Fjonge frøkner drakk den, og det samme gjorde staute karer – kaffen har vært for alle i hundrevis av år.

© Bridgeman
Kultur - Gastronomi

Tre frekke tyverier ga oss kaffen

Kaffedrikking er en av historiens mest utbredte vaner. Araberne begynte å drikke det varme brygget i middelalderen, europeerne fulgte etter i renessansen. Siden har det globale kaffeinntaket steget jevnt og trutt, og det kan vi takke tre utspekulerte tyverier for.

På verdensbasis konsumeres det to milliarder kopper rykende varm kaffe hver eneste dag. Fordelt på enkeltpersoner gir det et årlig inntak på 1,3 kilo kaffebønner per snute blant hele verdens befolkning.

Verdensforbruket er for øvrig stigende, for tradisjonelt tedrikkende land som India får stadig flere kaffe­nytere. Her i Norden varierer ikke statistikken særlig mye – vi ligger stabilt på et forbruk som overgår alle andre i verden.

Finnene har en solid ledelse med et årsgjennomsnitt på 12 kilo kaffebønner per innbygger. På andreplass følger Norge med 9,9 kilo per hode.

Tallet innebærer at 22 kaffetrær i det tropiske klimabeltet eksisterer bare for å dekke én enkelt nordmanns kaffetørst.

Kaffen hører altså til blant verdens mest utbredte drikkevarer. Det har tre menn sørget for. Tre tyver som stjal det sjeldne kaffetreet og brakte det fra Arabia til alle verdens avkroker.

Uten dem ville den populære drikken i dag kanskje ha vært en eksotisk og svindyr nytelse som bare de færreste hadde råd til.

Mokka passet godt på kaffetrærne

Kaffens historie begynte med en østafrikansk tresort kalt bun. Etiopierne skal ha plukket bærene fra treet og spist dem for deres oppkvikkende virkning. De spiste dem enten rå eller tørket. Krigerne fikk små energibomber av knuste bær trillet i dyrefett.

Funn viser at etiopierne også laget vin av det gjærede fruktkjøttet. Det eneste som ikke falt dem inn, var å brygge varm drikke av bærenes kjerner, bønnene. Den skikken oppsto først da bun kom til Arabia.

Kaffetreet, som planten nå heter, krysset trolig Rødehavet en gang mellom 575 og 850 e.Kr. Hvordan kan ingen si med sikkerhet.

I begynnelsen gjorde araberne som etiopierne: spiste kaffebærene for deres angivelig helbredende virkning. Først rundt år 1000 oppsto kaffens for­løper, i form av et tynt avkok av hele bær.

Herfra utviklet drikken seg gradvis til det folk i dag forbinder med kaffe. Den fikk også navnet her. Opprinnelsen til ordet kaffe er nemlig det arabiske kahwa.

Kaffedrikking begynte som en skikk blant muslimske lærde, men med tiden tok vanlige folk etter – ikke bare i byen Mokka, der kaffetrærne vokste, men i hele Arabia.

På 1400-tallet gjorde drikken sitt inntog i Mekka, og i 1554 åpnet to syriske handelsmenn et kaffehus i Konstantinopel. Begeistringen for kaffen kom til uttrykk i en tekst som ifølge gjenfortellingen var forfattet av profeten Muhammeds sønn:

«Å, kaffe. Du fører tilbake de som har vandret bort fra kunnskapens sti», het det i hyllesten. Kaffe ga altså visdom, og hele Midtøsten tørstet etter å drikke seg visere.

Det nøt jemenittene godt av, for de var eneleverandør og passet på at ingen andre fikk fatt i kaffetrær. Men monopolet varte bare til en driftig nederlender øynet muligheten for å gjøre en god forretning.

Hvite kolonister satte lokalbefolkning og slaver til å dyrke kaffe.

© Picture Desk

Nederlender seilte kaffen til India

Ved begynnelsen av 1600-tallet var Nederland en stormakt og godt på vei til å bli Europas ledende handelsnasjon.

Det nystiftede Ostindiske kompani sendte flåter rundt Afrika til Østen. Herfra kom de tilbake med ettertraktede varer. Det var en av disse ekspedisjonene som brakte den første av historiens tre store kaffetyver til Arabia i 1614.

Kjøpmannssønnen Pieter van den Broecke var bare 29 år, men han var nærmest lommekjent i Det indiske hav etter å ha seilt for Det ostindiske kompani i nesten ti år.

Talent og driftighet hadde brakt ham til topps i selskapets hierarki, og det var han som hadde kommandoen over de nederlandske skipene som kastet anker utenfor byen Aden 17. august.

Van den Broecke kom for å fylle lasterommene med Arabias mest verdifulle skatter, men det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Aden og andre havner i samme område hørte på den tiden under Det osmanske riket, og fremmede måtte ha tillatelse helt fra sultanen i Konstantinopel før de kunne drive handel i denne fjerne provinsen hans.

Nederlenderne måtte forlate Aden uten varer, men van den Broecke seilte bare videre opp kysten og ut av osmansk territorium. Han la til ved den lille havna Shishr, og her var tonen en annen. Den lokale herskeren øynet muligheten for en god handel.

Nederlenderen kunne snart seile derfra med et parti lokale varer, som han solgte med fortjeneste på Java i det som i dag er Indonesia.

I januar 1616 kom van den Broecke tilbake etter mer, men vareutvalget i Shishr var for begrenset, så han bestemte seg for å prøve lykken på ny i de osmanske havnene.

Denne gangen seilte han til Mokka, som var berømt for sitt «svarte vann», som europeerne kalte arabernes kaffe.

Herfra fortsatte van den Broecke inn i landet med en nederlandsk kjøpmann, en hornblåser og to soldater for å oppsøke den osmanske sultanens stattholder, pasjaen.

Målet var å få fylle skipene sine med varer selv om han ikke hadde innhentet den berømmelige til­latelsen fra Konstantinopel.

Forhandlingene ble en suksess, og van den Broecke vendte nesen tilbake til Mokka for å handle på markedet i byen.

I mars la nederlenderne til sjøs med en ladning kaffe. Det pasjaen ikke visste, var at de også hadde skaffet seg stiklinger fra kaffetrær. Disse ble plantet i India, og dermed var Mokkas monopol brutt.

Det tok likevel flere år før kuppet fikk noen betydning, for kaffe var en helt ny og ikke spesielt ettertraktet vare i Europa. Først fra midten av 1600-tallet tok forbruket av, og selv på den tiden var kvaliteten på bønnene fra de indiske plantasjene så dårlig at nederlenderne heller dro til Mokka for å handle kaffe.

Da var Pieter van den Broecke allerede borte, for han døde i 1640 etter mange års tjeneste for Det ostindiske kompani.

Resultatet av kaffetyveriet hans kunne ikke merkes før i 1720-årene, da nederlenderne endelig begynte å produsere flere bønner selv enn de kjøpte i Mokka. På denne tiden slo enda en snik til og førte den nå ettertraktede kaffen til helt andre verdensdeler.

Vann var mangelvare da en fransk offiser hadde den første kaffeplanten med over Atlanterhavet i 1723.

© Scanpix/Mary Evans

Sjøoffiser på slang i Paris

Det neste kuppet fant sted i Europa – og offeret var hans majestet, den franske kongen.

Amsterdams borgermester besøkte den mektige Ludvig 14. i 1714, og med seg hadde han et ungt kaffetre til verten fra hjembyens botaniske hage. Det viste seg å være et uklokt valg.

Gaven fikk en plass i den tilsvarende parisiske hagen, der det ble bygd et drivhus til å beskytte den sarte planten. Her sto den fortsatt da en fransk sjøoffiser kom hjem på permisjon fra Frankrikes vestindiske øyer i 1723.

Gabriel-Mathieu de Clieu, som han het, hadde kommet frem til at kaffetrær ville ha perfekte betingelser på Martinique, der han tjenestegjorde. Derfor ba han kongen om tillatelse til å ta med seg stiklinger fra den majestetiske planten når han skulle tilbake til Fransk Vestindia.

Hoffets svar var et blankt nei, men i likhet med nederlenderen van den Broecke lot ikke Clieu seg stanse av et avslag. Han la planer, og imens nøt han parisiske adelskvinners selskap.

Historien om hvordan Clieu til slutt greide å få fingrene i kaffeplanten, fins det flere versjoner av.

Ifølge én fikk han fatt i to stiklinger gjennom kongens lege, professor Chirac, som innså hvor mye Frankrike kunne tjene på å bli kaffeprodusent. Den patriotiske innstillingen ble hjulpet på vei av ytelser fra en ung kvinne som Clieu betalte.

En alternativ versjon av historien forteller at offiseren selv tok affære og klatret over muren til botanisk hage en natt uten måneskinn. Han nådde usett frem til drivhuset, der han skar en stikling av det kongelige kaffetreet.

Noen dager senere dro Clieu til sjøs med den franske korvetten Dromedaire for å ta skatten med til Martinique.

Pirater truet kaffens reise

Under seilasen over Atlanterhavet oppbevarte den franske offiseren stiklingen i et glasskap.

Skapet ble satt ut i solen et par timer hver dag, resten av tiden ble det oppbevart i det beskyttende mørket under dekk. Men han skulle få mer enn lys å bekymre seg for på overfarten.

På den første delen av reisen ble skipet angrepet av nordafrikanske pirater. Bare noen presise salver fra Dromedaires 24 kanoner fikk skremt dem bort.

Senere på reisen avverget han en av sine med­reisendes forsøk på å ødelegge den dyrebare stiklingen.

«Det er ubeskrivelig hvor vanskelig det var for meg å redde min sårbare plante fra en mann som prøvde å ødelegge stiklingen av sjalusi over gleden jeg snart ville oppnå», skrev Clieu senere i et brev. Angrepet ble avverget, men faren var ikke over. Blant annet begynte det å minke på drikkevann om bord.

«Mangelen på vann var så stor at jeg i over en måned måtte dele den beskjedne rasjonen jeg ble tildelt med kaffeplanten min»‚ mintes Clieu.

Til alt hell overlevde stiklingen turen, og vel fremme på Martinique ble den plantet i offiserens hage. Her tok det tre nervepirrende år før det unge treet kunne levere sin første kaffehøst – og Clieu kunne puste lettet ut.

«Jeg levde med en konstant frykt for at den skulle bli tatt fra meg», har han forklart. «Til slutt måtte jeg bure den inne med tornebusker og sitte vakt helt til den vokste ut».

Clieus tyvegods fikk stor betydning – ikke bare for gjerningsmannens egen pengepung, men for hele Frankrikes økonomi. 50 år etter ankomsten hadde den ene planten blitt til 19 millioner kaffetrær bare på Martinique.

Stiklinger ble tatt med til Saint Domingue – dagens Haiti – i 1734, og kolonien begynte å levere tonnevis av kaffe. I 1788 kom halvparten av verdens samlede produksjon herfra.

Clieu gjorde det også bra. Han tjente penger på kaffen og høstet både ordener og forfremmelser før han dro hjem for å nyte sitt otium i Frankrike. Da han døde i Paris i 1774, hadde kaffen nådd nye markeder i Sør-Amerika, takket være et tredje tyveri.

På 1800-tallet ble det produsert så mye kaffe at bønner noen ganger ble dumpet på sjøen for å unngå at prisen falt.

© Scanpix/Mary Evans

Kjærligheten vant

Spøkefulle historikere har kalt den portugisiske obersten Francisco de Melo Palheta for kaffens James Bond. Han forente utspekulerthet og glamorøse eventyr for å utføre det hemmelige oppdraget han ble pålagt i 1727.

Offisielt var han kongelig utsending og skulle forhandle grensedragning mellom Fransk Guyana og den allerede da omfattende portugisiske kolonien Brasil.

Melo Palhetas egentlige oppgave var å stjele kaffetrær som skulle plantes i brasiliansk jord, for nå ville også portugiserne inn på kaffemarkedet.

Alle forsøk på å rappe med seg en stikling direkte fra plantasjene var nytteløse, for plantene ble strengt bevoktet. Den franske guvernøren visste utmerket godt at fremmede siklet etter koloniens verdifulle trær.

I stedet søkte Melo Palheta etter en person på innsiden som kunne hjelpe ham. At han til slutt lyktes med det, kunne han takke sine evner som kvinnebedårer for. I 1727 var han 57 år gammel, og sjarmøregenskapene hadde bare blitt større med alderen.

Portugiserens villige hjelper var guvernørens egen kone, den yndige Marie d'Orvilliers, som falt for hans modne sjarm. Hun var klar til å svikte både sin mann og sitt fedreland av kjærlighet og skaffet ham de etterlengtede stiklingene.

Ifølge det som kanskje er en fantasifull gjengivelse fant selve overleveringen sted under seremonien som guvernøren holdt for å feire at grenseforhandlingene var i boks.

Som avskjedsgave overrakte madame d'Orvilliers en storslått bukett til Melo Palheta, og inne mellom blomstene hadde hun skjult stiklinger fra kaffetreet.

Portugiserens suksess dannet spiren til det som skulle bli verdens største kaffeimperium. Han fikk aldri opplevd det selv før sin død i 1750, men på 1800-tallet ble kaffe Brasils viktigste eksportvare.

Verdens kaffeleverandør oppstår

Brasilianerne løsrev seg fra Portugal i 1822, og allerede fra begynnelsen satset de alt på kaffeproduksjon som inntekts-kilde. Enorme skogområder ble ryddet, og de store arealene ble overlatt til kaffebønder, som også fikk en hjelpende hånd fra naturen.

Soppen Hemileia vastatrix spredte seg i Asia og Afrika i 1860-årene, der den påførte kaffetrærne en sykdom som ble kalt «kafferust». Tegnet på angrep var nemlig rustrøde flekker som vokste seg så store at de dekket bladene, før planten til slutt døde.

På grunn av redusert konkurranse kunne Brasils kaffeplantasjer erobre en stor del av verdensmarkedet, og det var ikke tilfeldig at Brasils riksvåpen fikk greiner fra kaffetreet som en del av dekoren.

Planten hadde til gjengjeld mistet statusen som en ettertraktet og verdifull skatt, for nå kunne alle skaffe seg den. Europeerne underla seg store deler av verden, og overalt hvor klima og jordsmonn tillot det, plantet de kaffetrær.

I løpet av de første årene av 1900-tallet plantet tyske kolonister kaffe i skråningene av Kilimanjaro i det som i dag er Tanzania.

Dermed hadde kaffen vendt hjem til Øst-Afrika etter en over tusen år lang reise der den hadde vært gjennom arabiske, nederlandske, franske og portugisiske hender.

Les også:

Gastronomi

Tørste munker fikk korkene til å smelle

2 minutter
Gastronomi

Slik ble poteten matbordets konge i Europa

12 minutter
Gastronomi

Svakelig smesønn revolusjonerte det franske kjøkken

6 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!