Romerne kokte suppe på kamelføtter
Romerske middagsselskaper var en ren oppvisning i eksotiske og fantasifulle matretter. På menyene sto blant annet testikler, livmorer, tredeputer og en stinkende saus av råtten fisk.
Det romerske kjøkken var ikke for sarte sjeler – eller mager. Når Romas rike overklasse inviterte til store etegilder, inneholdt den eksotiske menyen alt fra sjøpinnsvin, via vær-testikler, elefantbiffer og grise-livmorer til murener – en opptil 1,5 meter lang glupsk, slangelignende fisk som ofte ble fôret med døde slaver.
Ved spesielle anledninger yndet romerne å sette tennene i en lekker liten hasselmus vendt i valmuefrø og stekt i honning. Den ble fanget i det fri og deretter fetet opp med eikenøtter i en leirkrukke. Her ble den vesle gnageren noen ganger så tykk og rund at kokken måtte knuse krukken når han skulle tilberede dyret.
For å skjule eventuelle bisarre bismaker helte romerske middagsgjester den populære sausen garum – en stinkende saus laget av råtten fisk, over mange av rettene.
Romernes matorgier handlet ofte ikke om smak, men om å imponere gjestene med aparte retter. Og på dette punktet kunne ingen slå keiser Heliogabalus (203-222 e.Kr.). Strutsehjerne og nattergaltunger hørte til på hans faste meny, men keiserens favoritt var kamel-tredeputer.
De ble kokt i en lett suppe og servert med eddik, og keiseren ville bare akseptere føtter fra unge kameler, som skulle være spesielt velsmakende.
Vikingene spiste korn og småstein
Vikingenes meny besto ofte av grøt og tannpine. Den daglige grøten var nemlig lagd av grovmalt korn som var fullt av grus fra de store kvernsteinene som kornet ble malt mellom.
Til fester ble drikkehorn og dyresteik funnet frem – ellers sto det grøt på menyen.
De små steinene ødela tennene og ga mange vikinger konstant tannverk. Selve grøten ble inntatt av hele middagsselskapet fra samme skål med en skei som gikk på rundgang. Maten ble oftest spist i et røykfullt rom, fordi matlagingen foregikk på et åpent ildsted midt på gulvet i rommet der vikingene bodde, spiste og sov.
Aztekerne åt hundekjøtt
De meksikanske aztekerne satte tennene i omtrent alt som kunne krype og gå – kanskje til og med menneskene som de ofret til gudene.
I aztekernes munner yrte det av liv. Indianerne spiste maur, gresshopper, vannskorpionegg, frosker og mark, når det da ikke sto slange, røyskatt, mus eller beltedyr på menyen. Dessuten regnet aztekerne hundekjøtt som en spesiell delikatesse.
Beltedyr var en av de største delikatessene i aztekernes kjøkken.
Maten ble skylt ned med kakao eller en alkoholholdig drikk laget av kaktussaft. Noe fyllekalas ble gildene imidlertid aldri, for fyll var strengt forbudt.
Berusede aztekere ble i første omgang offentlig ydmyket ved for eksempel å bli barbert på hodet. Gjentatt fyll kunne straffes med henrettelse.
De meksikanske indianerne var beryktet for menneskeofringer, men historikerne er uenige om hvorvidt menneskekjøtt inngikk i kosten. En teori går ut på at menneskekjøtt forsynte aztekerne med livsviktig protein.
Menneskeofringer var utbredt blant aztekerne – om kjøttet ble spist er mer usikkert.
En annen er at kannibalisme bare var en del av ofringsseremoniene, men at kjøttet aldri var en viktig del av kosten. Uansett sørget aztekerne for at menneskene som skulle ofres, ble grundig fetet opp, iblant i opptil et år før selve seremonien.
Egypterne elsket løk
Egypterne elsket mat. Derfor var matvarer blant de viktigste gravgavene når antikkens egyptere begravde sine døde slektninger. Særlig løk hadde stor religiøs betydning, fordi plantens mange lag og den runde formen representerte evig liv.
Løk var en av egypternes viktigste råvarer, og den ble også ofte ofret til de egyptiske gudene.
Egypterne var også overbevist om at løkens skarpe lukt ville få de døde til å puste igjen, og faraoenes mumier ble iblant begravd med løk i øyehulene.
Også i det daglige var planten svært viktig for egypterne. Arbeiderne som bygde pyramidene, spiste for eksempel store mengder løk hver eneste dag.
Mongolene drakk hesteblod
“De drikker blodet fra hestene sine. De åpner en blodåre og lar blodet sprøyte inn i munnen. På den måten kan de ri i ti dager uten å spise et eneste måltid.” Dette skrev den italienske oppdagelsesreisende Marco Polo om de mongolske krigerne han møtte for 700 år siden.
Friskt blod ga mongolene næring til lange rideturer.
Når det ikke sto blod på menyen, holdt mongolene seg til gjæret melk. De oppbevarte melken fra kameler og hester i en hestemage som de hengte opp inne i teltet. Hver gang noen gikk forbi magesekken, slo de til den slik at innholdet ble blandet.
Det fikk melken til å gjære og bli til en lett alkoholisk, osteaktig drikkeyoghurt, som alle drakk – selv barna.