På vei inn i en italiensk katedral forklarer kirketjeneren ivrig William Buckland at den mørke flekken på gulvet er blod fra en helgen. Flekken kan ikke vaskes vekk, men det viktigste tegnet på mirakelet er noe annet:
«Flekken blekner aldri. Den er hele tiden som ny», sier han og peker ned på den mystiske skjolden på steingulvet.
Buckland kikker litt på flekken, før han legger seg på alle fire og slikker på den som en hund. Den eksentriske vitenskapsmannen tar en pause og smaker igjen med tungen, før han snur hodet og tørt konstaterer:
«Nei, flekken er ikke helgenblod. Jeg kjenner utmerket smaken – det er urin fra en flaggermus».
Hvis noen kan kjenne forskjell på den slags smaksnyanser, må det være Buckland. Han er godt i gang med å realisere en livslang drøm om å smake på samtlige arter i dyreriket – alt fra panterragu til kokt gnu og åpenbart også flaggermusnyrer er allerede blitt dissekert og fortært av den eksentriske briten.
En barndom full av fossiler
William Buckland ble født 12. mars 1784 i byen Axminster i grevskapet Devon nær sørspissen av England. Han var sønn av en overlærer, og faren tok ham med på lange fotturer for å lete etter fossiler i Devons mange åpne steinbrudd.
Interessen for fossiler ble en livslang pasjon for Buckland, men da han i 1801 skulle på universitetet, valgte han å studere teologi, fordi ingen kunne leve av å forske på forsteinede dyr.
Takket være et stipend studerte Buckland ved det anerkjente University of Oxford, der han parallelt med teologistudiene fulgte forelesninger om alt som minnet om stein og fossiler.
Han fikk derfor Englands beste undervisning i mineraler, anatomi og kjemi. De mange ekstra fagene kvalifiserte ham til å søke en stilling som lektor i mineralogi ved universitetet i Oxford i 1813.
Buckland fikk jobben og begynte å holde bisarre forelesninger, der han ved flere anledninger underviste sittende på en hest midt i auditoriet. Ingen vet når og hvorfor Buckland kom på at han ville smake på alle dyr.
Det nærmeste historikerne kommer en forklaring, er øyenvitneberetningen fra den unge studenten Henry Acland, som overvar en av Bucklands forelesninger på Oxford.
Acland så måpende hvordan Buckland fór opp og nedtrappen til podiet, mens han holdt et stort hyene-kranium i hånden. Plutselig stoppet han foran en ung mann på første rad og ropte:
«Hva styrer verden?»
Den unge mannen kunne ikke svare. Da gikk Buckland bort til Acland og gjentok spørsmålet.
«Jeg har ingen anelse», svarte han.
«Magen styrer verden. De store eter de mindre, og de mindre eter de små», tordnet Buckland.
Pinnsvin og panter gled ned
Buckland var på ingen måte velstående i sine unge år, så for å få stilt appetitten på eksotisk kjøtt ba han omgangskretsen sin om hjelp med å skaffe dyr fra verdens fjerneste strøk.
Når kolleger, venner og bekjente var på reise, måtte de endelig huske å ta sjeldne arter med hjem til Bucklands gryter – enten hele skrotter eller kjøttstykker fra eksotiske dyr.
På den måten havnet både marsvin, neshorn og panter på Bucklands middagstallerkener – sammen med pinnsvin, alker og andre lokale dyr som han selv uten særlige vanskeligheter kunne få fingrene i hjemme i England.
Buckland satte med en nærmest barnlig nysgjerrighet tennene i alt, men ikke alle dyr gled like lett ned. Overfor gjest-ene forklarte han at verken spyfluer eller vanlig hagemuldvarp kunne anbefales.
«Spyfluer setter seg fast i halsen», betrodde han en nysgjerrig kollega i et brev, og muldvarpen syntes han ganske enkelt var «ekkel».
Oppslukt som han var av to temmelig uvanlige hobbyer – fossiler og mystisk mat – fremsto Buckland som en opplagt kandidat til å forbli enslig hele livet, men 41 år gammel fant ungkaren sin perfekte match.
I 1825 ble han gift med den anerkjente illustratøren og fossilsamleren Mary Morland. Til Bucklands store hell ble hun snart grepet av husbondens begeistring for å smake på alle levende vesener, og serverte med glede parets gjester alt fra hundevalp til brunbjørn.
Da de nygifte samme år dro på bryllupsreise, endte den ikke overraskende i skandale.
Først besøkte de noen av Europas mest kjente utgravningsområder, og geologene som hadde gjort spektakulære funn av fossiler. Til slutt kom paret til det solvarme Sicilia og byen Palermo.
Her kom Buckland i snakk med noen katolske prester. De fortalte at i katedralen i byen fantes de jordiske levningene av en helgen ved navn Rosalia.
Hun var en eneboer på 1100-tallet som hadde viet sitt liv til bønn. Under en pestepidemi i 1624 ble knoklene hennes båret i prosesjon gjennom byen, og snart slapp sykdommen taket i Palermo.
På bryllupsreise til Palermo på Sicilia fornærmet Buckland prestene i byens staselige katedral.
Rosalia ble helgenkåret og knoklene hennes lagt i et skrin og plassert i katedralen. Buckland ba om å få se den berømte relikvien, men da prestene åpnet skrinet, kastet han et raskt blikk på knoklene, før han utbrøt:
«Det har aldri vært et kvinneskjelett. Det er restene av en geit. Dem har jeg partert og spist så rikelig av at jeg kjenner dem igjen på et øyeblikk».
Vertene stirret rasende på briten, som på toppen av alt hånlig gratulerte dem med helgenkåringen av et simpelt klovdyr. Buckland og hans frue måtte deretter forlate Palermo i all hast.
##
Mus på toast var delikatesse
Hjemme i England igjen ble familien Bucklands eksotiske middagsselskaper et samlingspunkt for den britiske forsker-eliten. Så snart de fikk levert et parti ferskt kjøtt fra et fjernt land eller dyrehagen i London, sendte de ut innbydelser.
I parets beskjedne bolig bodde ikke bare en stor barneflokk (Mary fødte ni barn, men fire av dem døde før de ble voksne), men også to aper, en tam hyene og massevis av marsvin som gikk fritt omkring i huset.
Når middagen ble servert, holdt gjestene pusten, for ingen visste hva de ville bli servert. Bare mus på toast – Bucklands personlige livrett – var en jevnlig tilbakevendende forrett, men hva som deretter ventet, kunne de inviterte bare spekulere på.
En av de mest oppglødde middagsgjestene var Caroline Owen. Hun var gift med Richard Owen, en berømt biolog og paleontolog, og paret besøkte jevnlig familien Buckland.
I brevene sine beskrev fru Owen i begeistrede vendinger Bucklands retter med vanlig hage-snegl og alligator samt en særlig delikat øglestuing.
«En kveld fikk vi skiver av grillet struts, som smakte nokså likt våre egne kalkuner», skrev hun, men noterte i samme slengen at ektemannen Richard etter middagen dessverre hadde hatt en lang natt med dårlig mage.
Kongens hjerte ble spist
Bucklands uvanlige menyer skremte mange bort, men tiltrakk andre. De måtte leve med at den gale universitetslektoren verken var diplomatisk eller spesielt hensynsfull overfor andre menneskers følelser – til det var han for opptatt av forskningen.
Hvor hensynsløst han forfulgte drømmen om å spise seg gjennom hele dyreriket, fikk en av Englands fineste familier oppleve på smertelig vis. I 1848 inviterte lord Harcourt til middagsselskap på godset Nuneham House litt sør for Oxford, og Buckland var blant gjestene.
Lord Harcourts avdøde far, erkebiskopen av York, hadde vært en ivrig samler av kuriøse gjenstander fra verdenshistorien, og juvelen i samlingen var et stykke mumifisert hjerte, som angivelig hadde tilhørt kong Ludvig 16.
I kjølvannet på den franske revolusjon var Frankrikes konge i 1793 blitt halshogd i giljotinen, og erkebiskop Harcourt hadde fått tak i en bit av kongens hjerte, som han la i et kostbart sølvskrin.
Under middagen på Nuneham House lot sønnen hans skrinet gå fra hånd til hånd, slik at gjestene kunne gyse og la seg begeistre over innholdet. Da det nådde frem til Buckland, betraktet han innholdet nøye.
Biten av hjertet var inntørket og på størrelse med en valnøtt. De mange hullene på overflaten fikk det til å minne om pimpstein eller en forsteinet utgave av natursvampene han kjente fra reiser i Sør-Europa.
Nysgjerrig og skeptisk som alltid bestemte Buckland seg for å undersøke hjertet nærmere for å finne ut om det var en forfalskning.
«Jeg har spist mange merkelige ting, men jeg har aldri smakt en konges hjerte», sa han til den overraskede forsamlingen. Lamslått så de hvordan Buckland på et blunk plukket hjertet opp, tygde på det og svelget det.
Buckland fant veien med munnen
Om Buckland rakk å smake på hele dyreriket, er tvilsomt. Til gjengjeld skal han ved minst én anledning ha brukt sine etter hvert ganske veltrente smaksløker til å finne veien.
Under en utflukt med hest og vogn kjørte Buckland seg vill. Resolutt steg han ned fra vognen, plukket opp en håndfull jord og tok den i munnen.
Etter å ha smakt grundig på jordprøven, konkluderte han ved hjelp av sin omfattende kunnskap om jordsmonnet i England at han befant seg i Uxbridge litt utenfor London. Deretter kjørte han hjem.
De siste tiårene av livet sitt viet Buckland til kirken, og han ble blant annet domprost i Westminster Abbey, Londons mest historiske kirke. Lysten til å smake på alt levende fortsatte til det siste, men det som til slutt felte ham, ble ikke en sykdom forårsaket av mikrober fra et eksotisk dyr.
I 1850 ble den gale vitenskapsmannen smittet med lungesykdommen tuberkulose, som gradvis svekket helsen hans. William Buckland døde 72 år gammel i 1856 – mett av dage.