Fransk tryllekunstner fant opp levende bilder

Fra støvlemaker til tryllekunstner

Hadde det vært opp til faren, den parisiske støvlemakeren Jean-Louis-Stanislas Méliès, hadde Georges Méliès aldri blitt filmskaper.

Da unge Georges kom til verden en vinterdag i 1861, gledet det nemlig faren stort at han hadde fått enda flere hender til støvlefabrikken.

Men skotøy skulle vise seg å være det siste Méliès var interessert i. Allerede som sjuåring kom hans talent for tegning og dukketeater til syne, og drømmen var å komme inn på kunstskolen École des Beaux-Arts i Paris for å bli maler.

For Méliès’ far var kunstnerdrømmene det rene vanvidd. Han nektet derfor å støtte sønnen økonomisk med mindre han inngikk i familiebedriften.

Méliès stilte som motbetingelse at han skulle få privattimer hos maleren Gu­stave Moreau. Det gikk faren med på.

Etter et par år på fabrikken ble Méliès i 1884 sendt til London for å knytte kontakter med den engelske skobransjen.

På fritiden lot den unge franskmannen seg underholde av teaterforestillinger som ikke krevde de store språkkunnskapene – varieté og pantomime. Inspirert av førstnevnte fikk Méliès lyst til å gi seg i kast med trylling, og det fortrengte snart maling som hans foretrukne hobby.

Han oppsøkte John Nevil Ma­ske­lyne, en av datidens største britiske magikere, for å lære av ham.

Da Méliès omsider vendte hjem til Paris, hadde han en hel koffert med filmtriks på slep.

I 1885 giftet han seg med Eugénie Genin, datter av noen velstående familievenner, og de nygifte slo seg ned i bydelen Montreuil.

Mye tyder på at giftermålet var motivert av en klekkelig medgift. Méliès tilbrakte nemlig mer tid sammen med elskerinnen Jehanne d’Alcy, som ble stjernen i flere av filmene hans.

Tre år etter bryllupet lot faren støvlefabrikken gå i arv. Méliès skyndte seg å selge sin tredjedel til brødrene sine, og for pengene kjøpte han et teater.

Stedet var som skapt for trylling. Det var fall- lemmer, innviklede heiseapparater og mekaniske roboter som kunne underholde publikum mellom tryllenumrene.

Méliès utviklet etter hvert 30 storslåtte illusjoner til sitt teater, blant annet en der et skjelett tilsynelatende stakk av med en levende manns hode slik at det gikk kaldt nedover ryggen på publikum.

Filmfeber i Paris

28. desember 1895 opplevde den 34 år gamle franskmannen for første gang en film.

Brødrene Auguste og Louis Lu­mi­ère hadde nemlig invitert ham til Grand Café, der de bergtok Paris med en av historiens første offentlige fremvisninger av levende bilder.

«En hestevogn begynte å kjøre mot oss, fulgt av andre kjøretøy og fotgjeng- ere – kort sagt det vi alltid opplever i gatene. Vi ble bare sittende og måpe i taushet», skrev Méliès i memoarene.

Méliès bød 10 000 franc, rundt 180 000 kroner i dag, for brødrenes filmfremviser – cinematografen.

De avslo tilbudet, men Méliès ga ikke opp. Han dro til London, der han for 1000 franc kjøpte en etterligning av en annen filmfremviser – Thomas Edisons kinematoskop.

Franskmannen la deretter alle krefter i å utvikle sin egen projektor, som han kalte kinetografen.

Forsommeren 1896 debuterte Méliès med kortfilmen «Une partie de cartes» (Et spillkort).

Den 17 meter lange filmstrimmelen var blitt til i hagen hans hjemme i Montreuil.

På under ett minutt kunne publikum se Méliès, broren Gaston og en tredjemann spille kort og røyke sigarer. De hyggelige hverdagsscenene var bare begynnelsen for Méliès.

Méliès bygger sitt første filmstudio

På slutten av 1800-tallet begynte fornøyelsesparkene i Paris å anskaffe filmfremvisere. Dermed fikk Méliès et marked for filmene sine, og skuelystne strømmet til for å få et glimt av dem.

Den franske filmprodusenten arbeidet derfor hele tiden med å forbedre produktet sitt. I 1897 bygde han Europas første filmstudio, et 17 meter langt glasshus i hagen, og stiftet filmselskapet Star Film.

Elektrisk scenebelysning var da fortsatt på utviklingsstadiet, så Méliès ble tvunget til å filme fra klokken 11 til 15 da sollyset var sterkest.

Hvis han ville dempe lyset, foregikk det via persienner oppe under taket. Bygningen var for øvrig fylt med mye av det samme illusjonstilbehøret han hadde brukt i teateret – deriblant fallemmen, trinser og heisverk.

På 15 år produserte Star Film hele 520 filmer. Méliès hadde hovedrollen i mange av produksjonene, som spente over så forskjellige sjangere som dokumentar, erotikk og science fiction.

I 1898 hjalp hans datter Georgette ham med å projisere en av Europas første reklamefilmer – som skulle selge en whisky – opp på utvalgte bygninger i Paris.

I reklamefilmen ses en rekke malerier med avbildete personer. I løpet av filmen ble de levende og steg ut av maleriene for å ta seg en slurk whisky.

Effektene fremstilles i et drivhus

Méliès’ grenseløse fantasi sprengte fullstendig rammene for hva man trodde var mulig med datidens teknologi.

Kameraet – som bråkte så mye at Méliès kalte det for «kaffemøllen» – var et ubevegelig treskeverk uten zoom.

Han måtte derfor bruke all sin kreativitet for å lage scener som i dag lett ville kunne filmes med en mobiltelefon.

Kulisser ble skjøvet rundt på hjul, ramper ble brukt til å skape dybde, og skuespillerne ble sminket med masser av hvit og svart ansiktsmaling for å øke kontrasten i bildet.

I filmen «Faust aux enfers» (Faust i helvete) faller to menn tilsynelatende ned i en avgrunn. I virkeligheten beveget Méliès’ folk bakgrunnen, mens mennene var hengt opp med snorer.

Franskmannen var også en pioner i bruken av miniatyrer. For eksempel laget han i 1902 en vulkanmodell til en nyhetsfilm om et utbrudd på den karibiske øya Martinique.

Med datidens utstyr kunne Méliès imidlertid bare lage 20 meter film om gangen. Ville han fortelle en lengre historie, måtte filmstrimlene klippes sammen.

Prosessen krevde en stø hånd for å unngå at det ferdige produktet ble fylt med ujevne overganger mellom de enkelte filmstrimlene.

Det var særlig som klipper at Méliès revolusjonerte filmen, og flere av metodene hans er fortsatt i bruk.

Fant opp stop-motion-teknikken

En av Méliès’ mest berømte teknikker var det såkalte stopp-trikset. Han avbrøt filmen, endret en detalj før han fortsatte å filme.

Det var forløperen for den moderne stop-motion-filmen, der fotografen – i motsetning til Méliès – stanser etter hvert enkelt bilde.

I film som «Escamotage d’une dame» (En kvinnes forsvinning) fra 1896 blir en kvinne først til luft for så å bli til et skjelett og til slutt en kvinne igjen.

Méliès fikk ideen ved en tilfeldighet en dag da kameraet hans gikk i stykker foran operaen i Paris.

Etter å ha løst problemet fortsatte han å filme, noe som resulterte i at en buss ble til en likvogn og menn til kvinner.

For å skape myke overganger mellom klipp brukte Méliès det som i dag kalles overblending.

Det vil si at ett klipp tones ned, samtidig med at det neste klippet tones opp slik at publikum i et kort glimt ser begge klippene oppå hverandre.

Méliès ble også en mester til multieksponering – kunsten å filme flere ganger på samme filmstrimmel.

På franskmannens tid manglet filmkameraet motor, så strimmelen ble kjørt gjennom med en håndsveiv.

Méliès selv brukte en metronom, som hjalp ham med å holde en jevn rytme, og samtidig talte han håndsveivens omdreininger for å holde øye med hvor han var i filmen.

Det var viktig hvis en scene skulle settes inn et bestemt sted på filmstrimmelen.

Et eksempel er filmen «L’Homme-orchestre» (Enmannsorkesteret) fra år 1900.

Her filmet Méliès seg selv flere ganger i samme rom slik at flere utgaver av ham til slutt satt og spilte på instrumenter. Franskmannen ble dermed den første til å «klone» seg selv på film.

På Méliès’ tid ble film gjerne vist med 16 bilder i sekundet og hadde verken lyd eller farge.

Den tidligere tryllekunstneren ansatte derfor en gruppe kvinner til å male direkte på utvalgte filmruller slik at han kunne selge dem som fargefilm!

Dyre produksjoner tapper kassen

De første åtte-ni årene håvet Star Film inn penger. Méliès åpnet i 1903 et kontor i USA for å handle med amerikanske selskaper som prøvde å kopiere hans film – uten å betale ham for det.

I 1905 fikk Méliès bygget et nytt studio ved siden av det første. Omtrent på denne tiden begynte det uheldigvis å gå nedoverbakke med ham.

Franskmannen var ganske enkelt for perfeksjonistisk, og ble forbigått av sine mer skjødesløse – og effektive – konkurrenter.

I 1905 spydde rivalen Charles Pathé ut 18 filmer i måneden – mens det bare kom to stykker fra Star Film. Méliès’ film var dessuten langt dyrere å produsere.

Også i USA, der oppfinneren Edison prøvde å monopolisere markedet, sank Méliès’ salgstall.

En ny avtale med amerikanerne forpliktet Star Film til å levere 300 meter film per uke.

I 1908 produserte Méliès dermed tre ganger så mange filmer som han pleide, men tapte likevel penger.

Da en ny ordning i 1909 gjorde at franske tivolier kunne leie film i stedet for å kjøpe dem, var enden nær for Star Film. Méliès klarte ikke å tilpasse seg de nye tidene.

Filmene ender som støvlehæler

I 1911 var Star Film nesten konkurs, så Méliès måtte med stor bitterhet gi opp sin kunstneriske selvstendighet for i stedet å arbeide for Pathé.

Året etter døde hans kone Eugénie Genin. Hun hadde imidlertid for lengst glidd i bakgrunnen i forhold til Jehanne d’Alcy, som Méliès snart giftet seg med.

Etter hvert gikk Méliès’ filmproduksjon i stå, frem til den 62 år gamle filmskaperen i 1923 måtte overlate studioet til Pathé, som han hadde lånt penger av.

De neste årene arbeidet Méliès ved forskjellige varietéscener og i en leketøysbutikk eid av Jehanne. I 1931 ble han tildelt Æreslegionen, Frankrikes gjeveste orden, som bare deles ut til folk som har ytt en ekstraordinær innsats for den franske nasjonen.

Samtidig ble han populær blant yngre filmregissører. Mange av dem oppsøkte den gamle mesteren for å få tips, og Méliès fikk dermed høstet litt anerkjennelse før han døde av kreft i 1938.

Like mye respekt oppnådde ikke filmtrollmannens kreasjoner blant franske soldater. Under første verdenskrig plyndret de i 1917 arkivet hans og beslagla rundt 400 filmer.

Støvlemakersønnens rablende bildefantasier ble smeltet om til celluloid, som ironisk nok skulle brukes i produksjonen av støvlehæler. Derfor eksisterer bare 170 av Méliès’ mer enn 520 filmer i dag.