I middelalderen hadde europeere bare begrensede muligheter til å tilfredsstille hangen til søtsaker.
I århundrer var honning den eneste kilden til sukker i store mengder, og birøkt var derfor et utbredt erverv.
I nesten alle hjørner av Europa holdt man bier, og prisen på honning var så lav at både rik og fattig brukte den gylne massen.
På kjøkkenet ble honning mye brukt til å lage bl.a. desserter, syltetøy og søte drikker.
Da de muslimske maurerne erobret Spania, fikk Europas bier selskap av sukkerrør.
Middelalderbiene var robuste og kunne levere honning i alle deler av Europa.
I Midtøsten hadde araberne gjennom århundrer utviklet og forfinet ulike metoder for å dyrke det tropiske sukkerrøret, som krever rikelig med sol og vann hele året.
På 800- og 900-tallet etablerte maurerne plantasjer på Sicilia og i Spania.
Der fikk europeerne smake sukker for første gang.
På 1100-tallet erobret kristne korsfarere Det hellige land og ga europeerne deres egen tilgang til sukkerrør. Sukker var imidlertid ekstremt vanskelig å dyrke og så dyrt at bare de mest velstående kunne nyte det.
Det “hvite gullet” ble ikke økonomisk tilgjengelig for vanlige europeere før på 1500-tallet, da store plantasjer ble grunnlagt i den nye verden og svarte slaver ble satt til å utføre det slitsomme arbeidet.