Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Fiolin-virtuos spilte fallitt

Ole Bull fra Bergen var en av 1800-tallets dyktigste fiolinister. I 1852 kjøpte musikeren jord i USA, der han ville skape et nytt og bedre Norge – uten jantelov og vanetenking. Men tilhengerne angret bittert at de overlot sin skjebne til en drømmer.

Granger/Imageselect

Tårene rant nedover kinnene på 42-åringen da hyllesten strømmet mot ham.

Fjellene i bakgrunnen tegnet seg som silhuetter mot Pennsylvanias mørke himmel.

Denne septemberkvelden i 1852 opplyste store bål folkestimmelen i dalen, og kveldens ydmyke hovedperson bukket overveldet.

“Norges sønner,” begynte Ole Bull da han hadde gjenvunnet talens bruk, “fra klimaet der nordenvinden har sitt hjem er vi kommet for å finne et nytt hjem.”

“Det rungende ekkoet fra hvert tre dere kan felle vil bli hørt i Moder Norge og bringe våre brødre til oss"
Ole Bull, 1852.

I skjæret fra bålene utpenslet han hvordan de sammen skulle skape frihetens paradis her i villniset – ingen sult som hjemme i Norge, ingen forstokkethet og motvilje mot nye ideer.

“Det rungende ekkoet fra hvert tre dere kan felle vil bli hørt i Moder Norge og bringe våre brødre til oss, og vi skal skape et nytt Norge, innviet til selvstendighet, døpt til frihet og beskyttet av det amerikanske flagget!”

Så grep han fiolinen og utøste sine følelser i form av guddommelige toner.

Publikum lyttet trollbundet, for i 1852 regnet mange Ole Bull for verdens beste fiolinist, og normalt spilte han konserter for fulle hus i storbyene i Europa og USA.

Nå sto han her i en dal uberørt av mennesker hvor kolonien Oleana skulle blomstre til et nytt og bedre Norge.

Året etter tenkte flere av tilhørerne vemodig tilbake på den kvelden da de ennå trodde på Bulls vidløftige ord.

Barne-rebell ville bare spille musikk

Norges største fiolinstjerne og kolonibygger ble født i Bergen i 1810.

Landet hadde den gang bare fire år igjen under dansk herredømme før folket måtte finne seg i å bli svensk krigsbytte.

Ole Bull var sønn av en apoteker og en advokatdatter, og dermed tilhørte han Bergens gode borgerskap.

Ved siden av hverdagens faste oppgaver likte begge foreldrene å spille musikk – og tonene fascinerte den lille gutten fra barneårene av. Som åtteåring fikk han lov til å delta med nyanskaffet fiolin.

Foreldrene elsket musikken. Til gjengjeld bekymret det dem at eldstegutten ikke syntes å kunne konsentrere seg om noe annet. Han lå i åpen krig med huslæreren, og han stakk ofte av for å øve på instrumentet sitt.

Ole ble selv den drivende kraften i sin musikalske utvikling, men han forsøkte likevel å lære av de beste. Senere skulle han f.eks. kalle Mozart for sin religion.

Et mer jordnært forbilde var den italienske fiolinvirtuosen Niccolò Paganini, en levende legende.

Ifølge Ole Bulls andre kone Sara tigget han bestemoren om å kjøpe notehefter med komposisjoner av mesteren.

“Ikke si det til noen,” konspirerte den gamle, “men jeg vil prøve å kjøpe et av stykkene hans til deg hvis du er snill gutt.” Da han fikk notene, forsvant han ut i familiens hage.

Ole Bull var en av 1800-tallets absolutt største fiolinister, og han bygget en særpreget villa på øya Lysøen utenfor Bergen.

© Shutterstock

Norge for lite til elite-musikk

Apoteker ville Ole Bull aldri bli, det måtte familien sanne.

Og han hadde heller ikke talent som prest – det ble klinkende klart da han dumpet til opptaksprøven i latin på universitetet i Christiania.

I stedet ga 18-åringen konserter, men mulighetene var begrenset i Bergen.

Uten egen konge manglet Norge den hoffkulturen som kunne lønne orkestre med profesjonelle musikere og drysse stipendier ut over landets unge talenter.

“Han lignet en ballong som river og sliter i tauene for å slippe bort og stige,” mente en venn.

Selv om Ole Bull var glødende norsk patriot, reiste han i 1831 av gårde for å prøve lykken i Paris, som var verdens musikalske hovedstad.

Byenes by viste seg å være full av talentfulle unge menn som drømte om det store gjennombruddet – akkurat som 21-åringen Ole Bull.

Han druknet i mengden av musikere som senere skulle bli store verdensnavn, mange av dem.

Som selvlært hadde han ikke gått i lære hos anerkjente mestere og manglet derfor kontakter. Bedre ble det ikke av at han nektet å søke seg inn på musikkonservatoriet i Paris for å få en formell utdannelse.

“Hvis Ole Bull hadde gått den rette veien, ville han ha blitt den største fiolinisten noensinne.” Det mente en ungarsk kollega.

I stedet opplevde den norske fiolinisten den ene skuffelsen etter den andre, og Paris-oppholdets eneste lyspunkt ble da han fikk oppleve den store Paganini opptre.

Etter et par år forlot han byen for å reise til Sveits, og det var der hans store gjennombrudd skulle komme.

Ole Bull spilte på praktfioliner

Bare det aller beste i fioliner var godt nok for mesteren. Ole Bull hadde en samling med noen av de beste instrumentene som noen gang er bygget, og han var en ivrig samler livet igjennom. Han eide alt fra spelemannsfeler til instrumenter laget av de italienske mesterne.

Suksess åpnet dører i Paris

Fra den første konserten var sveitserne begeistret av Ole Bulls fiolin. Ryktet om den talentfulle nordmannen løp foran ham, og for hver by han besøkte utover sommeren 1833 ble publikum større.

Fra Sveits fortsatte Ole Bull til Italia, der begeistringen bare vokste. Fra fiolinen hans fløt en følsom og medrivende musikk som stilte ekstreme krav til smidighet og styrke, og de italienske tilhørerne elsket hver tone.

I 1835 vendte Ole Bull tilbake til Paris i triumf. Dørene til byens Grand Opera sto på vidt gap for ham, og kritikerne lovpriste ham i bransjens tidsskrifter.

“Han viste ikke bare sine evner med vanskelige stykker, hans fiolin sang så uttrykksfullt at man nesten skulle tro at den hadde en menneskelig stemme.

Hans magiske toner er de vidunderligste vi har hørt siden Paganini var her,” skrev Le Courrier des théâtres.

Møtet mellom fiolin-geniet og hans unge norske beundrer fant også sted.

Ole Bull var ute og spaserte i Paris da den store Paganini kom gående motsatt vei – og italieneren hilste ham ved navn: Selv tidens største fiolinist anerkjente stortalentet fra Norge!

© Phil Cardamone/Imageselct

Ole Bull overgikk sitt forbilde

Den unge Ole Bulls primære inspirasjon og store idol var den italienske fiolinisten Niccolò Paganini, som var tidens største musikkstjerne.

Da nordmannen ble voksen, mente mange at han overgikk italieneren – for Ole Bull kunne spille firstemt på fiolinen i timevis.

Teknikken krevde så mye smidighet og kraft i fingrene at selv Paganini bare spilte på den måten i kortere innslag under sine konserter.

Paganini etterlot seg til gjengjeld en rik arv i form av komposisjoner som senere generasjoner har hentet inspirasjon fra.

Ole Bull ble derimot aldri noen stor komponist – og derfor har minnet om hans geni bleknet med tiden.

USA var frihetens land

Ole Bull ble gift med en ung pariserinne, men verken Alexandrine eller en voksende barneflokk fikk ham til å falle til ro.

I stedet turnerte han Europa på kryss og tvers. I 1838 besøkte han København, der Frederik 6 æret ham med en audiens og spurte hvordan han hadde lært å spille så vakkert.

“Av Norges fjell, Deres Majestet!” svarte Bull poetisk og uten å nøle.

Den 70 år gamle monarken hadde ingen sans for romantisk nonsens:

“Få den mannen ut,” hvisket kongen i øret på en adjutant. “Han er jo gal.”

Ole Bulls største og mest innbringende triumfer fulgte da han besøkte USA i 1843.

“Musikk gikk fra hans sjel inn i min og bar den opp for å be sammen med englene”
Kvinnelig skribent i avisen Boston Courier, 1843.

Den unge nasjonen hadde bare noen få dyktige kunstnere, men et stort og velstående publikum gjorde ham rik.

Og han kunne sole seg i beundringen.

“Hvordan han gjorde det, forstår jeg like lite som jeg forstår at solen skinner, eller at våren får alt til å blomstre.

Jeg vet bare at musikk gikk fra hans sjel inn i min og bar den opp for å be sammen med englene,” skrev en kvinnelig skribent i avisen Boston Courier.

Ole Bull gjengjeldte kjærligheten, for i USA opplevde han frihet og respekt for menn som våget å stile høyt. Dette sto i sterk kontrast til det Norge han kom hjem til i 1849.

Ole Bull fikk nok

Tilbake i Bergen førte Ole Bull an i etableringen av det første norskspråklige teateret, som kom i januar 1850.

Her skulle norske talenter stå for alt – i stedet for de danskene som hittil hadde dominert landets kunst og kultur.

Fiolinvirtuosen sto selv på scenen da Det norske Teater åpnet for publikum. Men snart kom Ole Bull i åpen feide med byens politi.

Betjentene hadde ordre om å overvåke offentlige begivenheter og forlangte gratis adgang til forestillingene. Ole Bull tildelte dem noen elendige plasser, og som hevn ble fiolinisten anholdt atskillige ganger.

Konflikten med politiet ga Ole Bull et rykte som bråkmaker. Det skadet ham da han ba det norske selvstyret i hovedstaden om støtte til teateret.

“At Ole Bull har gjort Norges navn kjent i verden, er ikke grunn nok til at vi i praksis skal betale ham for det,” uttalte en kritisk politiker.

Fiolinisten fikk ingen penger, og omtrent samtidig begynte hans kone å snakke om skilsmisse. Hun følte seg ensom fordi ektemannen turnerte i det uendelige.

Lei av alt forlot Ole Bull hjembyen. Fiolinisten emigrerte til Amerika – og han hadde til hensikt å få andre nordmenn med seg.

© Imageselect

Fiolinisten ga de unge en sjanse

Bergen fostret flere store kunstnere på 1800-tallet – og Ole Bull spilte en avgjørende rolle for deres suksess.

Henrik Ibsen (1828-1906) var en ung og uprøvd dramatiker da Ole Bull hyret ham til det nyåpnede teateret i Bergen i 1850.

I dag mener mange at Ibsen er den største dramatikeren siden Shakespeare.

Ole Bull så også et stort potensial i slektningen Edvard Grieg (1843-1907).

Bull overtalte Griegs foreldre til å sende sønnen til Leipzig, der han kunne lære av de beste på byens anerkjente musikkonservatorium.

Grieg oppnådde status som en av 1800-tallets største komponister.

Norsk koloni skjøt opp i Pennsylvania

Straks etter ankomsten til USA gikk Ole Bull i gang med å etablere en koloni for norske innvandrere.

Første punkt var å finne et stykke land, men for en velstående musiker var ikke det noe problem.

I september 1852 var jorden kjøpt, og foran en håndverkergruppe på 30 mann festet Ole Bull koloniens fane til en flaggstang.

Norges korsfane i rødt, hvitt og blått fylte midten mens det amerikanske Stars and Stripes dekket resten av duken.

“Flagget steg langsomt og vakkert mot sin plass. Midtveis foldet en mild bris det stolt ut, og nordmennenes nye hjem fikk navnet Oleana,” skrev en amerikansk journalist.

Scenen utspilte seg i en dal i Pennsylvania – omgitt av skogdekte fjell.

Ole Bull hadde brukt 10.000 dollar av sin personlige formue. Det tilsvarer omtrent 2,7 mill. norske nåtidskroner. For det beløpet kjøpte han 45 km2 ubebodd land.

Han hadde ikke besøkt området før handelen, men han stolte på at nordmenn ville føle seg hjemme blant trær og fjell. En mer dreven investor ville nok ha spurt seg selv hvorfor ingen hadde bosatt seg i området før.

Nå sto nybyggerhøvdingen i sitt lille rike for første gang. Flokken av tilbedere var ikke egentlig kolonister, men dyktige håndverkere som han hadde leid i New York. En god del av dem var dessuten dansker, ikke nordmenn.

Men dette fikk ikke lov til å ødelegge den gode stemningen da flagget strøk til topps.

Snart ble håndverkerne satt i gang med å oppføre koloniens første bygninger mens Ole Bull dro av gårde for å finne landsmenn som kunne flytte inn i de nye husene.

Kolonien langt uti huttiheita

Kolonien langt uti huttiheita

Dype skoger, trange daler og en enkelt grusvei som eneste forbindelse med omverdenen – slik var geografien der Ole Bull valgte å grunnlegge kolonien sin.

Journalisten Hugh Young fra avisen People’s Journal i nabobyen Coudersport beskrev stedet etter et besøk i 1853.

Langt til sivilisasjonen

Byen Coudersport var den nærmeste bebyggelsen i Potter County, Pennsylvania, da Ole Bulls skandinaver rykket inn. 55 km grusvei forbandt kolonien med Coudersport.

Koloniens grense

Tømmerhus ønsket velkommen

New Bergen lå i nordenden av kolonien og var den første bebyggelsen de reisende fra Coudersport kom til.

“Den består av lave bjelkehytter, nydelig bygget, og gir inntrykk av driftighet og flid,” skrev journalisten Hugh Young.

Uferdig hotell imponerte

Oleana skulle være koloniens hovedby.

Den største bygningen i byen var et hotell drevet av en tidligere ungarsk offiser. Det var ikke ferdig ennå da journalisten Hugh Young kom forbi i 1853:

“Hotellet er et stort, treetasjes hus, og det vil ta seg godt ut når det står ferdig.”

Mur Mur markerte Bulls bolig

Ole Bull hadde utsett seg New Norway som stedet hvor han skulle bo. Her må Hugh Young ha sett fundamentet til fiolinistens hjem.

Det var lett synlig i landskapet lenge etter at Bull hadde reist.

Utpost fikk ikke besøk

Valhall lå ved bekken Kettle Creek. Stedet var koloniens sørligste forpost. Journalisten fra Coudersport kom aldri så langt under besøket sommeren 1853.

Immigranter ble hentet på båten

I september 1852, få uker etter at Ole Bull hadde heist flagget i Pennsylvania, kom immigrantskipet Incognito med rundt 130 nordmenn til New York.

Briggen hadde knapt lagt til før en middelaldrende mann med vennlig ansikt steg om bord.

“Kom til vårt Ny-Norge i Pennsylvania, der dere vil finne et varmt hjerte og en hjelpende hånd,” oppfordret Ole Bull de norske passasjerene.

Noen av dem gjenkjente ham. Resten kjente navnet, for han var Norges mest berømte mann.

“Tilbudet var at alle ville få 50 acres land for tre dollar per acre"
Jens Jacobsen Skoien, nybygger.

Flesteparten av passasjerene om bord på Incognito var egentlig på vei til Wisconsin og Minnesota, der andre skandinaviske immigranter allerede hadde slått seg ned. Men de lyttet til sin karismatiske landsmann, som med ord manet frem bilder av et norsk nybyggerparadis.

“Tilbudet var at alle ville få 50 acres land (over 20 hektar, red.) for tre dollar per acre, men betalt med to arbeidsdager om måneden i tre år,” fortalte nordmannen Jens Jacobsen Skøien siden.

“Til å begynne med ville du få 15 dollar i måneden; husly og gratis måltider var inkludert. Senere ville det bli én dollar om dagen og et gratis hus med egen forpleining.”

Jens Jacobsen Skøien kunne ikke avslå et så godt tilbud og ble en av de 105 mennene, kvinnene og barna som bega seg til Oleana.

Selv Incognitos kaptein reiste med for å se det nye Norge før han satte til sjøs igjen.

Fiolinisten tenkte stort

Mens Ole Bull rekrutterte nybyggere i New York, stakk en landmåler ut plass til fire bosettinger i Pennsylvania.

Sentralt lå den kommende hovedstaden Oleana, og de omliggende dalene skulle romme Valhall, Ny Bergen og Ny-Norge, der fiolinisten aktet å bygge huset sitt.

Ifølge planen skulle hver by ha skole og kirke, og Ole Bull drømte om å åpne en ingeniørhøyskole i Oleana.

Men først måtte det reises bygninger så nordmennene fikk tak over hodet. Dessuten måtte det felles skog i dalene, for det var meningen at landbruk skulle brødfø kolonien.

Bare ett enkelt hjulspor førte gjennom det øde området – og regn forvandlet ofte sporet til bunnløs søle.

“Jeg føler meg fredfylt”
Jens Jacobsen Skoien, nybygger.

Men Ole Bull hadde fått vite at jernbanen snart ville bli forlenget inn i denne delen av Pennsylvania.

“Jeg føler meg fredfylt,” skrev Jens Jacobsen Skøien i et brev etter at han og de andre immigrantene fra Incognito var ankommet.

“Jeg kan si med overbevisning at jeg ti ganger heller vil være her enn i Norge.”

Hjemme i gamlelandet skrev avisene flittig om Ole Bulls amerikanske bosetting.

Noen var indignert over at nordmenn ble oppmuntret til å forlate landet, men flere innså det forlokkende i frihet og billig jord.

Ingen visste at Ole Bull ikke eide en eneste kvadratmeter jord i Pennsylvania.

Norsk patriot ble amerikaner

Pennsylvanias lover dikterte at ingen utlending kunne eie mer enn 5000 acres – ca. 20 km2 – jord i delstaten.

Ole Bulls formue hadde betalt for arealet der kolonien var i ferd med å ta form, men eierskapet lå inntil videre i hendene på et utviklingsselskap.

Ole Bull måtte bli amerikansk statsborger hvis han skulle fylle rollen som koloniens allfaderlige høvding.

Og som ekte showmann besluttet han at dette skulle skje foran selveste Independence Hall i Philadelphia, der amerikanerne hadde erklært sin uavhengighet fra moderlandet Storbritannia i 1776.

“Jeg vil skatte statsborgerskapets privilegium høyere enn noen jordisk eiendom,” erklærte Ole Bull med hånden på hjertet høsten 1852.

Ole Bulls tilhørere jublet, men i Norge utløste nyheten raseri: Fiolinisten var Norges mest berømte sønn, og det rystet mange at han nå vendte sitt fedreland ryggen.

Og først etter seks år i USA ville han oppnå fullt statsborgerskap. Men så lenge ble han ikke.

Oleana var resultatet av en drøm, men nå begynte virkelighetens knusende brutalitet å innhente kolonistene.

Ole Bull var så begeistret for USA at noen av hans amerikanske venner forærte ham en norsk-amerikansk fane.

© Jiri Havran

Koloni for de unge og sterke

Pennsylvanias villniss viste seg langt vanskeligere å temme enn Ole Bull og kolonistene hans hadde regnet med.

Før Oleana kunne bli et jordbrukssamfunn måtte jorden ryddes for trær, og tross store anstrengelser skred arbeidet fremover med sneglefart.

“Vi befant oss blant høye fjell og trange daler som ble gjennomskåret av små elver, med tett skog,” skrev Jacob Olsen Wollaug, som hadde ankommet med Incognito.

“Alle forsto at her ville det ta en menneskealder å rydde en gård som var stor nok til å forsørge en familie”.

Hans landsmann og medpassasjer Jens Jacobsen Skøien så lysere på fremtiden, men han skjønte også at oppgaven foran dem var formidabel:

“Dette stedet er ikke for hvem som helst som får lyst til å skifte ut Norge med Amerika,” skrev han hjem til Norge. “Dette er et sted for folk i sin beste alder, som kan og vil arbeide.”

Beretninger om de harde strabasene nådde Norge mens året 1852 nærmet seg slutten.

Det avskrekket noen fra å prøve lykken i Oleana, men rekrutteringen led først og fremst under rykter om at Ole Bull holdt på å gå tom for penger.

Hotellet i Oleana ble nybyggernes samlingspunkt.

© Potter County Historical Society

Grunnleggerens pung var tom

Ole Bull var en mann med store visjoner og svært lite praktisk sans.

Han hadde aldri for alvor funnet ut hva som skulle til for å få Oleana til å fungere – for ikke å snakke om hva det ville koste.

Nesten 300 nordmenn og andre skandinaver slet etter hvert i skogene, og allerede kort inn i koloniens historie klaget de første over uregelmessige lønnsutbetalinger.

Økonomisk var alt i den skjønneste orden, fikk nybyggerne vite. Noen tvilte, for Ole Bull forlot snart Pennsylvanias skoger for å turnere rundt i USA og reise kapital med fiolinen.

“Bull holdt seg borte, og ingen penger kom. Folk mistet tålmodigheten”
Jacob Olsen Wollaug, nybygger, 1852.

Men inntekten fra konsertene var langt fra nok, og Oleanas små jorder ga dårlig utbytte.

“Bull holdt seg borte, og ingen penger kom. Kolonistene mistet tålmodigheten, forlangte betaling for arbeidet som var utført og stoppet all fremtidig innsats,” klaget Jacob Olsen Wollaug, som bl.a. måtte se på at hogsten gikk i stå.

Kolonistenes stadig mer negative historier fra Oleana skremte nå for alvor folk hjemme i Norge.

Bare et fåtall nye immigranter dukket opp, og de kunne ikke oppveie antall kolonister som ga opp og søkte et bedre liv lenger vest.

Noen ble i Oleana bare fordi de ikke hadde råd til å reise før de fikk lønnen sin.

Mat ble mangelvare, og nybyggernes klær var for lengst blitt til filler.

I mai 1853 dukket Bull opp – med all sin optimisme i behold.

Nybyggerne måpte da fiolinisten la ut om å grunnlegge enda en by, og han ignorerte alle som kalte det skogkledde og kuperte terrenget for håpløst jordbruksland.

På USAs uavhengighetsdag den 4. juli brukte han en liten formue på fyrverkeri til tross for at han skyldte alle i kolonien penger.

Kolonistene tapte for villnisset

Drømmen brast omsider i oktober 1853 – noe over et år etter grunnleggelsen av Oleana.

Selv Ole Bull måtte innrømme at det ambisiøse prosjektet var en fiasko, og hans kommende konserter ble annonsert som veldedighetsarrangementer til inntekt for nødlidende kolonister.

“Det gjør oss vondt å høre at Ole Bulls koloni stenger,” skrev en avis i Philadelphia. “Det er ikke mer enn 40 immigranter igjen i bosettingen.”

Den mer optimistiske Jens Jacobsen Skøiens familie holdt ut til 1854, da de flyttet til Minnesota. Ti år senere døde han av sykdom som soldat under den amerikanske borgerkrigen.

Arkivalier viser at det fortsatt bodde et lite antall nordmenn og dansker i det forhenværende Oleana på den tiden.

Så seint som i 1904 meldte en lokal avis at den siste av de opprinnelige kolonistene var funnet død. Han var eneboer og sultet eller frøs antakelig i hjel.

Ole Bull vendte tilbake til sitt omflakkende turnéliv selv om fiaskoen hadde gjort ham nedtrykt.

Han tjente fortsatt godt, men omdømmet hans ble aldri det samme etter Oleana. Hjemme i Norge var det lenge en folkeforlystelse å more seg over den fiolinspillende fantasten.

For eksempel får hovedpersonen i Henrik Ibsens Peer Gynt (1867) den fikse idé at han vil grunnlegge kolonien “Gyntiana” i Sahara.

De siste årene av sitt liv bodde Ole Bull på øya Lysøen i Os, hvor hans hjem i dag er innredet som museum. Musikken fulgte ham til det siste, og han utåndet i 1880 til tonene av Mozarts dødsmesse “Requiem”.

Les også:

Historiske storbyguider

Historisk guide: Revolusjonens Paris

12 minutter
Kulturpersonligheter

Josephine Baker tok Paris med storm

9 minutter
Krig

Når ble Sveits nøytralt?

1 minutt

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul