Torpedobåten gynget under den britiske underoffiseren Frank Woosnam, som svettet intenst. Han så på klokken for tredje gang. Klokken to minutter på ett lød en dempet eksplosjon.
Woosnam hevet kikkerten og stirret inn mot Helgoland åtte kilometer mot øst. Store skarer av forskremte fugler lettet fra de bratte bergskrentene på øya. Den korte eksplosjonen virket etter hensikten.
Fuglene hadde – akkurat som de evakuerte innbyggerne og soldatene – forlatt øya. Frank Woosnam så igjen på klokken. Femten sekunder på ett. Tre, to, en.
Enorme svarte skyer steg nå mot himmelen. Øyeblikket etter rullet braket over den grå sjøen. Trykkbølgen presset mot Frank Woosnams bryst, før røykskyen vokste og vokste, helt til den innhyllet hele Helgoland og strakte seg kilometervis opp i luften.
Slik så det altså ut da 6700 tonn TNT, sprenggelatin, dypvannsbomber og torpedoer ble detonert. Eksplosjonen – som britene døpte «Operation Big Bang» – hadde en sprengkraft på en tredjedel av atombomben som to år før hadde utslettet den japanske byen Hiroshima.
Først flere dager senere la støvskyen seg, og Frank Woosnam og resten av mannskapet på marinefartøyene kunne konstatere at Helgoland fremdeles besto.
Dersom øya hadde sunket i havet, hadde det vært en rimelig pris å betale for å få utradert øyas forhatte tyske militærinstallasjoner. De hadde kostet mange britiske liv gjennom de to verdenskrigene.
Inne på Helgoland kunne soldatene slå fast at den én kvadratmeter store øya var omgjort til et rødt månelandskap. Sørspissen var kollapset i et krater, og Helgolands havn, ubåtbasen og Helgoland by, som før hadde hatt 2500 innbyggere, lå i ruiner.