Svindlere jukset med maten
Giftige stoffer forbedret smaken
Hvor: Romerriket
Når: Antikken
I sin encyklopedi Naturalis historia skrev den romerske forfatteren Plinius den eldre (23-79 e.Kr.): "Så mye gift har blitt brukt for å tvinge vinen til å passe vår smak, og likevel er vi forundret over at det ikke er bra for oss”.
De giftige metodene som Plinius nevner var mangfoldige. Produsenten kunne f.eks. tilsette jord, gips eller marmorstøv for å forbedre vinens konsistens og gi den en mer markant smak.
Andre ganger ble honning og harpiks tilsatt for å gi den rette sødmen.
Mange romere trodde at disse tilsetningsstoffene var krydder som ganske enkelt gjorde vinen bedre.
I noen tilfeller var det imidlertid snakk om direkte svindel: Enkelte skruppelløse produsenter spedde for eksempel ut vinen med sjøvann i et forsøk på å salte vinen slik at den holdt lenger.
I antikken anså de fleste det for et stort pluss hvis vinen var tilsatt litt bly.
Resultatet var at vinen smakte ekstremt dårlig – og de som drakk en havsaltet vin fikk ofte også dårlig mage.
Den verste forurensningen av antikkens viner kom imidlertid fra et produkt som ingen visste var farlig – bly. Plinius skrev at bly var ufarlig, og han anbefalte å blande litt i vinfat for å øke vinens holdbarhet.
Romerne mente dessuten at bly hadde en utsøkt smak – en avbalansert sødme som forbedret en hvilken som helst halvdårlig vin.
I dag vet vi at bly er en gift som akkumuleres i kroppen og kan føre til sterilitet, alvorlige sykdommer og i verste fall døden.
Safran er verdens dyreste krydder.
Salg av falsk safran endte med dødsdom
Hvor: Europa
Når: Middelalderen
Kjøpmann Jobst Findeker ble i 1444 ført ut på torget i Nürnberg og brent levende. Forbrytelsen hans var forfalskning av safran.
Juks med nettopp safran har vært et av de vanligste svindelnumrene i fødevarehistorien. Årsaken til dette er at safran til alle tider har vært et ekstremt kostbart krydder.
Produksjonen er utrolig tids- og arbeids-krevende – for å produsere en enkelt kilo tørket safran må det plukkes og renses et sted mellom 100.000 og 150.000 eksemplarer av den spesielle safrankrokusen.
Siden prisen på safran alltid har vært høy, har mange forhandlere blitt fristet til å erstatte den ekte varen med billigere alternativer.
En vanlig løsning var å blande inn tørket og finhakket ringblomst eller å dyppe ekte safran i honning for å øke vekten og lure kjøperen med en søtere smak.
Safran-juks er vanlig også i våre dager, men etterspørselen etter krydderet er lavere enn før.
Ifølge et rykte blandet bakerne i 1800-tallets England knuste menneske-knokler i brødene sine.
Skremt av rykte om innbakte knokler
Hvor: Storbritannia
Når: 1757
Etter en dårlig hvetehøst i 1756 ble det mangel på brød av god kvalitet i England. Parlamentet besluttet derfor at det skulle lages et spesielt nødbrød med store mengder kli i deigen.
Nødbrødet var imidlertid upopulært fordi de lavere sosiale klasser ville ha hvitt brød – akkurat som overklassen. Og ordentlig hvitt brød krevde den beste formen for hvetemel.
For å tilby det brødet som folket etterspurte, tydde mange bakere til et gammelt knep. De begynte å blande inn aluminiumsulfatet alun, som ble brukt til bleking og garving, i deigen når de bakte brødene.
Alunbehandlet brød ble nemlig hvitt og fint og så ut som ekte vare. Men smaken var ikke den samme, og etter hvert som bakerne blandet i mer og mer for å kunne produsere større mengder hvitt brød, klaget kundene.
Mange fikk også mageproblemer, og det gikk rykter om at barn og eldre som hadde spist det falske brødet senere døde under store smerter.
Høsten 1757 ble det utgitt en bok som hevdet at noen bakere hadde gått så langt som til å blande knuste menneskeknokler i deigen.
Ryktet førte til mye hysteri i britisk presse. En av historiens største matskandaler var et faktum, og som i flere senere saker ble rykter og fakta blandet sammen.
Påstanden om de knuste menneskeknoklene viste seg å være fri fantasi, men de britiske bakerne led under et dårlig rykte i mange år fremover.
Alun i brød ble forbudt, men praksisen fortsatte likevel i mange år.
En brite kom i skade for å bruke arsenikk i stedet for gips da han i 1858 skulle erstatte sukkeret i sine karameller.
Karameller med arsenikk
Hvor: Storbritannia
Når: 1858
Det var ingen hemmelighet at kaker og godterier som ble solgt på britiske markeder på 1800-tallet ofte var av dårlig kvalitet.
Spesielt ett produkt var farlig å konsumere: de fargede karamellene som var spesielt fristende for de godterisultne barna i øyriket.
Godteriet inneholdt ofte langt mindre sukker enn påstått, da ekte sukker var et dyrt produkt på den tiden. I stedet spedde produsentene godteriet ut med erstatninger som f.eks. gips eller knust kalkstein.
Det ble lagt fram en rekke lovforslag som skulle forhindre svindelen, men det britiske parlamentet var ikke særlig begeistret for å vedta lover som kunne forstyrre det frie markedet.
Men i 1858 rammet "karamellforgiftningen i Bradford", og politikerne kunne ikke lenger unngå å handle.
Miseren startet med at godteriselgeren William Hardaker, som hadde en bod i Bradford, kjøpte karameller fra produsenten Joseph Neal.
Som så mange andre hadde Neal erstattet noe av sukkeret i godteriet med gips, som han kjøpte hos en apoteker. Men i stedet for gips fikk han utlevert en pose med arsenikk.
Karamellene smakte dårlig og så rare ut, men det hindret ikke Hardaker i å selge dem på markedet i Bradford.
Over 200 personer ble syke av arsenikkforgiftning, og minst 20 av dem døde.
Skandalen tvang fram en strengere regulering av apotekene og av hvilke tilsetningsstoffer som kunne brukes i matproduksjonen.
Melken i New York var frem til 1860-tallet spedd ut med bl.a. vann og mel.
Bryggerier laget næringsfattig melk
Hvor: USA
Når: 1858
Allerede på midten av 1800-tallet hadde kumelk blitt lansert i USA som den perfekte føde for spedbarn.
Melken ble sett på som sunn og næringsrik, og folk mente den var en garanti for at barna vokste seg store og sterke.
I virkeligheten kunne melken som ble solgt i landets storbyer ofte være helsefarlig. Sannheten kom frem under "the swill milk scandal" som fant sted i New York i 1858.
Her ble det avslørt at det meste av melken som byens innbyggere hadde kunnet kjøpe i mange år ikke kom fra et sunt landbruk i det hele tatt.
Melken kom i stedet fra kuer som var låst inne i mørke lagerrom nær byens bryggerier.
Kyrne ble foret med såkalt swill – et restprodukt fra bryggeriene – og det var praktisk talt ingen næring i melken de ga.
Eierne av kyrne jukset også ved først å spe ut melken med vann for deretter å tilsette mel som gjorde den tykk. De tilsatte også gulrotjuice samt et gult fargestoff for å narre forbrukernes smaks- og synssans.
Melk ble utpekt som årsaken til den utbredte underernæringen hos barna i New York.
I samtiden ble det anslått at 8000 barn døde hvert år pga. dårlig melk, men tallet er trolig overdrevet.
På begynnelsen av 1900-tallet puttet amerikanske slaktere bl.a. skitt og sagflis i pølsene.
Rotteavføring endte i pølsefyll
Hvor: USA
Når: 1906
I 1906 ga den amerikanske forfatteren Upton Sinclair ut boka The Jungle.
I boka fortalte Sinclair hvordan matproduksjonen foregikk i de amerikanske slakteriene. Spesielt gjorde han et nummer ut av å fortelle hva slakteriarbeiderne blandet opp kjøttet med.
Skildringen av pølseproduksjonen var særdeles lite appetitt-vekkende, da det viste seg at pølsene kunne inneholde stort sett hva som helst. I mange tilfeller brukte slakterne kjøtt som allerede hadde begynt å råtne.
Etter å ha tilsatt fargestoffer og konserverende tilsetningsstoffer, puttet slakterne det råtnende kjøttet i pølseskinn.
Sinclair berettet også at skitt og sagflis ofte ble blandet inn i pølsefyllet – og i noen tilfeller sågar rottekjøtt og rotteavføring.
Dette førte til enorm skandale i USA, og allerede samme år brukte president Theodore Roosevelt oppstanden rundt Sinclairs bok til å gjennomføre nye lover for å rydde opp i den ulekre fødevareindustrien.
Upton Sinclair vurderte imidlertid presidentens nye lover som tannløse og mente at svindelen ville fortsette.
Forfatteren fikk rett. Nye skandaler fulgte i kjølvannet av de nye lovene, og først etter en rekke senere innstramminger i lovgivningen fikk amerikanske politikere has på problemet.
Meieri-sjefer for retten i 2008. Straffen ble fra fem års fengsel til livstid. To andre ble henrettet.
Kjemikalier drepte kinesiske barn
Hvor: Kina
Når: 2008
Mens Storbritannia og USA opplevde sine største matskandaler på 1800-tallet, har Kina i nyere tid overtatt plassen som matsvindlernes favorittland.
I dagens Kina ligger alt til rette for matsvindel – de siste tiårenes folkeforflytninger har ført til enorme samfunnsendringer.
Store mengder mat må importeres til landets ekspanderende storbyer, og kontrollen av matvarene er mangelfull.
Omveltningen har ført til utallige skandaler. I ett tilfelle ble det for eksempel avslørt at en produsent hadde samlet inn fett fra storbyens avløp og senere solgt det videre til forbrukerne som spiselig fett.
Mest beryktet er imidlertid den enorme melkesvindelen som ble avslørt i 2008.
Flere produsenter av melk, melkepulver og morsmelkerstatninger hadde blandet det nitrogenholdige kjemikaliet melamin inn i produktene sine for å få det til å se ut som om melken hadde et spesielt høyt proteininnhold.
Hundretusenvis av barn antas å ha drukket de forgiftede produktene. Minst seks barn har dødd – sannsynligvis mange flere.
Skandalen rystet myndighetene og ble et tydelig bevis på at regjeringen langt fra kan garantere at all mat som selges i landet er trygg.
Stikkprøver i 2003 tydet på at så mye som en femtedel av alle matvarer som ble solgt i Kina ikke oppfylte offisielle helsekrav.
