Matpakkens historie: Tørt brød og mengder av alkohol
I over 1000 år har vi spist matpakker med brød, smør, kjøtt og ost. Men mye har endret seg siden vikingene inntok ugjæret brød og tørket kjøtt. Her får du matpakkens historie. Vel bekomme.
Opp gjennom historien har brødskiver gått ned på høykant når bønder har tatt seg en pause fra arbeidet på jordene.
Vikingtiden: Matpakken var en tørr og salt fornøyelse
Skandinavene hadde store matpakker med seg når de seilte ut for å plyndre eller handle langt hjemmefra.
Araberen ibn Fadlan møtte vikinger på de russiske elvene og beskrev maten de hadde med: «Så snart skipene deres var kommet til ankerplassen, gikk hver av dem i land og hadde brød, kjøtt, løk, melk og nabid med seg».
Nabid var et arabisk ord for sprit, og det var nok vikingenes mjød ibn Fadlan refererte til.
Brødet var en type flatbrød laget av bygg, rug og hvete som ble stekt på en steinhelle. I løpet av et døgn ble det tørt og hardt som stein.
Holdbarhet var en evig utfordring. Hvis vikingene tok levende husdyr med ombord, kunne de få ferskt kjøtt, men da måtte de i land underveis for å slakte og tilberede det over bål.
Til lange dager på havet hadde de derfor kjøtt og fisk, som var tørket, røkt eller saltet for å bremse forråtnelsesprosessen.
Smøret var også ekstra saltet for å øke holdbarheten. En islandsk saga fra 1200-tallet forteller om en sjøfarers utfordringer med matpakken:
«Det var så kaldt at smøret ikke kunne smøres på brødet, så han måtte veksle mellom å ta en bit av hver». Den tørre, salte kosten ble skylt ned med rikelige mengder tynt øl.
Nystekt ugjæret flatbrød er hardt og tørt neste dag.
1300-tallet: Gardsfolk åt på arbeid
I middelalderen inntok nordmenn bare to måltider der de satte seg ned og spiste sammen. Resten av dagen spiste de bare det de hadde for hånd, så som ost, brød og bær, mens de arbeidet.
Måltidene var tilpasset arbeidsdagen og varierte derfor med årstidene. Dagens første felles måltid var dugurd, også kalt dagverd, og ble inntatt etter at morgenstellet i fjøset var tatt. Senere på dagen, rundt klokken 15, var det tid for eftasverd, også kalt non eller nattverd.
Menyen varierte fra landsdel til landsdel, alt etter hva som var tilgjengelig. Det gikk mye i grøt og velling kokt på byggmel og vann, men mange dyrket også sine egne grønnsaker og supplerte kosten med bær som de høstet i naturen.
1500-tallet: De rike spiste hvetebrød
Mot slutten av middelalderen hadde rugbrød blitt det mest vanlige brødet i Skandinavia. Her til lands var det vanligere med brød bakt på havre og bygg, som var hardføre kornsorter og kunne dyrkes langt mot nord. Rug var mer
krevende å dyrke, og fikk sin største utbredelse på Østlandet på 1500-tallet. Senere ble rug importert i store mengder, særlig fra Østersjølandene.
Heller ikke hvete var noen enkel kornsort å dyrke i Norge på grunn av det kalde klimaet. Hvete ble importert til Norge allerede i vikingtiden, da særlig fra England, sammen med andre luksusvarer som honning og vin.
Importen holdt seg gjennom hele middelalderen, men det kom sjelden allmuen til gode.
Det var stort sett fintfolk ved hoff og bispeseter som mesket seg med bakverk av hvete etter inspirasjon fra søreuropeerne.
Det lyse brødet ga riktig nok mindre næring enn rugbrødet, men det var mykt og luftig, og samfunnstoppene trengte heller ikke like mye energi som den hardtarbeidende menigmann.
Foruten grøt og brød ble bygg også brukt til øl. Alle drakk øl til maten, både barn og voksne, gjerne opptil seks liter per person i døgnet.
Til gjengjeld var ølet tynt med en alkoholprosent på rundt én. Til fester ble det servert sterkere øl, enten hjemmebrygg eller importert øl fra Tyskland – for de som hadde råd.
Kornet ble malt til mel på håndkvern hjemme hos en selv eller på møller drevet av vannkraft, særlig vår og høst da smeltevann og regn fylte bekker og elver.
Renessansen ble oppløst i sprit
Rundt år 1500 ble destilleringsprosessen oppfunnet. Den gjorde det mulig å lage sterk drikke med over 20 prosent alkohol.
Den brennende følelsen i svelget ble sett som bevis for spritens gunstige egenskaper. Brennevin het derfor aqua vitae – livets vann – og kunne kjøpes hos apotekeren.
Renessansens bønder, fiskere og byfolk fikk for vane å ta seg en dram medisin når de likevel hadde pause og inntok dagens småmåltider.
Fyll var så utbredt i renessansen at perioden blir kalt «den store nordiske rusen».
Industrialiseringen: Nistematen blir et hovedmåltid
På slutten av 1800-tallet begynte fabrikker å lokke folk til byene, og det fikk betydning for kostvanene.
Arbeiderne tilbrakte mesteparten av dagen borte fra hjemmet.
I den tidlige industrialderen begynte en typisk arbeidsdag klokken seks om morgenen, og varte frem til i sjutiden på kvelden, da kveldsmat og hodepute kalte på de stuptrøtte mennene.
Midt på dagen hadde fabrikkansatte ofte en to timer lang pause slik at de kunne gå hjem og få i seg et varmt måltid servert av kona. Men for mange var avstanden for stor.
De måtte i stedet ha med det som skulle holde dem i gang i alle timene de var på jobb. Det gjaldt flere og flere, for etter hvert fikk fagforeningene redusert arbeidstiden – på bekostning av pausene, som ble kuttet kraftig ned.
Matpakken, som i mange århundrer bare var et lite mellommåltid, ble nå et av dagens hovedmåltider.
Den besto gjerne av brødskiver med fett. Hvis familien hadde råd til kjøttpålegg, fikk faren alltid først. Husmoren og barna måtte ofte nøye seg med fett eller sukker på brødet.
Prisen på sukker hadde nemlig falt betydelig på grunn av utbredelsen av sukkerroer.
I 1984 ble en gammel pakke funnet på et slott i Danmark. Den var pakket inn i en avis med datoen 22. august 1886 og besto av inntørket rugbrød med fett.
1880-årene: Kneippbrød skulle hindre onani
Mens italienerne har sitt foccaciabrød og franskmennene sine baguetter, er det kneippen som setter Norge på brødkartet. Men det særnorske, og i dag til dels utskjelte, kneippbrødet stammer opprinnelig fra Tyskland. Etter å ha kurert seg selv
for tuberkulose ved hjelp av vannterapi, utviklet den tyske presten og naturmedisineren Sebastian Kneipp i 1880-årene den såkalte Kneippkuren, der tanken var at kaldt vann kunne kurere de fleste lidelser – også psykiske.
I den anledning lanserte han også et spesielt klibrød som et middel for å motvirke onanitrangen, som ble regnet som en psykisk lidelse på denne tiden.
Dette brødet falt åpenbart i smak hos den norske forlagsmannen Søren Mittet, som tok oppskriften med hjem til Norge etter et opphold på Sebastian Kneipps kurbad i Bayern.
I 1885 begynte Baker Hansen i Oslo å produsere brødet på lisens fra Kneipp.
Det grove bakverket ble regnet som en sunnhetsrevolusjon da det ble lansert.
Andre bakeri begynte å kopiere oppskriften, og siden har det tronet øverst på listen over Norges mest solgte brød.
1920-årene: Genial oppfinnelse sparte på osten
Kneipp med brunost ble utover 1900-tallet det norskeste av det norske på matpakkefronten. Brunosten slik vi kjenner den i dag, ble utviklet i 1863.
Smaken var søt og fyldig, og konsistensen var myk. Ost ble skåret med kniv, noe som resulterte i et uforholdsmessig stort forbruk for norske husholdninger. Det ville snekkermester Thor
Bjørklund på Lillehammer gjøre noe med. Etter lang tids prøving og feiling var han i 1925 klar med løsningen: ostehøvelen.
Passende nok fikk den navnet «Spar», for besparelse var viktig for folk. I patentbrevet fremheves også denne fordelen:
«Et karakteristisk træk for opfindelsen bestaar endvidere i at osteskivens tykkelse på i og for seg kjent vis reguleres under skjæringen».
Ostehøvelen ble raskt populær blant folk – til tross for at meierinæringen oppfordret til boikott av den og drev anti-høvelkampanjer frem til 1960-tallet i et forsøk på å øke osteforbruket.
1930-årene: Skoler fôret fattige barn
Overalt i Norden kom barnas frokost på dagsordenen i 1920- og 1930-årene. Bekymrede rapporter fortalte om fattige barn som verken fikk frokost hjemme eller hadde matpakke med på skolen.
Norge ga barna melk og brød
I Norge fikk de fattigste barna servert varm middagsmat på skolen allerede fra 1890-årene. Ordningen ble i 1917 utvidet til havresuppe med melk, servert før skolestart.
Men sjefen for skolehelsetjenesten i Oslo, Carl Schiøtz, mente at kosten ikke var næringsrik nok. Han innførte den såkalte Oslofrokosten for alle byens barn i 1932, og den satte standarden for skolemat i hele Norge.
Staten tok affære i Sverige og Finland
Bekymringen for barnas helse tok for alvor fart i 1930-årene, og i 1938 bestemte svenske politikere at skoler fremover hadde plikt til å servere gratis lunsj til alle hver dag.
Matpakkene forsvant og ble erstattet av fersk varmmat. Finland innførte tilsvarende regler i 1948.
Danmark lot som ingenting
Også i Danmark gikk mange barn sultne på skolen, men politikerne tok aldri tak i problemet. På enkelte store skoler hadde de fattigste lenge fått gratis varmmat, men eksperter så kritisk på næringsinnholdet i kosten.
De foreslo i stedet Oslofrokost som i Norge. Resultatet ble store forskjeller der noen skoler ga gratis mat, mens andre ikke gjorde det.
I Norge spiste alle barn det samme til frokost.