Den 27. februar 1933 gikk en av vaktene kveldens siste runde i Riksdagen i Berlin. Klokken var 20.30, og alt var stille. Den store bygningen sto tom fordi den nye rikskansleren, Adolf Hitler, hadde oppløst det tyske parlamentet fire uker tidligere, og skrevet ut nyvalg.
44 minutter senere mottok den nærmeste brannstasjonen et nødanrop: Riksdagen brant. Da brannmannskapene kom frem kort tid etter, hadde ilden allerede godt tak. Den spredte seg raskt, og det brøt ut nye branner. Like etter at slukningsarbeidet hadde kommet i gang, eksploderte Riksdagen i et inferno av flammer.
Brannfolkene innså at innsiden av bygningen ikke sto til å redde. De måtte i stedet forhindre at Riksdagen brant helt ned, ved å sørge for at ilden ikke nådde taket.
Under arbeidet traff brannmannskapene på en mann midt i tjueårene. Han gikk forvirret rundt i bar overkropp, mens han fortalte at han het Marinus van der Lubbe og hadde tent på brannen i protest mot nazistene. Han ble straks overlatt til politiet, og brannfolkene fortsatte det store slukningsarbeidet.
Først rundt midnatt var ilden slukket. Riksdagens indre var totalskadd.
Riksdagsbrannen hjalp nazistene
Neste morgen la nazistene skylden for brannen på tyske kommunister. Hitler påsto at brannen var starten på et statskupp, og fikk president Paul von Hindenburg til å erklære unntakstilstand.
Det innebar at makten lå hos rikskansler Hitler, som nå kunne vedta lover uten å gå veien om parlamentet. Han forbød straks det tyske kommunistpartiet og fikk 4000 kommunister arrestert for kuppforsøk.
Samtidig iverksatte nazistpartiet en massiv skremselskampanje frem mot valget som skulle avholdes en uke senere. Planen virket, og valget ble en suksess for nazistene. Hitler kvitterte straks for tyskernes tillit ved å forby alle andre politiske partier – og gjorde seg dermed på lovlig vis til diktator.