Desperate vinbønder forsøkte å utrydde lusen ved å sprøyte giftgass ned i bakken.

© Mary Evans
Kultur - Gastronomi

Lus infiserte hele Europas vinproduksjon

Det brøt ut panikk i 1860-årene da den ene vinmarken etter den andre begynte å visne. Ingenting så ut til å kunne bremse sykdommen. Først da millioner vinranker var døde, fant biologer en kur som stadig er i bruk.

Sommeren 1863 ble vinrankene i Joseph Antoine Bortys bakhage i den sørfranske småbyen Roquemaure syke.

Bladene ble gule, kantene blodrøde, og i august hadde de visnet. Året etter var Bortys vinranker døde.

Og samtidig hadde den ukjente sykdommen spredt seg til vinmarkene rundt Roquemaure i det gjeve vindistriktet langs elva Rhône.

I løpet av få år ble vinmark etter vinmark med gamle vinranker forvandlet til et villnis av svarte greiner uten blader – og uten druer.

Katastrofen spredte seg til Spania, Italia, Balkan – overalt i Europa der det ble dyrket vin. Vinbønder, -dyrkere og -nytere fikk panikk. Ingen ante om katastrofen kunne avverges. Noen bønder rev i desperasjon opp syke planter og brente dem.

Tusener av vinbønder og familiene deres måtte forlate jorden sin.

Mange emigrerte til Sør-Amerika for å få en ny start, fordi de fryktet at Europas tradisjonsrike vinproduksjon kom til å dø fullstendig ut.

Årsaken til katastrofen var snart klar: Små lus angrep vinrankene og sugde saft og kraft ut av røttene. Vitenskapsfolk døpte det ødeleggende insektet Phylloxera vastatrix. Monsieur Borty hadde helt uforvarende innført det fra Amerika.

I 1861 hadde en amerikansk bekjent sendt ham noen stiklinger fra vinmarken sin i New York for at Borty skulle få smake de amerikanske druene. Borty plantet dem ut, uvitende om lusene som satt i planterøttene.

Dampskip hadde skylden

Vinranker er en planteslekt som omfatter mange arter av vindruer. Hver art kan produsere flere forskjellige druesorter, men de fleste blå og grønne druer som i dag brukes i vinproduksjon – Cabernet Sauvignon, Merlot, Chardonnay og så videre – stammer fra den europeiske

arten som heter Vitis vinifera. De amerikanske artene har levd med vinblad-lusen i millioner av år, og tar ingen skade av insektet – men de fleste druene fra disse artene gir en langt dårligere vin enn den europeiske.

Bortys europeiske Vitis vinifera-planter var sjanseløse overfor angrepet fra den amerikanske vinbladlusen, men det var tilfeldig at det var nettopp hos ham katastrofen begynte.

Helt siden Leiv Eiriksson oppdaget Amerika – Vinland – rundt år 1000, hadde reisende tatt med seg vinranker til Europa, uten at vinbladlusen var kommet med.

De amerikanske plantene som var angrepet av lusen, døde under den ukelange sjøreisen og ble kastet over bord før lusen satte sine bein på europeisk jord.

Da de store dampskipene begynte å gå i rute over Atlanteren på 1800-tallet, ble reisetiden redusert til bare ni-ti dager.

Derfor kunne de angrepne vinrankene og lusene overleve reisen og komme seg velberget frem til Bortys hage. En annen ny oppfinnelse – jernbanen – sørget for å spre vinbladlusene over hele kontinentet.

Vin fra før vin­bladlusen – som for eksempel denne Mouton-Rothschild 1869 – er uhyre kostbar.

© Polfoto/Corbis

Røttene råtnet

Forskere møttes på kongresser for å finne en kur mot vinbladlusen, og den franske regjeringen utlovet en stor dusør til den som kunne finne en metode til å utrydde skadedyret.

Vinbladlusen Phylloxera er så liten at den knapt kan ses under lupe. Den formerer seg med alarmerende fart, og hver lus gjennomlever en komplisert livssyklus med 18 stadier.

En av disse formene lever i stort antall på stokkens røtter, og denne formen tok livet av de europeiske vinrankene.

Der hvor lusene sugde saft, oppsto det store svulster på røttene, og når svulstene råtnet om vinteren, døde hele rotsystemet.

Det strømmet inn forslag til hvordan man kunne komme problemet til livs: Det skulle plantes illeluktende planter mellom vinrankene for å skremme vekk lusene.

Røttene skulle vannes med hvitvin eller forskjellige former for gift. Hærskarer av padder skulle sendes inn i vinmarkene for å spise lusene.

Andre mente at den rette kuren måtte være maur, stærflokker, kyllinger, snegler, sennep, damp, asparges, timian, persille, nikotin, terpentin, parafin, dynamitt, flesk, magnetisme, vulkansk aske fra Pompeii, kjøttetende planter, hornorkestre med store trommer…

Forslagene ble sendt til universitetet i Montpellier i Sør-Frankrike, der det ble gjort omfattende forsøk med 1044 mer seriøse metoder, men uten lovende gjennombrudd.

Det eneste som hadde en effekt, var å pumpe gassen karbondisulfid (CS2) ned i jorden. Men dette middelet var både eksplosivt, illeluktende og særdeles giftig for vinbøndene.

Alle vinmarker måtte plantes om

Først på Phylloxera-kongressen i 1869 kom gjennombruddet. Biologer foreslo at man kunne pode stokker fra den europeiske arten, Vitis vinifera, på røtter fra amerikanske arter som var resistente mot luseangrep.

Det var to problemer med denne løsningen. For det første ville vinbøndene nødig rive opp de gamle vinrankene som hadde levert gode druer i generasjoner.

For det andre ville det være en nesten uoverkommelig oppgave å skaffe tilstrekkelig mange podete planter til å reetablere de infiserte vinmarkene.

I 1880 vokste det rundt elleve milliarder vinranker bare i Frankrike, og mange vinprodusenter håpet at det kunne finnes en kjemisk løsning for å få utryddet den forhatte lusen.

Etter hvert erkjente vinbøndene imidlertid at det ikke var noen annen utvei enn å plante vinmarkene på nytt med de nye, podete plantene.

I 1885 bugnet 45 000 hektar av Frankrikes vinmarker av drueklaser med røtter fra USA, og i det neste tiåret ble enorme arealer i alle landets vindistrikter nyplantet.

Bortys uheldige utplanting hadde kostet Frankrike rundt 1,8 milliarder franc. Lusen hadde fortært rundt 2,5 millioner hektar vinmarker – et areal tilsvarende hele Oppland fylke.

Frankrikes vinproduksjon hadde falt fra 8,5 milliarder liter i 1875 til bare 2,3 milliarder i 1889, og først i 1920 nådde landet opp på samme produksjon som før lusen.

Eksperter anslår at 75-90 prosent av alle vinrankene i Europa gikk til spille og luseangrepet har satt varige spor.

I dag står nærmest alle vinranker i Europa – og resten av verden – på amerikanske røtter, og på hver eneste plante kan man se podestedet like over bakken.

Les også:

Gastronomi

Tørste munker fikk korkene til å smelle

2 minutter
Kultur

Derfor utfører newzealendere haka

2 minutter
Gastronomi

Hvor har kringlen sin form fra?

1 minutt

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!