Godteri-historie: Slik ble posen fylt

Kakaopulver kunne blant annet brukes til sjokoladeplater, men smaken var fremdeles bitter.

Det problemet løste sveitseren Daniel Peter i 1875, da han tilsatte kondensert melk i kakaopulveret og fikk lys sjokolade.

Noen år senere oppfant en annen sveitser, Rudolphe Lindt, conching. Det er en metode som gjør sjokoladen så finmalt at den smelter på tungen.

Nordmenn ville ha norsk sjokolade

Freia Chokoladefabrik ble grunnlagt i 1889 av Fred. Christensen på Rodeløkka i Oslo.

I 1892 kjøpte Johan Throne Holst fabrikken med sju ansatte. 21 år senere kom hele 50 % av sjokoladen som ble spist i Norge fra Freia.

2. Marsipan: Bra mot forstoppelse

Sannsynligvis stammer marsipan fra Persia – i likhet med mange andre søtsaker som inneholder mandler.

Allerede på 600-tallet blandet araberne fint malte mandler med sukker.

Under korstogene fikk europeiske riddere smaken på marsipan, og tok den med hjem til blant annet Venezia, der de første konfektmakerne etablerte seg i 1150.

Sukker og søtsaker ble imidlertid primært solgt på apoteket, som anbefalte marsipan som middel mot forstoppelse og potensproblemer.

Nostradamus likte marsipan

Astrologen Nostradamus skrev på 1500-tallet om marsipankaker: «De kan brukes som medisin, men er nydelige å spise når som helst».

3. Nougat: Havneblokade krevde oppfinnsomhet

Den mørke nougaten er et resultat av blokaden britene innledet mot franske havner under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet.

Alle varer fra Amerika uteble, og i likhet med mange andre måtte sjokoladeprodusentene gå nye veier for å møte kundenes behov.

I Torino, i det franske Nord-Italia, begynte produsentene å drøye sjokoladereservene ved å blande inn ristede og malte hasselnøtter.

Nødløsningen falt virkelig i smak hos forbrukerne.

4. Slikkepinne: Fortidsmennesker fikk ideen først

Slikkepinnen ble oppfunnet lenge før menneskehetens historie begynte i Afrika for omtrent 200 000 år siden.

Oppfinnelsen ble gjort av et fortidsmenneske som dyppet en pinne i en bikube for å kunne slikke honningen av den.

Den moderne slikkepinnen ble skapt av amerikaneren George Smith i 1908 – det hevdet han i hvert fall selv.

Og i 1931 fikk han retten til det amerikanske navnet for slikkepinne, lollipop, oppkalt etter en berømt veddeløpshest ved navn «Lolly Pop».

I en annen versjon heter det at ordet lollipop er satt sammen av to ord – det gamle, nordengelske ordet «lolly» for tunge og «pop» for å slå.

Uansett opphav brukte britene ordet allerede i 1784 når det var snakk om søtsaker.

I 1850-årenes London kjøpte fattige gatebarn slikkepinner av melasse, som sannsynligvis var litt mykere enn dagens kjærlighet på pinne.

5. Karameller: Brukt til hårfjerning blant kvinner

Karamellen dukket først opp hos arabiske haremskvinner. De spiste imidlertid ikke kurat al milh, men brukte sine «søte kuler av salt» til å fjerne uønsket hårvekst.

Kulene var laget av sukker som var kokt ved høy temperatur til det ble brunt og klebrig – en masse som var perfekt egnet til å dra ut hår med roten.

Senere i godterihistorien ble fremstilling og videre-utvikling av karamellisert sukker en oppgave som særlig amerikanerne påtok seg.

De likte godt smaken, og samtidig var sukkermassen langtidsholdbar og tålte lang transport – selve forutsetningen for at en vare skal slå an i et stort land.

På 1800-tallet oppdaget amerikanerne at sukkermassen smakte enda bedre hvis den ble tilsatt for eksempel melk.

Det nye produktet ble kjent under navnet «caramel».

Karamell med sjøvann

Taffy er en svært myk amerikansk karamell. Såkalt «salt water taffy», laget med sjøvann, minner mest om de opprinnelige amerikanske karamellene.

6. Skumbolle: Sendt på markedet som «negerhode»

De første skumbollene med sjokoladetrekk ble skapt av parisiske konditormestre på 1800-tallet.

«Tête de nègre» – negerhode – ble de kalt, og oppskriften spredte seg snart til hele Europa.

Det samme gjorde ulike varianter av navnet. I Nederland, Tyskland og Danmark het de for eksempel «negerkyss», mens i Norge gikk de lenge under navnet «negerboller».

Våre danske naboer er kanskje det folkeslaget som sluker flest skumboller i året, med en årlig produksjon på 650 millioner stykker.

400 millioner går til eksport, resten spiser de selv. Nesten 50 til hver.

7. Softis: Fra isprinsesse til britisk jernlady

Etter andre verdenskrig begynte den britiske næringsmiddelprodusenten J. Lyons and Co. å tynne ut fløteis med luft, slik at den ble billigere å produsere.

En ung kvinnelig kjemiker fra Oxford bidro i utviklingen av softisen, som kunne tappes fra en maskin og serveres i et kremmerhus.

Ideen slo an, men kjemikeren forlot isbransjen etter kort tid og gikk inn i politikken.

Hun het Margaret Thatcher, og endte som Storbritannias statsminister.

Den første isen ble sannsynligvis spist av kineserne for 4000 år siden og besto av frossen sirup.

Via handelsrutene fikk perserne smaken på is, og de fant opp en form for sorbet for 2500 år siden ved å blande søt fruktsaft med snø og is fra fjellene.

8. Drasjéer: Nøtter og frø dekket av sukker

Etter hvert som rørsukkeret kom til Europa, begynte blant annet nederlenderne å eksperimentere med nye typer godteri – inkludert mandler og valnøtter overtrukket med et lag med sukker.

Franskmennene kalte de sukkerglaserte mandlene sine for «grosses dragées» (store drasjéer).

De fins i to versjoner: en med glatt og skinnende overtrekk, kalt «perlées», og en med ru overflate, kalt «lissées».

De neste århundrene viste teknikken med drasjering seg å være nyttig også for apotekere. De kunne skjule bitter pillesmak under et lag sukker.

9. Vingummi: Avholdsmann fant opp vingummien

Den britiske godteriprodusenten Charles Riley Maynard protesterte heftig da hans sønn Charles Gordon tidlig på 1900-tallet foreslo at familien skulle begynne å produsere «wine gums» (vingummi).

Først da den fanatiske avholdsmannen Charles Maynard Sr. var helt overbevist om at vingummi ikke skulle inneholde en dråpe alkohol, sa han ja.

Maynard-familien hadde laget søtsaker siden 1880, først hjemme på kjøkkenet i London, siden på en fabrikk i Harringay i utkanten av byen.

Det er uklart hvorfor Charles Gordon foreslo navnet vingummi. I en versjon av historien heter det at den strengt troende Charles Gordon hadde hørt en flammende tale mot alkohol.

Deretter bestemte han seg for å markedsføre det nye godteriet som en hjelp til å begrense kjøpernes alkoholforbruk.

Gummibamse grunnla godteimperium

Få år etter at den tyske godteriprodusenten Hans Riegel i 1920 hadde åpnet sin fabrikk i Bonn, fikk han ideen til en ny type godteri: en liten bamse av vingummi.

I dag er virksomheten Haribo en av verdens ledende godteriprodusenter – og bamsen kopiert av flere konkurrenter.

10. Lakriskonfekt: Klønete selger bak lakrissuksess

Siden 1842 hadde George Bassetts fabrikk i Sheffield produsert et økende antall godterisorter.

Blant de ansatte hadde fabrikken en litt klønete selger, Charlie Thomson.

Ifølge fabrikkens egen fortelling var Thomson i 1899 på besøk hos en vrang kunde i Leicester som nektet å kjøpe et eneste av de søte produktene.

Den klønete Thomson mistet salgsbrettet med hele sortimentet av lakris og andre søtsaker ned på disken.

Da kunden så det fargerike synet av blandet snop, ble han så begeistret at han bestilte en leveranse av det nye godteriet.

Thomson skyndte seg å kalle det «Bassett's Liquorice All-sorts». Navnet har vært i bruk siden, og lakriskonfekten ble en eneste lang suksesshistorie.

Bassetts varemerke er en liten mann laget av konfekt – han heter Bertie Bassett og debuterte i 1929.

11. Marshmallows: Søt plantesaft mot forkjølelse

I dag blir marshmallows laget på en oppskrift av eggehviter, sukker, gelatin og kunstige smaksstoffer.

Men forløperen for denne typen snop er flere tusen år gammel og laget på saft fra planten Althaea officinalis, på norsk kalt legestokkrose.

Saften fra plantens røtter er en klissete, hvit substans som oldtidens egyptere blandet med honning og nøtter.

I 1000-tallets Europa ble rosensaften brukt som et middel mot forkjølelse, og på 1500-tallet anbefalte apotekerne den som medisin mot urinveisinfeksjoner.

Den luftige marshmallowsen dukket først opp på 1800-tallet, da franskmennene begynte å blande rotsaften med piskede eggehviter og sukker, og skapte «pâte de guimauve» – det franske navnet for marshmallows.

Tidlig i det 20. århundre ble saften erstattet av gelatin. Dagens skumgodter har altså ingenting felles med den opprinnelige utgaven.

12. Tyggegummi: Indianerne har tygd i 4000 år

Moderne tyggegummi ble oppfunnet ved en tilfeldighet av amerikaneren Thomas Adams i 1871.

Oppfinneren ble overtalt til å kjøpe et tonn chicle av en meksikansk general som var i eksil i USA.

Chicle er tørket saft fra en plante som på norsk kalles tyggegummitre. På engelsk hadde det ikke noe talende navn, og Adams ante ikke hva han skulle gjøre med all chiclen.

Han prøvde å lage dekk, støvler og leketøy av det gummiaktige stoffet, uten hell.

Til slutt bestemte han seg for å kaste resten i elva. Men da så han tilfeldigvis en jente tygge på en bit parafinvoks, som ble solgt som godteri.

Da kom Adams på at meksikanerne i 4000 år har tygd chicle på grunn av den beroligende virkningen.

Adams begynte å selge chicle-tyggegummien sin under navnet «Adams New York No. 1». I 1884 lanserte han en versjon med lakrissmak – «Adams' Black Jack».

13. Drops: «Indisk salt» ble til drops og annet godteri

I middelalderen var sukker en sjelden og kostbar luksusvare i Europa.

Det måtte transporteres med skip eller kamelkaravane fra Østen til markedsplassene i de arabiske landene, før det ble solgt videre til europeerne under navnet «indisk salt».

Navnet er ikke helt logisk, men oppsto fordi sukker har samme farge og konsistens som salt.

Prisen på sukker falt først da den franske keiser Napoleon i 1812 presset bøndene til å dyrke sukkerroer for å begrense landets avhengighet av importert rørsukker fra Vest-India.

Med prisfallet begynte et helt nytt kapittel i menneskets historie. For første gang ble sukker tilgjengelig for alle, og oppfinnelsen av helt nye typer godteri tok av – blant annet drops.

14. Lakris: Roten til sunnhet

Siden antikken har den vesle, viltvoksende lakrisbusken med de lange røttene vært et populært legemiddel.

Kineserne brukte den allerede for 5000 år siden og bruker den fremdeles medisinsk. Den hjelper etter sigende mot både magesår, forkjølelse og hudsykdommer.

Grekeren Teofrastos, kjent som «botanikkens far», skrev i det 3. århundre f.Kr. at lakris var effektiv mot hoste og astma.

Og romerske legionærer tygde gjerne lakrisrot på lange marsjer for å motvirke følelsen av sult og tørst.

I 1731 utviklet den italienske Amarelli-familien en metode som gjorde det enkelt å utvinne saften av lakrisroten.

Knapt 30 år senere blandet den britiske kjemikeren George Dunhill fra Pontefract sukker med lakris og solgte det for første gang som godteri.

Lakris er smak og behag

Skandinavene har utviklet en forkjærlighet for salt- og salmiakklakris, mens folkeslagene lenger sør i Europa foretrekker søt lakris.