Edison grunnla verdens første ­­filmstudio, Black Maria, i 1893 i New Jersey. Og han så ikke med milde øyne på konkurrenter: Nye ­selskaper ble truet til å stenge dørene.

© The Granger collection

Thomas Edison jaget filmfolk til Hollywood

Oppfinneren Thomas Edison var nær ved å ta knekken på filmindustrien da den lå i startgropen. Han krevde nemlig avgifter av alle som ville gjøre filmopptak. Bare ved å arbeide i det skjulte i den kaliforniske landsbyen Hollywood, kunne filmfolkene unnslippe patentrytteriet.

2. mars 2016 av Stine Grynberg

 

“Denne søvnige byen omgitt av appelsinlunder i den nordlige utkanten av Los Angeles, vil sikkert snart bli betydelig livligere hvis man skal dømme etter interessen filmfolk viser for den.”

Slik skrev en kalifornisk avis i 1909. Den omtalte søvnige Los Angeles-forstaden het Hollywood og var på det tidspunktet et lite, religiøst jordbrukssamfunn, men det skulle snart endre seg.

Få år senere hadde byen overtatt New Yorks posisjon som sentrum for den unge amerikanske filmindustrien.

Filmen fikk liv og sjel

I begynnelsen av det tjuende århundre var den amerikanske filmindustrien i rivende utvikling. I løpet av noen få år hadde film utviklet seg fra å bestå av korte klipp på under et minutt, til å rulle opp lange fortellinger på så mye som ti minutter, noen ganger lengre.

De nye “langfilmene” trollbandt publikum med spennende dramaer og skuespillere i spektakulære kostymer, og de ble vist frem i de mange tusen kinoene som skjøt opp over hele USA.

De første westernfilmene rullet over lerretet, gjerne etterfulgt av en tegnefilm eller en grøsser, som med hittil usette spesialeffekter fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på publikum.

Det publikum ikke visste, var at det utspilte seg et virkelig drama bak kulissene, med skremselskampanjer og dødstrusler.

 

Filmfolk til krig mot seg selv

Teknologien til både opptak og fremvisning var primitiv sett med moderne øyne. Men de som var tidlig ute i filmbransjen hadde brukt formuer på å finne opp utstyret, og de ville svært gjerne tjene penger på utviklingsarbeidet.

Oppfinneren Thomas Alva Edison var den største pioneren på området. Firmaet hans i Menlo Park i delstaten New Jersey var ikke bare et utviklingslaboratorium. Det var også et filmselskap som produserte nesten 1200 filmer i løpet av de 24 årene det eksisterte.

I 1908 overtalte Edison alle store filmselskaper og USAs største filmdistributør til å gå sammen om å beskytte oppfinnelsene de hadde tatt patent på. I fellesskap opprettet de The Motion Picture Patents Company (MPPC).

Selskapet inngikk en avtale med Eastman Kodak, landets største produsent av råfilm, om bare å selge film til MPPCs medlemmer – en allianse som reelt konsentrerte all makt hos ni filmselskaper.

De krevde høye avgifter av filmdistributører og kinoer for retten til å vise film laget av filmselskapene i MPPC. De forbød uavhengige produsenter å bruke kameraer som de hadde patent på. Og mindre distributører som samarbeidet med uavhengige filmskapere, ble forbudt å forhandle MPPCs film.

Monopolet skapte naturlig nok stor misnøye. Ikke minst opprørte det mange kinoeiere at de måtte betale høye avgifter, samtidig med at de ikke fikk vise film produsert av andre enn medlemmene av det mektige MPPC.

De som forsøkte å gjøre opprør, fikk umiddelbart en kontant reprimande. Det skjedde blant annet for kinodirektøren William Fox. Under en rettssak senere fortalte han at han hadde fått følgende beskjed av Percival Waters, en av sjefene i MPPCs datterselskap General Film Company da han nektet å selge kinoene sine: “Husk at vi er et stort hjul, og du er bare en liten plankebit på dets vei. Du tror vel ikke at jeg som leder av firmaet mitt vil kjøre i grøften for å unngå deg? Jeg er forpliktet til å kjøre over deg hver dag, hver gang, og resultatet vil bli at det tunge hjulet raskt vil mose treplanken til splinter.”

Måpende tilskuere så i 1896 Edisons “Vita­scope” projisere film opp på et lerret.

De små gjorde opprør

Fox sto på sitt og nektet å selge. I stedet grunnla han Fox Film Company i protest mot MPPC. Men mange andre tok truslene mer alvorlig.

J.M. Ensor, en mindre filmdistributør i Denver, fikk høre av en MPPC-sjef at det var farlige krefter han sto overfor: “Hør her Ensor, jeg ... er en farlig mann. Jeg kommer med et tilbud én gang. Hvis det ikke blir akseptert, kan jeg ikke
garantere for følgene.” Ensor solgte firmaet sitt under markedsverdien samme ettermiddag. 

Statister var hemmelige agenter

William Fox var ikke den eneste som kjempet imot MPPCs monopol. Allerede i februar 1909 var en uavhengig filmindustri i ferd med å etablere seg.

Mange var, i likhet med William Fox, kinoeiere som ville lage sine egne filmer slik at de ikke behøvde å betale avgifter for å vise de store selskapenes produksjoner.

De importerte råfilm og utstyr fra Europa eller brukte patentert utstyr uten tillatelse. En film varte som regel ikke mer enn ti til femten minutter og kunne være på en enkelt filmrull. Og ettersom det bare tok rundt en uke å gjøre opptak til kortfilmene, gikk det ikke lang tid før de nye filmskaperne var i gang.

MPPC reagerte med å hyre agenter til å avlegge uanmeldte besøk i de uavhengige filmstudioene. Oppgaven var å beslaglegge ulovlig utstyr, men de holdt seg ikke alltid til det. Ofte overtok de kontrollen med stedet, sendte folk bort og ødela film, kulisser og opptaksutstyr.

En annen taktikk var å infiltrere de uavhengige studioene på hemmelig vis. Agentene sørget for at kameraer forsvant og råfilm ble ødelagt under fremkallingen.

I et tilfelle hadde et lite filmselskap hyret tjue statister til en enkelt scene, noe som var uvanlig mange den gangen. Men under opptakene oppsto det plutselig et slagsmål. Fem skuespillere havnet på sykehus. Det viste seg senere at ni statister var gangstere som var sendt for å ødelegge den dyre scenen.

Søvnig forstad ble ny filmby

Med denne trusselen hengende over hodet bestemte mange av de uavhengige filmskaperne seg for å søke seg langt bort fra New York. Det sørlige California var ideelt av flere grunner.

Jorden var billig, og det stabile og gode været gjorde det mulig å filme utendørs mesteparten av året. Landskapet var variert og dannet en fin bakgrunn til mange typer film.

I tillegg lå byen såpass langt unna New York at MPPCs agenter ikke kom rennende hele tiden. Skulle de likevel dukke opp, lå Mexico behagelig nær. I verste fall kunne man søke dekning her.

Filmregissøren Allan Dwan, som arbeidet for et av de uavhengige filmselskapene i California, valgte imidlertid å ta opp kampen da han en dag ble oppsøkt av en av MPPCs muskuløse agenter.

Agenten forlangte at Dwan stanset filminnspillingen omgående, “ellers …” For å understreke alvoret kastet han en blikkboks opp i luften og skjøt etter den. Det imponerte ikke regissøren særlig, for agenten bommet. Dwan grep så etter sin egen pistol, skjøt – og traff. Han fikk lov til å fortsette filminnspillingen. “Men bare for denne ene gangen!”

De uavhengige vant

Samtidig med at MPPC og de uavhengige filmselskapene lå i konflikt med hverandre i studioene og kinosalene, utspant det seg en voldsom juridisk dragkamp.

MPPC saksøkte filmselskaper, regissører og kinoeiere for brudd på patentrettighetene, og de uavhengige svarte med å anmelde MPPC for å ha skaffet seg et ulovlig monopol.

I 1911 vant de uavhengige selskapene en viktig moralsk seier da Eastman Kodak avbrøt samarbeidet med MPPC. Firmaet var redd for dels å miste markedsandeler til utenlandske produsenter av råfilm, dels for at MPPC skulle tape i retten og bli tvangsoppløst.

På det tidspunktet var de uavhengige filmskaperne også godt på vei til å utkonkurrere de gamle selskapene. Mange gode regissører og skuespillere hadde forlatt sine gamle arbeidsgivere og flyttet til Hollywood for å arbeide for de nye selskapene. Og de uavhengige hadde fått et godt tak i publikum, blant annet gjennom aggressiv markedsføring.

Kampen var derfor allerede tapt for MPPC da retten i 1915 slo fast at monopolet var ulovlig. Mange av selskapene som hadde utgjort MPPC, led økonomisk og ble lagt ned i årene som fulgte. Også Thomas Edisons eget filmselskap, Edison Motion Pictures, fikk merke presset.

Han forsøkte både å bygge opp sin egen stab av stjerneskuespillere og å utvikle bedre teknologi for å holde liv i selskapet. Men i mars 1918 ga han opp og solgte det. Han holdt seg deretter unna filmproduksjon.

Kanskje du er interessert i