The Rock – Klippen. Bare navnet kunne få enhver lovlydig – og særlig mindre lovlydig – amerikaner til å grøsse.
Som en stor og steinete festning reiste fengselet med det rå tilnavnet seg på en enorm sandsteinsformasjon i San Francisco-bukta, to kilometer fra fastlandet.
Fengselet var forbeholdt de farligste fangene i USA og var det mest fluktsikre i landet. Herfra burde ingen fange kunne slippe ut i utide – iallfall ikke med livet i behold.
Alcatraz-fengselet ligger på ei bare 511 meter lang og 180 meter brei øy utenfor San Francisco. Den ble beskrevet første gang i 1775 av den spanske oppdageren Juan Manuel de Ayala.
De Ayala ga øya navnet La Isla de los Alcatraces, ’pelikanøya’. Den hadde vekslende lokale eiere fram til 1846, da John C. Frémont, en kalifornisk senator, kjøpte den på vegne av den amerikanske staten for fem tusen dollar.
Gangstere fylte fengslene
SStaten bygde en festning på øya med det formål å bevokte innseilingen til San Francisco. Under den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet huset festningen krigsfanger fra sørstatene, men kanonene ble aldri brukt.
På 1930-tallet fikk alkoholforbudet og den økonomiske krisen kriminaliteten til å eksplodere. USA manglet fengselsceller, og særlig av det fluktsikre slaget. Gangsterne var nemlig velorganisert og hjalp hverandre med å flykte.
Festningen på Alcatraz var ideell. Øya lå ikke bare langt fra land, men kalde havstrømmer gjorde det nærmest umulig å svømme over San Francisco-bukta. Den 11. august 1934 kom de første fangene til det føderale Alcatraz-fengselet.
Gangstere som Mickey Cohen, George «Maskingevær-Kelly» Barnes og selveste Al Capone var blant forbryterne som i en kortere eller lengre periode kalte fengselet for sitt hjem.
Alcatraz-fengselet ble kjent som det mest brutale i landet, og de innsatte var villig til å gjøre nesten hva som helst for å slippe unna. Fem begikk selvmord, men ingen klarte å flykte. Sånn er iallfall den offisielle historien.
Få overblikk over fengselsøya:
Alcatraz i tall
- En øy på 9 hektar
- tilsvarer 18 fotballbaner
- Ligger i San Francisco Bay, 1950 m fra land
Vanntårn var landemerke
Alcatraz har ingen vannledning fra fastlandet, så de innsatte måtte klare seg med oppsamlet regnvann og vann som ble fraktet til øya med lektere.
Vann til blant annet vaskeriet kom fra et stort vanntårn nordvest på øya.
Mens andre fengsler bare tillot kalde bad, måtte fangene på Alcatraz dusje i varmt vann to ganger i uka.
Det var for at de ikke skulle bli så herdet at de ble i stand til å overleve den kalde svømmeturen under en eventuell flukt.
Stillhet hersket i spisesalen
Hver morgen klokken 6.55 kalte en fløyte den første ladningen med fanger til frokost i den store spisesalen. Her ble også lunsj og middag servert.
Det var strengt forbudt å snakke sammen under måltidet, og rommet var utstyrt med tåregasspatroner som kunne utløses i tilfelle opprør.
Gjester kan besøke både spisesal og kjøkken, der kokkene hver dag laget mat til 250 innsatte.
Fengselsceller var bitte små bur
Cellene var små – bare 2,7 ganger 1,5 meter. I tillegg til en seng og et skrivebord inneholdt det lille rommet et toalett og en vaskeservant.
Døren var et gitter slik at vaktene kunne holde øye med de innsatte. Av sikkerhetsgrunner grenset ingen celler mot yttermuren.
Her bodde Fuglemannen
Robert Stroud var dobbeltmorder og hallik. Han var også selvlært ornitolog og sto som forfatter av flere verk om fugler. Den uvanlige interessen ga ham tilnavnet Fuglemannen.
Stroud satt fengslet fra 1940 til 1959, blant annet i D-blokken, der de hardeste kriminelle holdt til.
Vaktene hadde med seg familien
Et monumentalt leilighetskompleks med det nøkterne navnet «bygning 64» huset i fengselets storhetstid mange av fengselsvaktene og familiene deres.
Huset, som ble bygd i 1905, inneholder nå utstillingsrom og en bokhandel der man kan kjøpe bøker om øyas og fengselets historie og beretninger skrevet av tidligere fanger.
Fluktflåte var laget av regnfrakker
I juni 1962 gravde tre fanger, Frank Morris og brødrene John og Clarence Anglin, seg ut fra cellene sine. Deretter forlot de Alcatraz på en hjemmelagd flåte som besto av gamle regnfrakker.
Fangene druknet sannsynligvis, men likene ble aldri funnet, og i årene etter gikk ryktene om at de unnslupne var sett på fastlandet. Fortsatt er saken uoppklart og skjebnen til mennene ukjent.
Enten de tre fangene overlevde eller ikke, kunne Alcatraz-fengselet vise til en imponerende statistikk. Men utgiftene var høye. På 1950-tallet kostet hver fange ti dollar om dagen, mens tallet for andre fengsler kunne være en tredel.
Blant de fordyrende faktorene var beliggenheten. Den salte sjøluften tæret på bygningene, og da en dyr reparasjon i 1963 var uunngåelig, stengte de føderale myndighetene øya og overførte fangene til andre fengsler.
I 1973 ble Alcatraz-fengselet omgjort til museum, og de nasjonale parkmyndighetene står for vedlikeholdet.
Hvert år kommer det over en million turister til Alcatraz med båt fra San Francisco for helt frivillig å la seg sette i land på den steinharde fengselsøya.