Library of Congress', ID ppmsca.00573./ Wikipedia
Helgoland ø Tyskland

Britene sprengte tysk ferieøy i filler

18. april 1947 destruerte den britiske hæren de forhatte militærinstallasjonene på Helgoland, og en av historiens største eksplosjoner var et dundrende faktum. 6700 tonn med sprengstoff holdt på å utslette 1800-tallets populære ferieøy fullstendig.

Torpedobåten gynget under den britiske underoffiseren Frank Woosnam, som svettet intenst. Han så på klokken for tredje gang. Klokken to minutter på ett lød en dempet eksplosjon.

Woosnam hevet kikkerten og stirret inn mot Helgoland åtte kilometer mot øst. Store skarer av forskremte fugler lettet fra de bratte bergskrentene på øya. Den korte eksplosjonen virket etter hensikten.

Fuglene hadde – akkurat som de evakuerte innbyggerne og soldatene – forlatt øya. Frank Woosnam så igjen på klokken. Femten sekunder på ett. Tre, to, en.

Enorme svarte skyer steg nå mot himmelen. Øyeblikket etter rullet braket over den grå sjøen. Trykkbølgen presset mot Frank Woosnams bryst, før røykskyen vokste og vokste, helt til den innhyllet hele Helgoland og strakte seg kilometervis opp i luften.

Slik så det altså ut da 6700 tonn TNT, sprenggelatin, dypvannsbomber og torpedoer ble detonert. Eksplosjonen – som britene døpte «Operation Big Bang» – hadde en sprengkraft på en tredjedel av atombomben som to år før hadde utslettet den japanske byen Hiroshima.

Først flere dager senere la støvskyen seg, og Frank Woosnam og resten av mannskapet på marinefartøyene kunne konstatere at Helgoland fremdeles besto.

Dersom øya hadde sunket i havet, hadde det vært en rimelig pris å betale for å få utradert øyas forhatte tyske militærinstallasjoner. De hadde kostet mange britiske liv gjennom de to verdenskrigene.

Inne på Helgoland kunne soldatene slå fast at den én kvadratmeter store øya var omgjort til et rødt månelandskap. Sørspissen var kollapset i et krater, og Helgolands havn, ubåtbasen og Helgoland by, som før hadde hatt 2500 innbyggere, lå i ruiner.

Øya som nesten ble utslettet i april 1947, hadde reist seg av havet omtrent 200 millioner år tidligere. De første innbyggerne ankom i løpet av steinalderen for omtrent 10 000 år siden.

I år 697 ble Helgoland for første gang nevnt i skriftlige kilder, da frankerne tvang den frisiske kong Radbod i landflyktighet på øya. Senere klarte han imidlertid å kjempe seg tilbake til fastlandet.

I løpet av middelalderen ble øya underlagt den danske kongen, mens innbyggerne tjente godt på en kombinasjon av store sildefangster og smugling.

Danskene mistet Helgoland under napoleonskrigene, da Storbritannia erobret øya. De så nye muligheter i det vakre landskapet, og i løpet av 1800-tallet ble det bygd en rekke kurhoteller og spaanlegg.

Badegjester strømmet til, og de fikk snart følge av naturelskere, kunstnere og revolusjonære tenkere. I 1890 overga britene Helgoland til Tyskland til gjengjeld for at tyskerne ga opp kravet på Zanzibar ved østkysten av Afrika.

Den tyske keiser Vilhelm 2. ble begeistret for Helgoland, og fikk bygd et nordsjømuseum og et akvarium her. Keiseren innså også at Helgolands beliggenhet ga øya militær betydning.

I årene frem mot første verdenskrig fikk keiser Vilhelm derfor anlagt en stor flåtebase. På sørspissen av øya anla han en topp moderne ubåthavn, og hele øya ble beskyttet av betongbunkere som var utstyrt med langtrekkende kanoner.

Under første verdenskrig var Helgoland Tysklands viktigste flåtebase. I løpet av andre verdenskrig rykket 7000 tyske soldater og allierte krigsfanger inn på øya.

Tyskerne bygde ut festningsverkene ytterligere, noe som betydde at Helgoland ble et viktig alliert bombemål. Den 19. april 1945 slapp ikke mindre enn 969 bombefly hele lasten sin over øya.

Etter krigen overtok seierherren Storbritannia igjen Helgoland. Britene viste bort alle innbyggerne og brukte deretter øya til å trene på presisjonsbombing før den endelige «Operation Big Bang».

Først i 1952 ble øya tysk igjen, og innbyggerne fikk omsider tillatelse til å vende tilbake. I dag har Helgoland igjen blitt et svært populært turistmål.