Den kalde vinteren i 1864 hadde tvunget de danske soldatene til å trekke seg tilbake. Soldatene måtte forlate den mektige festningsvollen Danevirke, som hadde beskyttet landet mot angrep fra sør siden 700-tallet.
Omgitt av elver og sumpområder hadde Danevirke blitt sett på som uinntakelig. Men både myrene og elvene hadde frosset til, og den prøyssiske hæren kunne gå utenom festningsvollen og angripe forsvarerne bakfra.
De danske soldatene hadde derfor nå samlet seg bak de raskt oppførte skansene ved landsbyen Dybbøl. Her hadde de danske soldatene i to måneder desperat søkt dekning for det prøyssiske artilleriet.
De kanonene man hadde klart å redde fra Danevirke, hadde ikke like lang rekkevidde som det moderne prøyssiske artilleriet.
Den angripende hæren hadde derfor fritt spillerom.
Sakte, men sikkert ble festningsanlegget ved Dybbøl redusert til jordhauger, grus og sønderskutte tømmerhus. Samtidig gravde prøysserne løpegraver slik at de kom enda nærmere de danske skansene. Tidlig om morgenen
Kommandoropet lød, og tusenvis av prøyssiske soldater vrimlet frem. Overmakten var fullstendig, og larmen fryktinngytende.
- april innledet den prøyssiske hæren et av sine kraftigste bombardement. I løpet av fire timer ble 8000 granater skutt mot vollene.
Så senket stillheten seg. For en kort stund. Med ett lød kommandoropene, og på slaget klokken 10 stormet 10 000 prøyssiske soldater restene av Dybbøl Banke.
Bare 2000 dansker forsvarte den ytterste vollen; den ble inntatt på kun 13 minutter. Prøysserne kunne nå fritt angripe de resterende 7000 danske soldatene med kuler og bajonetter.
De danske kanonene var ubrukelige, og hele slaget overstått på få timer. Den første vollen falt på bare 13 minutter.
Bare et tappert motangrep fra 8. brigade forhindret det totale blodbad. Men allerede klokken 13.30 måtte den siste motstanden gis opp.
Halvparten av 8. brigade hadde falt for å redde sine kamerater, og hadde ikke kunnet forhindre at rundt 700 danske soldater lå døde foran Dybbøl mølle. Mer enn 4000 var såret eller tatt til fange.
Nederlaget var totalt. Danske politikere måtte innse en gang for alle at drømmen om at Danmark igjen skulle bli en stormakt, var uoppnåelig.
Billig forsvar
Dybbøl Banke hadde blitt oppført i all hast i 1862 og 1863. En krig hadde nemlig vært på trappene i flere år grunn av spørsmålet om hvem Slesvig og Holsten, eller Schleswig og Holstein som det heter i dag, tilhørte.
Danmark ønsket at de to hertugdømmene skulle forbli en del av Danmark, men de fleste tyske statene, med Preussen i spissen, ville at områdene skulle være tyske.
For å kunne forsvare landet anla ingeniørtropper derfor ti skanser i en bue i området øst for Dybbøl.
Både politikere og militærfolk anså Danevirke lengre sør som så uinntakelig at festningsanlegget ved Dybbøl bare skulle oppføres i nødstilfeller.
Skansene skulle derfor bygges opp så raskt og så billig som mulig. Jordvollene ble bare provisorisk forsterket med sandsekker, bjelker og tilhogde, spisse trestammer.
Betong ble bare brukt til å støpe ammunisjonskamre. Bunkere og brakker ble i stedet oppført av tre for å spare tid og penger.
Under bombardementet av Dybbøl ble det fatalt for de danske soldatene: Bjelkeveggene ytte absolutt ingen beskyttelse mot de effektive tyske kanonene.
Mølle ble nasjonalsymbol
Mølle ble nasjonalsymbol Den store Dybbøl mølle fra 1744 lå midt på krigsskueplassen. Møllen, som var landsbyens landemerke, overlevde selvsagt ikke det prøyssiske bombardementet.
Men den sønderskutte bygningen ble snart symbol på den danske tapperheten overfor en fryktinngytende fiende. Den ble derfor gjenreist kort etter krigen, med støtte fra patriotisk innstilte dansker.
De prøyssiske soldatene poserte foran den sønderskutte møllen i Dybbøl dagen etter slaget. Siden ble møllen gjenoppbygd.
Møllen ble det håndgripelige uttrykket for munnhellet som danskene tok til seg etter 1864:
“Hva utad tapes, må innad vinnes.” Nederlaget var et nasjonalt traume, men møllen malte videre; et symbol på at Danmark eksisterte tross motgang og tapet av Slesvig og Holsten – 40 prosent av landets territorium.
Da møllen brant ned i 1935, ble det derfor oppført en tro kopi året etter.