Gamblingens historie: Fyll, juks og ulykkelige skjebner

Romerne tapte mot juks og magi

Ingen vet når begrepet gamb­ling oppsto. Mennesker har til alle tider latt tilfeldigheter råde i jakten på størst mulig utbytte.

Historikerne mener at selv steinaldermennesker har kastet knokler opp i luften og handlet ut fra utfallet. Den siden av knokkelen som vendte opp, avgjorde hvilken vei jaktruten skulle gå.

Med tiden ble dyrebeina knekt i små biter og fikk inngravert tegn, akkurat som dagens terninger.

Den tidligste sekssidede terningen arkeologene har funnet, stammer fra rundt 3000 f.Kr. og er gravd ut i dagens Irak.

Terningene var laget av keramikk, elfenbein eller tre, materialer som gjorde kubens flater rette og dermed sjansene for å lande på de forskjellige utfallene like store.

Senere lot romerne seg fascinere av kuben, og lyden av den vesle klossen som ble kastet, kunne høres på gater og plasser i byene overalt i Romerriket.

Mennene elsket brettspill – og det skulle helst stå om mynter, selv om det i prinsippet var ulovlig å spille om penger.

Særlig ludus duodecim scriptorum, eller «spillet om tolv linjer», var populært. Her brukte romerne tre terninger til å flytte 15 brikker frem på en steinplate, en idé som senere var med på å inspirere brettspillet vi nå kjenner som backgammon.

Funn av brettspill i badeanstalter, rettsbygninger og til og med templer vitner om at romernes hverdag var spekket med gambling, og middel­havsfolket nølte ikke med å jukse seg til gevinsten.

Juksemakerne lagde for eksempel luremynter til å spille navia aut caput, den romerske versjonen av mynt og kron.

Ved å dele pengestykket i to og legge inn et lite stykke jern før de igjen smeltet mynten sammen, kunne juksemakerne få pengestykket til å lande på en bestemt side, slik at sjansen ikke lenger var femtifemti for om skipsbildet eller keiserportrettet vendte opp når mynten landet.

I møte med svindel av denne typen, ville den intetanende spilleren være dømt til å tape allerede lenge før mynten var kastet.

Spillkort inntok Europa

Også i Det fjerne østen ble gambling tidlig en fast del av hverdagen. Arkeologi- ske funn viser at kineserne sannsynligvis spilte lotteri så tidlig som i 2300 f.Kr., og 2000 år senere ble lotterispillene brukt av Han-dynastiet, som solgte en form for keno-lodd.

Inntektene gikk blant annet til keiserens finansiering av byggeprosjekter, inkludert utvidelsen av Den kinesiske mur. Lotteriet ble kalt «hvit due-spill», fordi hvite duer brakte resultatene fra by til by.

Også spillkort, mener historikerne, stammer fra Midtens rike. På 800-tallet brukte kineserne kort med tegn som spillerne kunne vinne fra hverandre.

Med tiden ble spillkortene med i veskene på pakkdyrene når handelsreisende dro mot vest, og på 1300-tallet tok kortspillet Europa med storm.

Bønder, konger og adelsfolk – ingen kunne få nok av å spille kort.

Til gjengjeld fikk makthaverne nok på 1500-tallet, og pengespill ble bannlyst i områder rundt Middelhavet fordi borgerne, rike som fattige, forsømte arbeidet for å henge ved kort- og terningbordene. Spillforbudet skulle også gjenopprette ro og orden i bystatene, der frustrerte tapere ofte tydde til knyttnevene.

I Venezia førte forbudet mot pengespill imidlertid bare til at gamblerne flyttet aktiviteten inn i private hjem.

Her ranet adelsfolk til seg stor profitt ved å forlange en del av spillernes innsats. For det venetianske bystyret var den slags lyssky virksomhet uakseptabel, men vanskelig å forhindre.

Dersom den skjendige aktiviteten ikke kunne stoppes, kunne bystaten like godt selv få inn dukater på gamblingen, resonnerte makthaverne.

Venezia gikk derfor all in og åpnet verdens første kasino – et sted der borgerne hadde lov til å spille mot en fast bank.

LES OGSÅ: Brettspill gjennom historien – når ble de oppfunnet?

Kasinospillerne bar masker

Kasinoet Il Ridotto Pubblico like ved San Moisè-kirken i Venezia slo opp dørene for karnevalsbyens borgere i 1638.

Allerede fra første dag strømmet både italienere og turister til det legale fire etasjer høye spillehuset, der gjestene i to små velkomstrom kunne forsyne seg med kaffe, te, sjokolade, vin, pølse, ost og frukt.

Gjestenes appetitt rettet seg imidlertid først og fremst mot kortspillet, og husets dealere, iført parykker og svarte kapper, sto alltid klar til å kare til seg de besøkendes hardt tjente penger.

For å sikre høy inntjening innførte kasinoet høye minimumsinnsatser. Det innebar at de fleste kasinospillerne var velstående.

Presentable klær var et krav, og lokalene oste av mystikk, fordi stort sett alle spillerne bar masker når de besøkte kasinoet.

«Det er i sannhet fornøyelig å betrakte så mye merkelig klesmote og forskjellige måter å oppføre seg på», noterte den italienske eventyreren Giovanni Francesco Gemelli Careri etter å ha avlagt flere besøk på Ridotto.

Men Careri så også baksiden av medaljen når hele formuer gikk tapt.

«Jeg ser deres (spillernes, red.) fornøyelse bli ødelagt når de taper», skrev eventyreren. I likhet med mange andre brukte han betegnelsen «Djevelens hus» om det venetianske gamblingmekkaet.

Poeten og presten Lorenzo da Ponte fikk nok da han så en kollega selge kjortelen sin for å skaffe flere penger til spill.

«Ikke mer gambling, ikke flere kvinner, ikke mer Venezia», skrev poeten, før han i avsky pakket kofferten og flyktet fra syndens by.

Mange andre delte prestens mening om den umoralske geskjeften.

Ridotto måtte stenges for å «bevare fromheten, holde lydnivået nede og moderere oppførselen» i Venezia, erklærte et byrådsmedlem i 1774. Samme år stengte verdens første kasino dørene etter 136 år.

Kjendiser mistet formuer i kurbyer

Spillehus hadde vist seg å være god butikk, og rundt­ om­kring i Europa sto driftige forretningsfolk og maktens menn klar til å tjene fett på folkets spillelyst.

Fra siste del av 1700-tallet utnyttet ledende kurbyer som belgiske Spa og tyske Baden-Baden og Homburg feriegjestenes lyst til å satse penger i jakten på den store jackpoten.

Ved å betale faste avgifter til de lokale makthaverne fikk eierne lov til å forvandle kurhimmelrikene sine til rene spillparadiser.

På 1800-tallet lokket byene gamblere med teaterstykker, ballett og opera som gjestene kunne nyte etter en tur i de velgjørende kildene.

Underhold­ningen medvirket til at turistene var i godt humør når de etter forestillingene gikk videre til bordene med blackjack – på den tiden kjent som 21 – og den nye store hiten på spillfronten: ruletten, et djevelsk spill som svært ofte tømte gjestenes lommer.

Komponisten Johann Strauss tjente 2000 franc hver gang han ga konsert i Baden-Baden og Homburg.

Men straks Strauss pakket vekk dirigentstokken, menget han seg med de andre gamblerne under spillehallens gullbelagte lysekroner.

Da han var ferdig med konsertserien sin i de tyske kurbyene, hadde Strauss ikke bare spilt bort honoraret sitt, men også skuslet bort alt han hadde tjent på en turné i Amerika.

Også kjente forfattere følte seg trukket mot Baden-Badens kortspill og ruletter.

Ti år før russeren Lev Tolstoj fullførte sin verdensberømte roman Krig og fred, lot forfatteren seg hypnotisere av rulettens roterende hjul. Tolstoj satset alle sparepengene sine – og tapte alt.

Det gikk ikke særlig bedre med Tolstojs kollega Fjodor Dostojevskij. Forfatteren hadde nettopp gitt ut mesterverket Forbrytelse og straff og romanen Spilleren, da han sommeren 1867 slo seg ned i Baden-Baden.

Når Dostojevskij ikke skrev, spilte han, og de tre første dagene hadde han hellet med seg – 100 franc ble til 4000.

Gevinsten ga han blod på tann. «I tillegg til at jeg selv vant, så jeg hver dag hvordan andre gamblere vant fra 20 000 til 30 000 franc. (Taperne hører man aldri om). Hvorfor skulle de andre klare seg bedre enn meg?» skrev Tolstoj senere om de berusende dagene på kasinoet.

Naturligvis skjedde det som ikke måtte skje. «Jeg gamblet igjen – og tapte. Ikke bare alt jeg hadde vunnet, men alle pengene mine ned til mitt siste øre. Jeg ble sykelig eksaltert og tapte konstant», skrev Dostojevskij senere.

Forfatterens pengetap var ikke noe særtilfelle blant spillerne. Bare kasino-eierne i kurbyene kunne bade i penger.

Døden var makker i Det ville vesten

Mens europeerne drakk champagne i eksklusive kasinoer, var kulissen en helt annen i det vestlige Amerika, dit mange av Europas fattige hadde reist i løpet av 1800-tallet.

Lidenskapen etter spill tok de med, men de pene manerene forsvant som dugg for den stekende præriesolen.

Når nybyggerne hadde stått på i ukevis med plog og øks, spente de hesten for vognen og dro til nærmeste by, skjøv opp saloondøren og bestilte en whisky.

Til lyden av det mekaniske pianoet kom pokerkortene på bordet. Opprinnelig var spillet fransk, men cowboyene og farmerne klarte ikke å uttale poque, og kortspillet ble hetende «poker».

Også spillets 52 kort og kombinasjoner som straight og flush ble lagt til spillet mellom 1830 og 1850.

Byturene var en dyr fornøyelse. Penger fra avlingene de fikk solgt havnet i lommene på profesjonelle gamblere, som levde av å loppe de urutinerte farmerne.

Ofte var juks i form av merkede kort og triks under utdelingen av kort en del av proffenes repertoar. Storgamblerne reiste fra by til by for å ribbe nye ofre, og saloon-eierne lot dem gjøre det så lenge de leverte en nærmere avtalt prosentdel av kveldens gevinst ved bardisken.

Også på elvebåtene i Amerika stjal svindlere penger fra tusenvis av spillegale mennesker.

George Devol skrev i boken «40 år som gambler på Mississippi», hvordan han midt på 1800-tallet med en makker jukset til seg tusenvis av dollar på dampbåtene ved å sette opp et bord med såkalt tre kort monte. Reisende rikmenn ble fristet da de så hvor lett det var å peke ut ett av tre kort som ville gi dem gevinst.

Når det ble deres tur – og ikke Devols makker – var oddsene imidlertid lik null. Den fingernemme Devol kunne nemlig skifte ut vinnerkortet uten å bli oppdaget.

Andre ganger brøt Devol seg inn i fremmedes lugarer og merket de medbrakte kortene deres. På den måten var svindleren klar til å ruinere gamblerne når de senere på kvelden møtte hverandre ved spillebordet på elvebåten.

Det aller meste av gamblingen i Det ville vesten foregikk i kvegbyene eller i såkalte boomtowns, der enten gullfunn eller jernbanebygging fikk byene til å vokse eksplosivt.

Enslige menn var i overtall, og det gjorde at gambling snart overskygget alt annet.

«Der menn er samlet og lever ubekvemt, der det ikke fins familiebånd eller sosial kontroll, ingen kirker, ingen religion, ser man gambling og fordervelse i alle forferdelige avskygninger», erklærte en besøkende i gruvebyen Aurora i Nevada, som blomstret i 1860-årene.

Tusenvis av lykkejegere skuslet vekk gullfunn og lønninger på gambling, til de ikke engang hadde penger til hjemreisen.

Med så mye på spill i et samfunn der seksløperne allerede satt løst, endte kortspillene ofte blodig.

Vold visste revolvermannen «Wild Bill» Hickok alt om. Han var alltid å finne ved et pokerbord, og hvis han ikke hadde flaks, brukte han ofte revolver- løpet til å true seg til potten.

I august 1876 fikk Hickok imidlertid smake sin egen medisin. En kveld i spillebyen Deadwood loppet Hickok motstanderen Jack McCall, og lånte ham penger til frokost.

Ydmykelsen ble for mye for McCall. Neste kveld snek han seg innpå Hickok, som satt benket ved pokerbordet som vanlig.

«Ditt svin! Ta den!» skrek McCall bakfra og satte en kule i nakken på «Wild Bill», som falt død om.

Hickok satt med to svarte ess og to svarte åttere på hånden. Fra da av fikk akkurat den pokerhånden navnet «dead man’s hand» – «død manns hånd».

Gamblerne forsvant ut i ørkenen

Mens gamblingen tok helt av i Det ville vesten, beviste franskmannen François Blanc i siste halvdel av 1860-årene hvordan en avkrok kunne bli et pengeparadis.

Blanc anla veier til det ellers utilgjengelige Monaco og bygde et stort kasino – et «funklende sted», der gamblerne ble mottatt av «tusen kupler av ild» ved inngangen, som avisen London Times skrev.

Blanc moderniserte samtidig bransjen ved å registrere spillerne, slik at svindlere kunne nektes adgang.

Amerikanerne lot seg inspirere av Blanc, og i 1869 valgte Nevada å gjøre spill lovlig. Ørkenstaten led under at mange boomtowns var blitt til spøkelsesbyer, men ved å tillate spillebuler som betalte avgift til kommunekassene, skulle Nevada reise seg fra støvet.

Utviklingen fortsatte i flere tiår, og Las Vegas ble stille og rolig esset blant verdens spillebyer – ikke minst da fabrikker og kaserner ble plassert i byen under andre verdenskrig. Det trøstesløse landskapet var en fordel for kasinoene – det var ingenting annet å foreta seg enn å gamble.

I likhet med Monte Carlos «kupler av ild» lyste spillehallene i Nevada opp i landskapet med blinkende neonlys.

Fra 1950-årene har kasinoene dess-uten laget historiske temaer over det ville vesten og Romerriket, der de første pokerhender og terninger ble kastet. I dag jakter folk fra hele verden stadig på den store jackpoten, og mer enn 40 millioner mennesker besøker årlig verdens gamblinghovedstad, Las Vegas, som også går under det mindre flatterende navnet «Syndens by».

Vegas holder fremdeles fast på ideen om at alle kan vinne den store gevinsten. Og det er naturligvis mulig å vinne – det er bare fremdeles langt mer sannsynlig å tape.

Det innså også François Blanc da han brukte millioner av franc på å lokke spillere til sitt Monte Carlo Casino i 1860-årene.

Med referanse til sitt eget etternavn, som betyr «hvit» på fransk, hadde han et motto som slo entydig fast hvem som er kasinoets største vinner når ruletten snurrer.

«Noen ganger vinner rød, noen ganger vinner svart. Men Blanc vinner alltid».