan ha tilhørt fienden. I andre tilfeller har algoritmene gitt øynene eller ansiktet feil farge.
“Filmer som ser ut som om de ble filmet forrige uke, hører bare til i forrige uke.” Luke McKernan, kurator for levende bilder ved British Library, om fargelegging.
Mest utbredt er imidlertid problemene med fargen på klærne. Her er programmene nødt til å gjette seg til originalfargen, og de gjetter veldig konservativt.
I Lee Rymills Liverpool-film får f.eks. dagens seere inntrykk av at så godt som alle innbyggerne i Liverpool anno 1897 hadde klær i den samme blå-lilla nyansen. Det var selvfølgelig ikke tilfelle, men programmet gjør det trygge valget og gir dermed et misvisende inntrykk.
Da regissøren Peter Jackson presenterte den storstilte – og fargelagte – 1. verdenskrigsdokumentaren «They Shall Not Grow Old» i 2018, sørget teamet bak den for at uniformene fikk den helt riktige fargen.
Regissøren Peter Jackson og teamet hans hadde enorm suksess med fargelegging av originalklipp fra 1. verdenskrig.
Fargelegging har blitt big business
Det er ikke bare YouTube-brukere som bruker tid og krefter på å oppdatere historien med en bred fargepalett. Den profesjonelle filmindustrien har også sett store muligheter i å fargelegge fortiden.
I 2015 kastet regissøren bak Ringenes Herre-trilogien, Peter Jackson, seg ut i et usedvanlig prosjekt: fargeleggingen av filmklipp fra første verdenskrig. Dokumentaren “They Shall Not Grow Old” hadde premiere i 2018 og ble en kjempesuksess som håvet inn over 20 mill. dollar.
Under prosessen så Jacksons team gjennom over 100 timer med filmklipp, som så ble klippet og fargelagt. Teamet brukte ikke kunstig intelligens, men tegnet opp og fargela hvert bilde individuelt. Teknikken kalles rotoscoping og ble opprinnelig laget til å påføre filmbilder farger manuelt.
I dag gjøres fargeleggingen ved hjelp av datamaskiner, og teknikken er svært utbredt. Blant de største aktørene er French Composite Films. De har lagt farge på svart-hvitt-opptak for dokumentarserien “America in Color”.
Stifteren av Composite Films, Samuel François-Steininger, sier til HISTORIE at selskapet arbeider på “et vell av internasjonale dokumentarserier for øyeblikket”, der svart-hvitt-opptak gjenoppstår i farger.
Likevel ble “They Shall Not Grow Old” kritisert av Luke McKernan, kurator for levende bilder på British Library – den fremste vokteren av Storbritannias kulturarv.
“Hvis vi vil oppmuntre nye generasjoner til å forstå hva krigen betydde, må vi vise filmklippene slik de ble laget. Det krever større innsats å sette seg ned og studere originalopptakene, men det er nettopp gjennom denne innsatsen at det oppstår en dypere forståelse for krigen. Uten den innsatsen oppstår ingen reell sympati, bare falske følelser. Filmer som ser ut som om de ble filmet forrige uke, hører bare til i forrige uke,” skrev han på bloggen sin.
Fargelegging vekker interesse
Fotohistoriker og lektor ved Aarhus Universitet Lars Kiel Bertelsen er ikke enig i kritikken av Jacksons film.
“Det er feil å kritisere Peter Jackson og YouTube-amatørene for å tukle med historien. Først og fremst skaper de jo en enorm interesse for originalopptakene. Og for meg er det dette som denne trenden handler om. Det handler ikke om å forfalske historien, men om å vekke den til live for nye generasjoner,” forklarer han.
Kiel sammenligner fargelegging av historiske filmklipp med oppdateringer av H.C. Andersens klassiske eventyr.
“Hvis Lumiére-brødrene kunne ha filmet Liverpool i farger og med lyd for 100 år siden, så ville de også ha gjort det.” Amatørfargeleggeren Lee Rymill om sitt arbeid
“Hvis vi ikke oppdaterer språket kontinuerlig, mister også tekstene sin appell. Ingen orker å lese H.C. Andersens eventyr slik de opprinnelig ble skrevet på 1800-tallet. Språket må få lov til å utvikle seg over tid, og det samme gjør seg gjeldende for historiske bilder og videoer,” sier han.
Lars Kiel slår imidlertid fast at det er viktig å verne om de opprinnelige filmklippene.
“Originalopptakene foreligger jo fremdeles som celluloidfilm et sted i en fryser, og det må de fortsette med å gjøre. Men det betyr ikke at vi skal la være å tukle med dem og leke med dem. Dersom fargelegginging kan være med på å få nye generasjoner til å interessere seg for historiske filmklipp, er det jo bare positivt,” sier Lars Kiel.
Det samme mener Lee Rymill fra Liverpool:
“Jeg forstår godt kritikken av at jeg går inn og manipulerer historien. Men slik jeg ser det, gir jeg den liv for et nytt publikum som ellers aldri ville ha sett opptakene. Og det synes jeg er en gyldig grunn til å manipulere med historiske filmklipp. Hvis Lumiére-brødrene kunne ha filmet Liverpool i farger og med lyd for 100 år siden, så ville de også ha gjort det.”