Riksdagsbrannen sikret nazistene makten

Den 27. februar 1933 gikk en av vaktene kveldens siste runde i Riksdagen i Berlin. Klokken var 20.30, og alt var stille. Den store bygningen sto tom fordi den nye rikskansleren, Adolf Hitler, hadde oppløst det tyske parlamentet fire uker tidligere, og skrevet ut nyvalg.

44 minutter senere mottok den nærmeste brannstasjonen et nødanrop: Riksdagen brant. Da brannmannskapene kom frem kort tid etter, hadde ilden allerede godt tak. Den spredte seg raskt, og det brøt ut nye branner. Like etter at slukningsarbeidet hadde kommet i gang, eksploderte Riksdagen i et inferno av flammer.

Brannfolkene innså at innsiden av bygningen ikke sto til å redde. De måtte i stedet forhindre at Riksdagen brant helt ned, ved å sørge for at ilden ikke nådde taket.

Under arbeidet traff brannmannskapene på en mann midt i tjueårene. Han gikk forvirret rundt i bar overkropp, mens han fortalte at han het Marinus van der Lubbe og hadde tent på brannen i protest mot nazistene. Han ble straks overlatt til politiet, og brannfolkene fortsatte det store slukningsarbeidet.

Først rundt midnatt var ilden slukket. Riksdagens indre var totalskadd.

Riksdagsbrannen hjalp nazistene

Neste morgen la nazistene skylden for brannen på tyske kommunister. Hitler påsto at brannen var starten på et statskupp, og fikk president Paul von Hindenburg til å erklære unntakstilstand.

Det innebar at makten lå hos rikskansler Hitler, som nå kunne vedta lover uten å gå veien om parlamentet. Han forbød straks det tyske kommunistpartiet og fikk 4000 kommunister arrestert for kuppforsøk.

Samtidig iverksatte nazistpartiet en massiv skremselskampanje frem mot valget som skulle avholdes en uke senere. Planen virket, og valget ble en suksess for nazistene. Hitler kvitterte straks for tyskernes tillit ved å forby alle andre politiske partier – og gjorde seg dermed på lovlig vis til diktator.

Det tyske riket hadde hatt et folkevalgt parlament siden 1849. Det trådte sammen forskjellige steder i Berlin, men i 1871 ble det bestemt at parlamentet skulle ha et fast sete.

Året etter sendte 103 arkitekter inn forslag til en konkurranse, men vinneren fikk ikke lov til å realisere verket sitt – blant annet på grunn av uenigheter mellom keiser Vilhelm 1. og kansler Otto von Bismarck.

I 1882 ble det avholdt nok en konkurranse, og denne gangen gikk det bedre. Ved innvielsen i 1894 ble den nye bygningen utropt til en arkitektonisk perle. Etter brannen i 1933 ble bygningen satt i stand og brukt til nazistenes propagandamøter.

I siste del av andre verdenskrig ble bygningen skadet av de alliertes bomber, og da russerne angrep Berlin i 1945, var Riksdagen et av hovedmålene for Den røde armé. Etter nazistenes kapitulasjon var det derfor stort sett ikke mer enn ruiner igjen av bygningen.

Da Tyskland ble delt, ble Riksdagen liggende i Vest-Berlin – bare noen meter fra Berlinmuren. I 1949 flyttet Vest-Tyskland parlamentet til den nye hovedstaden, Bonn, men i stedet for å rive Riksdagen ble det vedtatt i 1956 at den gjenoppbygges.

Den originale kuppelen sto imidlertid ikke til å redde.Frem til 1990 ble Riksdagen bare brukt til forskjellige utstillinger og møter, men etter gjenforeningen av Tyskland ble det bestemt at nasjonalforsamlingen skulle ha sete i Berlin igjen.

I 1999 kunne Riksdagen omsider tas i bruk av det tyske parlamentet.Den nye bygningen ble utstyrt med en stor kuppel av stål og glass – som en hyllest til Riksdagens originale kuppel fra 1894.I dag blir bygningen sett på som selve symbolet for Tysklands gjenforening, og den besøkes av flere tusen turister hvert år.

Websites:
www.berlin.de

Brannen sikret nazistene makten

Riksdagsbrannen hjalp nazistene