Guide: Normannernes verden
På 800-tallet ble den franske vestkysten invadert av plyndrende menn fra Norden. Snart slo vikingene seg ned som jordeiere, og ved hjelp av sterke allianser og skarpe sverd sikret etterkommerne – normannerne – seg makten i store deler av Europa.
I løpet av 800-tallet skylte vikingene inn over kysten av Nordvest-Frankrike og dro på plyndringstokter i byene i området.
Vikinghøvdingen Rollos grav befinner seg i Rouen, der hans menn slo seg ned.
Beleiringen av Paris
30 000 normannere angrep Paris i flere måneder – uten hell.
Paris: I 885 førte danske Sigfred 700 skip og 30 000 menn til Paris. Vikingene regnet med at bare synet av dem ville være nok til å få pariserne til å overgi seg. Men innbyggerne tok opp kampen, og det ble ikke noe av den raske erobringen av Paris. I løpet av de neste månedene stormet normannerne byen flere ganger – og hver gang måtte vikingene innse at de ikke kunne trenge gjennom Paris' bymurer.
.
Til slutt valgte kong Karl den tykke å betale normannerne 700 pund sølv og gi dem lov til å dra på vinteropphold i Burgund. Kongens mangel på ryggrad forarget pariserne, og de nektet vikingene fri passasje gjennom Seinen. Beleirerne måtte derfor trekke skipene sine over land for å komme seg unna.
Normannerne får eget hertugdømme
Med avtalen i 911 ble Rollo den første normanniske hertugen i Frankrike.
Saint Clair: I løpet av 900-tallet fikk vikingene gradvis bygd opp et solid forhold til de lokale stormennene i Nord-Frankrike. Kong Karl 3. så med mistro på de nye alliansene og innkalte i 911 vikinghøvdingen Rollo til møte i byen Saint Clair. Kongen tilbød Rollo å bli hertug av kystområdet mot nord. Til gjengjeld skulle han være Karls vasall, la seg døpe og forsvare Frankrike mot vikingene. Rollo slo til med en gang – og grunnla dermed Normandie.
Ung hertug vinner sin rett
Etter det blodige slaget mot fetteren fikk Vilhelm satt en tykk strek under tittelen som hertug av Normandie.
Val-és-Dunes: Som tipptippoldebarn av Rollo ble Vilhelm Bastard (senere «Erobreren») hertug av Normandie allerede som barn. I 1046 fylte han 20 år og var klar for å sette sitt preg på hertugdømmet. Men Vilhelms fetter, Guy av Brionne, mente at han var mer berettiget til hertugtittelen, og hadde samlet en skare normanniske adelsmenn som ville drepe Vilhelm og gjøre Guy til hertug.
Vilhelm fikk imidlertid nyss om planene og ba den franske kong Henrik 1. om hjelp. Med kongen som alliert dro den unge hertugen i 1047 i kamp mot sin fetter.
De to rytterhærene møttes i dalstrøket Val-és-Dunes nær byen Caen. Guys hær var langt større enn Vilhelms, men manglet disiplin og lederskap. Allerede etter de innledende kampene fikk opprørerne panikk og stakk av i alle retninger med Vilhelms tropper i hælene.
Den unge hertugen kjempet så tappert at kong Henrik slo ham til ridder etter slaget. Med seieren sikret Vilhelm Bastard seg eneveldig makt i Normandie – og rettet nå blikket mot England.
Normannerne erobrer England
I 1066 sendte Vilhelm ca. 7000 mann over Den engelske kanal.
Hastings: Edvard Bekjenneren – Englands konge og Vilhelm Bastards fetter – døde i 1066. Den aldrende kongen hadde lovet Vilhelm sin trone, men i England lot stormennene Harald Godvinsson krone. Vilhelm var så rasende at han sendte 7000 krigere til England.
- oktober 1066 spente de normanniske bueskytterne buene sine og innledet slaget ved Hastings. Vilhelm angrep med dødsforakt, men engelskmennenes motangrep var så voldsomt at flere av hertugens allierte stakk av. Midt i kaoset falt Vilhelm av hesten, men spratt opp igjen og utbrøt: «Se godt på meg! Jeg lever fortsatt, og ved Guds hjelp skal jeg snart bli seierherre».
Oppildnet av Vilhelms mot drev normannerne de engelske fiendene tilbake og nedkjempet dem etter nærmere ti timers blodige kamper. Da tronraneren Harald Godvinsson falt på slagmarken for en normannisk pil, ble Vilhelm konge av England.
Erkebiskopen kroner Vilhelm
Foran både engelske stormenn og normanniske krigere lot Vilhelm seg krone til konge av England.
Westminster Abbey: Første juledag i 1066 – cirka to måneder etter normannernes blodige seier ved Hastings – ble Vilhelm kronet til ny konge av England. Seremonien fant sted i apostelen St. Peters kirke, den senere Westminster Abbey, som var bygd av Edvard Bekjenneren.
Kroningen skulle avspeile Englands forening med Normandie og ble derfor ledet av både den engelske erkebiskopen og en fransk biskop. Kirketoppene spurte de engelske stormennene og de normanniske krigerne om de bifalt kroningen. Begge ropte positive svar – så høylytt at vaktene utenfor trodde at Vilhelm – som nå hadde fått tilnavnet «Erobreren» – var i fare.
For å få tilskuerne til å flytte seg og komme sin herre til unnsetning, satte Vilhelms vakter fyr på noen hus i nærheten. Det brøt ut panikk og kaos mens folk løp forvirret rundt og prøvde å få bukt med flammene.
«Ilden spredte seg raskt, og samtidig ble folk i kirken grepet av forvirring. Grupper løp ut – noen for å bekjempe flammene, andre for å delta i plyndringene», skrev en normannisk munk senere om det som hendte rundt kirken.
Inne i det dunkle kirkerommet fikk Vilhelm knapt med seg opptøyene. Erkebiskopen løftet kronen, satte den på normannerens hode og førte ham til tronstolen. England hadde nå fått sin første normanniske konge. Senere skulle kongens etterfølgere innta makten også i Skottland og Irland.
Normannerne i Sør-Italia
Normannerne slo seg ned som leiesoldater i Sør-Italia på 1000-tallet.
Salerno: En gruppe normannere reiste i år 999 gjennom Italia etter en pilegrimsferd til Jerusalem. En kveld overnattet de hos fyrsten av Salerno, hvis by plutselig ble angrepet av sjørøvere. Normannerne gikk til motangrep og drev piratene på flukt. Fyrsten var imponert over gjestenes kampglød, og tilbød dem arbeid som leiesoldater. Pilegrimene avslo, men spredte ryktet om de gode jobbmulighetene i Sør-Italia. Og rundt år 1000 strømmet normanniske lykkejegere mot Sør-Italia, der små fyrstedømmer lå i konstant strid med hverandre. Normannerne dro i tiår i kamp på skiftende sider, avhengig av hvor lønnen var best.
I 1035 ankom tre brødre fra Hauteville i Normandie. Også de kjempet i årevis som leiesoldater, men oppdaget med tiden at de var sterke nok til å erobre de omkringliggende byene. Og snart utgjorde normannerne en maktfaktor som gradvis la under seg større og større områder i Sør-Italia.
Sicilia hadde plass til alle
Med Roger 2. som visjonær konge gikk Sicilia en fremgangsrik tid i møte på 1100-tallet.
Palermo: I siste halvdel av 1000-tallet etablerte normannerne seg i det sørlige Italia og søkte nå nye landområder. Blikket ble rettet mot Sicilia, der araberne hadde regjert i nærmere et århundre. Etter voldsomme sammenstøt falt Palermo i 1072, og middelhavsøya kom under normannisk styre.
Under kong Roger 2.s ledelse skapte normannerne i løpet av 1100-tallet et av de mest bemerkelsesverdige og velstående rikene i Europa. Beliggende midt i Middelhavet var Sicilia et virvar av religioner og kulturer. I stedet for å fordrive araberne innførte Roger religionsfrihet og gjorde Sicilia til et sentrum for vitenskap, filosofi og kunst. For eksempel hadde hoffet hans i Palermo muslimske embetsmenn til å holde rede på sentralforvaltningen.
Det mest revolusjonerende ved Rogers styre var de kongelige fogdene, som fikk stor innflytelse. Kongen sørget for at hans menn traff alle avgjørelser og dominerte over øyas småfyrster, som tidligere hadde hatt uinnskrenket makt. Sicilia fikk dermed allerede på 1100-tallet en sterkt sentralisert administrasjon, som ble et forbilde for alle kristne riker i Europa – og de senere moderne statene.
Den hellige lanse førte til seier
Ifølge overleveringer ble lansen – etter lang tids leting – funnet under St. Peters katedral.
Antiokia: Store kristne hærer dro i 1095-99 mot Jerusalem for å fordrive muslimene fra Det hellige land. Blant krigsherrene var normanniske Bohemund, som ledet an i erobringen av den hellige byen Antiokia i 1098.
Byen var tungt befestet med over 400 tårn, og krevde over sju måneders bitter beleiring før den falt. Ifølge en beretning klatret Bohemund og 50 normanniske riddere opp langs en ubevoktet del av bymurene og holdt forsvarerne i sjakk mens de åpnet byportene. Men ikke lenge etter den kristne seieren dukket muslimske hjelpetropper opp – og nå kom de kristne under beleiring. Fienden var overlegen, og håpet svant langsomt.
Men så begynte flere kristne pilegrimer å få åpenbaringer. En så at lansen som en soldat stakk Jesus med, befant seg i Antiokia. Korsfarerne gikk i gang med å grave rundt om i byen, og langt om lenge fant de en flik av en gammel lanse. Funnet vakte begeistring, korsfarerne fikk nytt pågangsmot, og greide til slutt å drive muslimene på flukt.
Fyrstedømmet Antiokia ble på kristne hender frem til 1268, da sultan Baibars inntok byen.
Rikard Løvehjerte døde i kamp for Normandie
Rikard Løvehjerte og Filip 2. gikk fra trofaste kampfeller til bitre dødsfiender.
Château Gaillard: Rikard Løvehjerte – konge av England og hertug av Normandie – kjempet side om side med Filip 2. i det tredje korstoget (1189-1193). Men alliansen brast da Rikard returnerte til Europa og oppdaget at den franske kongen var ute etter Normandie.
De neste årene kjempet de tidligere frendene heftig mot hverandre. Rikard fikk hovedsete i borgen Château Gaillard, og herfra kunne han blant annet kontrollere seilasen på Seinen. Men kampene tæret på Rikard, og under en beleiring ble han drept av en pil fra en armbrøst.
Hertugdømmet Normandie ble overtatt av Rikards bror, Johan uten land, men fem år senere ble Château Gaillard erobret, og Normandie havnet på franske hender. Tapet av borgen markerte avslutningen på de normanniske hertugenes historie, som hadde begynt 300 år tidligere.