Gulrøtter i fiskesaus
Antikken var full av sunne forretter
Romerne hadde stort utvalg av gustatio, forretter, som ville ha falt i smak hos de fleste i dag også.
Men om gulrøtter stekt i en blanding av fiskesaus og vin hører til i den kategorien er smaks-triumviratet meget skeptisk til.
Vi nippet forsiktig til retten.
Rike romere inviterte fornemme gjester på cena – et måltid som kunne begynne så tidlig som kl. 14, besto av tallrike retter og varte til langt utpå kvelden.
Romerne var så glade i fiskesaus at de til og med drakk den – blandet med honning og vann.
Kålsalat til en våt aften
Kål gjør menn i stand til å tåle alkohol
Denne salaten kjenner vi fra den romerske senatoren og historikeren Cato den eldre (234-149 f.Kr.).
Han lovpriste kålen for å gjøre en mann i stand til å tåle mer alkohol før han blir full.
Oppskriften er ikke romersk, men stammer fra Hellas, som romerne beundret og lærte av i flere hundre år.
Fritert squash
Romerne elsket squash
I en samlebrønn under et av Pompeiis lava-begravde toaletter har arkeologene funnet et stort antall ufordøyde frø fra squash.
De beviser romernes forkjærlighet for courgette/squash.
Historikerne kjenner oppskriften nedenfor fra en av antikkens største gourmeter, levemannen Marcus Gavius Apicius.
Den romerske overklassen avskydde stanken av hvitløk. Bare slaver og soldater spiste retter med hvitløk da planten ble oppfattet å gjøre dem sterkere.
Romerske kjøttboller av musling
Kjøttboller het esicia i keiserens Roma
I kokeboken fra rundt Kristi fødsel kaller den matglade romeren Marcus Gavius Apicius kjøttbollene av musling for esicia.
Han anbefalte også andre typer esicia laget av kjøttdeig, men skulle det være ekstra fint måtte kokken lete etter “muslinger uten skjegg”.
Sardiner i fiskesaus
Sammenkokte retter var hverdagsmat
Romerne tilberedte ofte retter i små ildfaste former.
Disse såkalte patina var hverdagsmat for både rike og fattige.
Alt fra hjernemassen fra diverse dyr til nøtter ble servert som patina.
HISTORIEs smaks-triumvirat var svært skeptiske til sardinene på forhånd – med rette, skulle det vise seg.
Den eldste oppskriften på romersk brød finnes i Cato den eldres “De agri cultura” (Om landbruk) fra ca. 160 f.Kr.
Rådyr i glovarm saus
Selv smågnagere sto på menyen
Romerne spiste all slags kjøtt, f.eks. nevner Petronius’ verk “Satyricon” fra ca. år 60 at en rett besto av “syvsovere (en liten gnager, red.) smakt til med honning og valmuefrø”.
Men når det var fest foretrakk Romas overklasse vilt.
Rådyr var det lettest tilgjengelige for HISTORIEs prøvesmaking.
Romerne drakk vin til festmat. De gikk lidenskapelig opp i dyrkingen av druer og fremstillingen av fine årgangsviner.
Romerne elsket ekstravagante retter. I Petronius’ historie Satyricon (ca. år 60) åpnet verten en stekt gris med kniven sin “og fugler fløy ut av dens mage”.
Grov vegetarisk tisana
Legionærgryte ble spist av høy og lav
Hverdagsmaten var helt fri for kjøtt, men rik på grønnsaker.
Luksusutgaven av den grøtaktige retten tisana var fylt med sunne grønnsaker mens legionærer på felttog i utkanten av Romerriket vanligvis måtte klare seg uten friske råvarer.
Romerne lå på sofaer og spiste med fingrene. De tok trolig de feteste matbitene med et stykke brød.
Libum ad libitum
Den romerske konditoren hadde ikke sukker
Romerne spiste vanligvis frukt til dessert, men selv om de ikke hadde sukker kunne søte kaker også finne veien til matbordet.
Kaken libum var en enkel og landlig dessert som den tradisjonsbundne historikeren og statsmannen Cato varmt anbefalte.
Verken romerske rikfolk eller deres koner holdt til på kjøkkenet. Maten ble tilberedt av slaver, og de dyktigste slavekokkene ble omsatt til høye priser.