Frankrikes frekkeste trinn

La Goulue slår hjul og forsvinner et øyeblikk i et brus av blonde­skjørt. Til slutt bøyer hun seg forover med ryggen mot publikum, slik at kjolen hennes glir opp over nakken og blotter silkemamelukkene. Mennenes øyne står på stilker. Da de får øye på det vesle hjertet hun har festet på underbuksen, bryter de ut i jubel.

Året er 1890, og Paris' frekke forlystelseslokale Moulin Rouge feirer sin halvtårsdag. Cancan-dansen er stedets trekk­plaster. Den får byens fine herrer til å strømme til for å se vakre kvinner løfte opp skjørtene og vise frem både bein og undertøy.

Den sensuelle showdansen var videreutviklingen av de ville og umoralske dansetrinnene som hadde oppstått tilfeldig i Paris' arbeiderbydeler 60 år før.

Byens fattige trengte å slå seg løs, og tilbrakte derfor kveldene i tarve­lige dansehaller. Her nøt menn og kvinner hverandres selskap – både på danse­gulvet og i salenes mørke kroker.

Studenter forførte arbeiderjenter

I 1830, lenge før Moulin Rouge åpnet dørene, var Frankrikes diktatoriske kong Karl 10. blitt styrtet. Men den gamle kongen var bare blitt erstattet av en ny. Opprørstrangen ulmet stadig i
byens fattigste nabolag.

I dansehaller og forlystelseshager slapp de fattige alle hemninger. Her hersket ville rytmer og løssluppenhet.

Historikere mener at de første cancan-trinnene ble tatt på dansegulvet i forlystelseshagen Grand Chaumière i forstaden Montparnasse, sør for Paris.

Her skylte arbeiderne bort dagens slit med vin, og borgerskapets studenter flokket seg under trekronene opplyst av kjeder med svaiende lamper.

De unge mennene kom for å «lære livets lekse», som avisen Journal pour Rire skrev, og byens fattige jenter og prostituerte, kalt grisettes, svermet rundt de velstående studentene.

I borgerlige franske hjem snørte kvinnene korsettet stramt inn og kneppet kjolen helt opp i halsen – akkurat som i England, der tidens viktorianske moral dikterte kyskhet og dydighet.

Unge jenter ble oppdratt til å lukke øynene når de skiftet undertøy, for ikke å se sitt eget kjønn. De måtte gjette seg til «livets leksjoner.»

Dansen ble kalt rabalder

Overklassen danset les lanciers, der kroppskontakt var bannlyst, men i hagen Grand Chaumière kunne menn og kvinner slå seg løs. Fra hagens tribune spilte musikere opp med polka.

De faste rytmene inspirerte gjestene – særlig mennene – til å sprelle med beina i høye spark, og slik ble cancan til. Dansen fikk mange kjælenavn og var blant annet kjent som chahut, som betyr støy eller rabalder.

Skjørteløftingen kan ha vært inspirert av spansk flamenco. En annen mulighet er at de oppsto fordi kvinnene ganske enkelt måtte trekke opp skjørtet for å få plass til beina når de forsøkte
seg med høye beinløft.

Ifølge en gjest på Grand Chaumière kunne cancan sammenlignes med nytelse og kjærlighet. I en bok om dansen skrev han: «Mens musikken spiller, trer studenten inn i sin posisjon; venstre fot frem og hånden i siden, bøyd tilbake og armen rundt livet på jenta si. Hun holder venstre hånd på skulderen hans og klamrer seg til ham som en plante rundt et palmetre».

Talenter fikk gratis entré

De ville trinnene spredte seg i løpet av 1830- og 40-årene til byens andre dansehager og til etablerte scener som Paris Opéra. Noen gjester slapp å betale entré – det var de som mestret cancan så godt at dansestedenes eiere regnet med at de ville trekke flere besøkende.

En av dem var danseren Chicard. En mann som briljerte med dristige sprang fra orkestergalleriet ned på dansegulvet. En annen var kvinnen som ble kalt Pavillon. I tillegg til dansen var hun blitt berømt for å blåse i horn og drikke absint til mennene måtte melde pass.

Alles oppmerksomhet var rettet mot dansegulvet når paret med kunstnernavnene Dronningen av Pomaré og Brididi inntok parketten. Han svingte ustyrlig med armene, som vindmølle-
vinger, mens de orientalske smykkene hennes funklet og klirret når hun svingte seg rundt.

Tidens største stjerne var danserinnen som opptrådte under navnet Céleste Mogador. Hun var datter av en prostituert og rømte hjemmefra, men havnet selv på bordell.

Den unge jenta hadde talent for å danse, og snart steg hun i gradene og kunne brødfø seg selv som danserinne og luksusprostituert.

Céleste Mogador fant opp den såkalte quadrille naturaliste; en formasjon av flere par som danset cancan.

Kvinner eide ikke undertøy

Når en kvinne i cancanens første år sparket høyt i luften, kunne dansepartneren få et glimt av hennes nakne underliv – og det gjorde ikke dansen mindre populær.

En arbeiderkvinne brukte sjelden underbukser, og hvis hun eide et par mamelukker, besto de av to separate buksebein som ble hektet sammen i livet, men var åpne mellom beina.

Først i 1850-årene ble undertøy vanligere, men det gjorde ikke dansen mindre pikant. Samme tiår gjorde nemlig krinolinen sitt inntog i motebildet.

Stativet fikk kvinnenes kjoler til å se ut som kirkeklokker, og når skjørtene begynte å svinge på dansegulvet, ble utsikten til kroppen bedre enn noen gang.

Cancan-stjernen Nini ville gjerne vise seg frem, og gikk en kveld på hendene over dansegulvet. Ingen trengte å lure på om hun hadde tatt på seg truser eller ei.

En politimann blant pub­likum kunne ha arrestert henne for usømmelig oppførsel, men utbrøt i stedet begeistret: «Åh gud, for noen vakre lår!».

Og slik fikk den fri­vole danser­innen tilnavnet la-Belle-en-Cuisse, Nini med de vakre lårene.

Nattelivet fristet

Fra 1860-årene var can-can ikke lenger forbeholdt de unge og arbeiderklassen. Borgerskapets menn strømmet til danse­hagene for å menge seg med de lokkende danserinnene.

Dansen hadde også spredt seg til London og andre storbyer. Ifølge Victoriatidens strenge moral var all kroppslighet veien til fordervelse. Men mens dydigheten regjerte i ekteskapet, fikk fine herrer utløp for lystene i dansehallene.

I 1880-årene fikk cancan sin aller største stjerne: Louise Weber, kalt La Goulue. En betatt tilskuer beskrev dansen hennes som fortryllende:

«Helt fra begynnelsen gløder kinnene hennes som fullmodne ferskener, og det ville håret virvler omkring som silke­tråder. Ingen regler, ingen rekkefølge, bare en fullkommen sans for rytmene og den unektelige munterheten».

Louise Webers var datter av en vaskekone, og hadde hatt overklassens undertøy mellom hendene hver eneste dag. Da hun ble gammel nok til å snike seg ut om kvelden, dristet hun seg til å låne kundenes blondebesatte underskjørter til å danse i.

Området på åsen Montmartre utenfor Paris hadde endret seg fra en landlig avkrok til et sant forlystelses­paradis med det ene serveringsstedet etter det andre. Her åpnet Moulin Rouge i 1889, men dansehallen var bare en av mange.

De største stjernene ble rike

La Goulue var ikke kjent som den vakreste dansepiken, men hun hadde en utstråling som kunne lyse opp hele salen. På dansegulvet var hennes faste partner en mannlig danser med kunstnernavnet Valentin den lealause.

Det så ut som lemmene hans var laget av gummi, og med hatten på snei og en stor sigar i munnen utførte han piruetter og krumspring.

Paret var byens mest berømte dansere, og fra å være den lutfattige datteren til en vaske­kone ble La Goulue – i likhet med mange andre can-can-stjerner – plutselig en godt betalt danser med en økonomisk frihet de fleste kvinner bare kunne drømme om.

I takt med at stadig flere publikummere strømmet til Montmartres tøylesløse danseball, ble cancan mer og mer iscenesatt med kvadrilje-dans – tre kvinner og en mann per kvadrilje – og et hierarki mellom danserne.

Danserne opptrådte både på en scene og på dansegulvet blant publikum. En annen cancan-stjerne fikk opptre med sin helt egen improviserte solo-dans uten hensyn til resten av truppen på Moulin Rouge: den legend­ariske Jane Avril.

Hun forførte salen i et virvar av kostbare blonder og kulørte silkeskjørter med en omkrets på opptil tolv meter. I sitt signaturtrinn, kalt viften, bøyde Jane Avril seg bakover helt til skuldrene berørte gulvet, mens hun samtidig strakte det ene beinet rett opp i luften.

Cancan fant sin endelige form

Suksessen med Moulin Rouge som cancan-scene var overveldende – men kort. Allerede i 1892 forlot den karismatiske direktør Zidler teateret, og tre år senere vinket La Goulue farvel i håp om å skape sitt eget show. Den stolte stjernen investerte alle pengene sine i en scene der hun kunne opptre med sin nye favoritt: magedans.

Cancan-show under møllen med de lysende vingene trakk stadig publikum, men dansen var bare en del av repertoaret. Publikum kunne også fristes med blant annet tyrolermusikk og boksekamper.

På 1900-tallet flyttet dansen med de høye beinløftene til nye scener, som Bal Tabarin. Her ble den fremført i den formen som ligner mest på dagens cancan, der dansere kledd i strutte-
skjørt, lange svarte silkestrømper og fjærpryd på hodet utfører en nøye tilrettelagt koreografi på en scene.