HISTORIE anmelder: Allied

I det sørlige Marokko lander en mann trygt med fallskjerm i Saharas ørken. Han bruker et øyeblikk på å speide ut over det øde landskapet frem til en bil henter ham og kjører ham inn til Casablanca.

Mannen er den hemmelige agenten Max Vatan (Brad Pitt), som skal møte den franske agenten Marianne Beauséjourder (Marion Cotillard). Sammen har de fått oppdrag å drepe landets mektige nazistiske ambassadør.

Marokko er under den franske Vichy-regjeringens kontroll ­– og det vrimler av nazister og mistenksomme øyne overalt.

Marianne har tidligere kunnet sno hele den marokkanske eliten rundt lillefingeren, men Max er ikke i samme liga når det kommer til spionenes spill, og de to agentene må spille på alle strenger for å få dekkhistorien som ektepar til å virke troverdig.

Som dagene går i den høyspente situasjonen, blir spillet for galleriet imidlertid erstattet av ekte og sterke følelser. Etter at oppdraget er utført, slipper paret unna på hengende håret og flykter til England, der Max trosser alle advarsler fra sine overordnede og gifter seg med Marianne.

Her lever de lykkelig til det kommer frem at det er en spion i London som sender klassifiserte opplysninger tilbake til nazistene i Berlin.

For den britiske etterretningstjenesten er det utenkelig at disse opplysningene skulle komme fra noen andre enn Marianne. Max nekter å tro det, men hvor mye vet han egentlig om sin kone, utover at hun er effektivt trent i løgn og bedrag?

Tilbake til Hollywoods gullalder

Det er i korte trekk plottet i Allied. Særlig nyskapende er det ikke, men man får også raskt følelsen av at det heller ikke er meningen.

Allied er ikke bare en historisk film som foregår under 2. verdenskrig, men også et kjærlighetsbrev til de romantiske spionthrillerne fra Hollywoods gullalder i samme periode.

Alfred Hitchcock må med filmer som Notorious (1946) og North by Northwest (1959) nok kalles sjangerens mester, men det er ingen tvil om at det særlig er den udødelige klassikeren Casablanca (1942) produsentene gjerne vil lede tilskuerenes tanker mot.

Begge filmer skildrer kampen mot nazismen og franske kollaboratører i den Vichy-kontrollerte byen, og det virker ikke helt tilfeldig at Allied foregår i 1942, samme år som Casablanca hadde premiere.

I både plott, oppsetning og filmteknikk gjør filmen mye for å etterligne og til dels modernisere gamle filmatiske virkemidler, og selv om Allied kanskje ikke kan kalles en ny Casablanca, klarer filmen å skape en fortelling som er klassisk uten å bli kjedelig.

Millionene hopper frem på lerretet

Et aspekt der samspillet mellom det klassiske og det moderne har lyktes spesielt bra, er i filmens visuelle side. Enten det er snakk om et goldt ørkenlandskap, en fortauskafé i Marokko eller en nedslitt leilighet i London, er Allied proppet med vakre bilder.

Særlig filmens scenografi er en fryd. Det er tatt hensyn til selv de minste detaljer, så alt fra lamper og stikkontakter til biler og kostymer føles gjennomtenkt og medvirker til å skape et svært realistisk tidsbilde.

Scenografi er et filmteknisk aspekt som har en tendens til å bli tatt for gitt av tilskuerne, men nettopp i en film som Allied viser hvor viktig god scenografi kan være, ikke minst i historiske filmer.

Man kan virkelig se hva millionbudsjettet har gått til, og den gjennomførte scenografien lar både kameraet og tilskuerens blikk bevege seg fritt rundt i filmens historiske univers uten å bli møtt med lette løsninger.

Parforhold uten jevnbyrdig arbeidsinnsats

Skuespillet fra Marion Cotillard er et annet av filmens høydepunkter. Hun spiller Marianne – en kvinne som kan skifte mellom farlig femme fatale og søt hjemmeværende husmor like lett som hun veksler mellom fransk og engelsk.

Andre halvdel, der filmen går fra å være et spiondrama til en mer tradisjonell thriller, fungerer primært på grunn av denne dobbeltheten som hele tiden har preget Mariannes atferd, og det skaper både en usikkerhet hos hennes mann og hos publikum.

Skuespillet er dessverre også uttrykk for det verste med filmen, og hans navn er Brad Pitt.

Pitt prøver å skape en form for stoisk helt i beste Cary Grant-stil, men klarer bare å virke følelsesløs og totalt uinteressert i å være til stede når han dukker opp på lerretet.

Den mangelfulle prestasjonen blir bare tydeligere av at han spiller overfor eminente Cotillard, som har rundet banen flere ganger før han overhodet er ute av startgropen.

Hvis Pitt og Cotillard hadde et forhold på settet slik mange sladderblader påsto for noen måneder siden, må det ha vært verdens kjedeligste opplevelse. For Pitt sørger dessverre også for at kjemien mellom det forelskede paret kan måles på en svært begrenset skala.

Brad Pitts prestasjon er det store skåret i gleden i en ellers ganske vellykket film. Særlig første halvdel i Allied er preget av vakre bilder og veksler godt mellom spenning og action, mens andre halvdel, som fokuserer mer på Max og hans jakt etter sannheten, til tider er litt lang å komme gjennom.

Selv om plottet naturligvis er dramatisert, skal filmen også ha ros for å skape et svært realistisk tidsbilde fra 2. verdenskrig etter et mønster vi sjelden ser nå om dagen.