Flørting gjennom historien: Ridderkvad og hemmelige viftekoder
Flørting har til alle tider vært en edel kunst. God hygiene og et kjærlighetdikt eller to var et sikkert sjekketriks i det gamle Roma, og i middelalderen kunne omreisende trubadurer synge seg til sex.
Korte bein bør kvinnen skjule ved å ligge ned eller gå med fotsidt når hun møter sin utkårne. Det sier et godt råd fra det gamle Roma.
Antikkens Roma: Sjenerte kunne finne hjelp i datingmanualer
Sjenanse overfor det motsatte kjønn behøvde ikke å være en hindring for flørtelystne romere.
Usikre menn og kvinner kunne nemlig få hjelp fra Ars amatoria, Elskovskunsten, en dating- og flørtehåndbok skrevet av forfatteren og dikteren Ovid (43 f.Kr.-18 e.Kr.).
God personlig hygiene, korte negler og ingen hår i nesen var et must for den som ville flørte, skrev Ovid, som også betrodde leserne at teateret var det beste stedet å møte interessante single.
Menn kunne med fordel deklamere dikt for den utkårede, mens et annet tips for begge kjønn var å imponere med sang og musikk.
Ovid begrenset ikke rådene sine til single. Han beskrev blant annet hvordan en mann kunne gjøre kur til en gift kvinne i selskapslivet uten at ektemannen hennes oppdaget hva som foregikk.
Håret var viktig i flørten. En kledelig frisyre var viktig for begge kjønn. Kvinnen kunne oppnå stor effekt ved å kaste på lokkene.
Middelalderen: Riddere sang for frustrerte slottsfruer
Adelens kvinner var alene på slottet i årevis mens mennene dro i krig eller på korstog. Fraværet ga rikelig anledning til å flørte.
Målet for flørten var ofte riddere eller omreisende trubadurer som diktet og sang smektende kvad og ballader for slottets frue.
Flørten kunne føre til sex, men gjorde det ikke alltid.
For adelskvinnen var leken fortrinnsvis en måte å få utløp for erotiske og romantiske lengsler i en verden hvor økonomi og politikk mer enn følelser og seksuell tiltrekning lå til grunn for ekteskapet.
Slottsfruer deltok aktivt i flørten.
1800-tallet: Vifter sørget for diskret flørting
Europeiske overklassekvinner skulle oppføre seg ærbart ute blant folk, og flørt måtte derfor foregå diskret.
Da var viften nyttig, og med tiden oppsto et kodespråk basert på dens bevegelser.
Lot en kvinne viftehåndtaket berøre munnen, betydde det for eksempel «kyss meg». Berøring av venstre kinn, derimot, var en avvisning.
For å unngå misforståelser utstyrte noen viftemakere produktene sine med en utførlig veiledning. Viftene var laget av fine materialer som silke, fjær og perlemor.
Noen vifter kom med utførlige veiledninger.