Noen måneder etter den egyptiske revolusjon i januar 2011, dukket det opp et par fremmede karer fra Kairo i småbyen el-Gubba. Innbyggerne vil enten ikke ut med hvem mennene var, eller så vet de det ganske enkelt ikke.
En sier at de var ingeniører, en annen hevder at noen av dem kom fra departementet for oldtidsfunn. De fleste i byen omtaler dem bare som «mafiaen».
«Det ligger en verdifull skatt begravd her i el-Gubba, og vi vil betale dere for å grave den ut for oss», sa de fremmede.
Folk i byen spisset ørene, men var ikke overrasket. El-Gubba ligger hundre mil fra Kairo, helt sør i Egypt nær provinshovedstaden Aswan. I denne delen av landet ligger det mange skatter fra svunne tider begravd i sanden.
Tanken om at skråningen som innbyggerne passerte hver dag, kunne skjule noe av verdi, hadde streifet dem før.
«Dere kommer til å bli rike alle sammen», lovet mennene fra Kairo.
Ingen i byen festet lit til løftet. Likevel tok en del av dem imot tilbudet om å arbeide for de fremmede – noe måtte de jo leve av. Før de blodige demonstrasjonene mot Egypts diktator Hosni Mubarak brøt ut i januar 2011, levde mange av el-Gubbas innbyggere av turister.
Urolighetene fikk imidlertid utlendinger til å holde seg unna, og fra den ene dagen til den andre ble det tomt og stille her. Derfor sa mange lokale ja da mafiaen tilbød dem arbeidet med å grave i den store skråningen.
«De betalte oss bare 30 kroner om dagen.
Men som man sier: En mann som holder på å drukne, griper etter selv et strå», forklarer Hassan, mens han nipper til teen på en liten kafé nedenfor skråningen som de fremmede fra Kairo ønsket å få gravd ut.
El-Gubbas gravplyndrere hakket seg vei inn i en skråning utenfor byen. Der fant de en rekke hittil ukjente oldtidsgraver.
Plyndring skulle gagne hele byen
Verken Hassan eller de andre gravplyndrerne fra byen vil oppgi fullt navn. Innbyggerne her tilhører den majoriteten av Egypts befolkning som lever tettest på fattigdomsgrensen.
Å skaffe mat på bordet er en daglig kamp, men til gjengjeld skal det ikke så mye mer til for å gjøre dem fornøyd. Det måtte eventuelt være å ha råd til sigaretter.
«Det var bedre å arbeide for mafiaen enn ikke å gjøre noe og være uten røyk», sier Arafa, en 40 år gammel mann som før revolusjonen tjente til livets opphold at å ta turister med rundt i ørkenen på kamel.
«Hvis vi fant noe, ville det være til nytte for alle, selv om mafiaen helt sikkert ville ha stukket av med det meste», sier Arafa, og kikker ettertenksomt på kamelen som han fortsatt tilbringer de fleste av sine dager med.
Da mennene noen uker etter mafiaens besøk begynte å svinge hakkene ved foten av skråningen, viste det seg raskt at den skjulte flere årtusengamle hemmeligheter.
Et hav av antikviteter under sanden
Helt siden oldtidens faraoer begynte å begrave de døde i underjordiske gravmæler fylt med glitrende skatter, har gravplyndrere herjet i Egypt.
Fattige arbeidere, korrupte embetsmenn, romerske soldater, islamske skattejegere, europeiske oppdagelsesreisende, grådige arkeologer og profesjonelle smuglerbander – alle har forsøkt å få fingrene i de begravde rikdommene.
De er Egypts gullgravere, og de har kanskje aldri vært så aktive som de er nå.
«Det er umulig å vite akkurat hvor mange oldsaker som forsvinner i disse årene, men det er mer enn før. Etter revolusjonen har mange hatt en oppfatning av at det er liten sjans for å bli tatt. Derfor er det ikke bare profesjonelle bander som graver, men også helt vanlige borgere», sier den egyptiske arkeologen Monica Hanna.
Hun har ved hjelp av blant annet satellittbilder dokumentert at antall illegale utgravninger i området rundt Dashur, der to av Egypts eldste pyramider – den bøyde pyramiden og den røde pyramiden – ligger, er tredoblet siden revolusjonen.
Avsløringen fikk Egypts hær til å rykke inn for å beskytte området. Men de fleste gravplyndringene finner sted uten å bli oppdaget. Og det samme gjør seg gjeldende ved andre, langt mindre kjente gravområder.
Mens profesjonelle bander ofte vet hvor de skal finne skattene, forsøker mange jevne egyptere å grave på måfå. Noen hyrer religiøse sjeiker til å spørre høyere makter hvor skattene befinner seg.
Andre nøyer seg med å håpe, og begynner like godt å grave under sine egne hus. Det har i flere tilfeller ført til at hus har rast sammen. Historier om folk som har funnet en skatt og kommet seg ut av fattigdommen, er mange.
«Uansett hvor du graver i Egypt, finner du noe», sies det.
Det grønne beltet langs Nilen har vært bebodd i mer enn seks årtusener i et klima som er optimalt for bevaring av urgamle gjenstander.
Selv i departementet for oldtidsfunn i Kairo sier embetsfolk at Egypts sand skjuler «et hav av antikviteter», og at det kanskje bare er 30 prosent som er utgravd. Skattene ligger under folks hus, under jordene eller under eksisterende gravplasser – kristne som muslimske. Fristelsen til å grave etter gull er derfor stor.
Under urolighetene i 2011 ble Det egyptiske museum i Kairo plyndret. Flere mumier ble ødelagt, og 54 uvurderlige oldtidsgjenstander stjålet. Mange av disse ble siden funnet igjen, blant annet en enestående figur av Tutankhamon. Da den ble funnet, var det ene beinet og en arm brukket av.
Politiet flyktet fra el-Gubba
Opprøret mot Egypts diktator, Hosni Mubarak, i 2011 nådde også el-Gubba. Da politiet banket opp en mann fra byen slik at han døde, veltet årevis av frustrasjon over det brutale sikkerhetsapparatet frem.
Folk stormet den lokale politistasjonen, sendte politifolkene på flukt, stjal alt av verdi og ødela resten.
Siden har ikke byen hatt noe politi. Den raserte politistasjonen står igjen som et monument over opprøret. Ingen politi og en haug med arbeidsløse menn.
En perfekt situasjon for de kriminelle antikvitetssmuglerne som kom til el-Gubba fra Kairo. I løpet av et par uker gravde byens menn seg dypt inn i bakken helt til de traff noe hardt.
«Vi gravde nesten ti meter ned før vi fant en vegg med inskripsjoner og deretter en åpning. Inngangen var stengt med stein, så vi visste at noen hadde vært her før. Trolig romerne», forteller kamelguiden Arafa, mens han viser rundt på den store skråningen. Den hvite kjortelen han er ikledd flagrer lett i brisen fra Nilen.
«Vi slepte steinene bort og gikk inn. På veggene så vi de flotteste malerier, og rommene var fulle av kranier og knokler. Vi lette og lette etter noe av verdi, men fant ingenting. Romerne hadde tatt alt sammen», forteller Arafa.
De lave leirhusene i småbyen kryper halvveis opp langs skråningen, som bare så vidt er høyere enn minareten på byens moské.
På baksiden av skråningen, der Arafa og de andre mennene jaktet på gravene, ser det ut som om et gigantisk rovdyr har tatt en bit. Meterdype hull er gravd inn i bakken, og nederst i hvert av dem er mannshøye innganger som fører enda dypere inn.
Inngangene er nå blokkert av dører med jerngitre og hengelåser som myndighetene har satt opp. Men gjennom gitteret kan man tydelig få en følelse av hva Arafa og de andre gravplyndrerne så da de i skjær av lyktene brøt seg inn i gravene.
På et veggrelieff ses en mann med et løveskinn over skulderen. Han ofrer til en farao som sitter med en blomst i hånden. Det er denne mannen, en adelsmann ved navn Banfar, som ble begravd her for over 3000 år siden.
Spredt i sanden rundt graven ligger utallige stumper av knokler og kranier. Noen har samlet en del av stumpene sammen i en stor papirpose, som nå står etterlatt foran graven.
Gravplyndrerne fra el-Gubba fant til sammen ni graver i skråningen, flere av dem med intakte relieffer og veggmalerier. Til gjengjeld fant de ikke noe som kunne gjøre mafiaen eller dem selv rike i noen av gravene.
«Vi fant bare noen små figurer av verdiløst materiale. Alt annet hadde gravplyndrerne for lengst tatt. Men jeg tror at det fortsatt fins mer som vi ikke har funnet. Kanskje fins det flere kamre lenger nede under jorden der ingen har vært før, og som skjuler store rikdommer», sier gravplyndreren Hassan.
Antikviteter funnet i klosettskål
Gravplyndrernes kanskje største trussel er en 32 år gammel frittalende arkeolog. Mens myndighetenes innsats mot ulovlige utgravninger i beste fall kan karakteriseres som halvhjertet, har Monica Hanna gjort det til sitt livs oppgave å avsløre hvordan Egypts enestående kulturarv forsvinner ut av landet.
Som arkeolog gjør hun omtrent det verste man kan gjøre hvis man vil ha en arkeologikarriere i Egypt. Hun kritiserer myndighetene som gir arkeologer som henne selv penger, tillatelser og adgang til å grave ut fortiden.
Men oppmuntret av revolusjonens ånd og et brennende ønske om å snu den negative utviklingen, har hun og to kvinnelige kolleger innsett at det koster å gå i bresjen, og gleder seg i stedet over de gangene de får gjennomslag.
For selv om tre idealistiske kvinner ikke kan stoppe velorganiserte kriminelle nettverk, så har de flere ganger vist seg i stand til å lage så mye støy i mediene med sine avsløringer at myndighetene har vært tvunget til å styrke innsatsen mot utplyndringen av Egypts fortid.
«Vi har fått mange egyptere til å innse hvor galt det står til. Det er det første og viktigste skrittet mot forandring. Samtidig vet vi at mange i de lavere delene av embetsmannshierarkiet er utrolig glade for vår innsats. Det er blant annet de som fôrer oss med informasjon», forteller Monica Hanna.
Det største problemet er ifølge henne at myndighetene bare bryr seg om de berømte severdighetene som tiltrekker turister. Resten av Egypts arkeologiske områder beskyttes i beste fall bare i mindre grad.
«Departementet har faktisk 14 000 vakter på lønningslisten, men hva hjelper det når mange av dem ikke har noen opplæring og er dårlig bevæpnet?»
Blant de ødelagte skattene er en 4500 år gammel statue av et egyptisk ektepar.
Ifølge Monica Hanna må en del av de allerede grovt underbetalte vaktene til og med kjøpe ammunisjon til våpnene for sine egne penger.
«De er jo sjanseløse overfor profesjonelle bander med terrenggående kjøretøy, metalldetektorer og maskingevær, som får bistand av lokale eller utenlandske arkeologieksperter».
De stjålne antikvitetene smugles til Europa, USA og de oljerike Golflandene, der gjenstandene selges til private samlere eller legges ut for salg på auksjoner. Myndighetene prøver å bremse utsmuglingen, men innrømmer at de har å gjøre med noen ekstremt sterke, profesjonelle kriminelle.
«De finner hele tiden nye veier og metoder, og det er vanskelig for oss å følge med», sier Iman el-Raouf, som leder Egypts innsats mot smuglingen.
I 2014 beslagla myndighetene 2700 oldsaker i 150 forskjellige tilfeller. Iman el-Raouf forteller at de for eksempel har funnet antikviteter gjemt i en sending klosettskåler fra en keramikkprodusent.
I et annet tilfelle var en farao-maske limt fast på innsiden av en Tutankhamon-souvenir. Men departementets største problem er landets grenser.
«Egypt har tusenvis av kilometer ørken som grense til Libya og Sudan. Den er umulig å kontrollere», vedgår Iman el-Raouf.
Landets beskyttere forsyner seg også
Da en politipatrulje i 2012 oppdaget den ulovlige utgravningen i el-Gubba, fikk det ingen konsekvenser annet enn at myndighetene kom og stengte inngangene til gravene med jerndører.
Slik har de stått siden, mens sanden langsomt har vendt tilbake til skråningen og delvis begravd noen av inngangene.
Monica Hanna sier at regimet har økt innsatsen for å bremse gravplyndrerne, men at det på langt nær er tilstrekkelig til å snu utviklingen helt. I el-Gubba har man verken særlig tiltro til eller frykt for myndighetene.
«De som skal beskytte Egypt er en gjeng skurker selv», sies det i byen.
De som lager lovene og skal sørge for at de blir overholdt, stjeler selv, så hvorfor skulle ikke borgerne også? Folk ser hvor mye penger som brukes på museer og templer, mens byens innbyggere ikke får noe fra staten uten å bestikke seg til det.
«Staten interesserer seg bare for turismen. Den duller med de døde faraoene, men vi som lever, bryr de seg katten om», sier Ali, en ung mann som tidligere livnærte seg som turistguide.
Folk i el-Gubba vet godt at det prinsipielt er feil at egypterne selger ut landets kulturarv. Men den utbredte oppfattelsen er at jorden er så rik at et par tyverier fra eller til ikke gjør den store forskjellen.
«Det vil være skatter under sanden i Egypt helt til dommedag. Vi går aldri tom», mener Hassan.