Her brant jødenes helligdom

Etter en lang beleiring hadde romerne brutt gjennom de to bymurene rundt Jerusalem. Den romerske hæren var sendt ut for å nedkjempe en jødisk oppstand, og nå hadde de siste opprørerne forskanset seg i byens store tempel – kalt Det annet tempel. De romerske soldatene samlet seg utenfor og gjorde seg klar til det endelige angrepet, som skulle gjøre det av med rebellene. Den jødiske historikeren Flavius Josefus, som overvar angrepet i 70 e.Kr., forteller:
“Romerne sendte jødene på flukt, og de trengte seg helt inn til det hellige huset. Drevet av et voldsomt raseri tok en av soldatene noe brennende materiale. Han ble løftet opp av en annen soldat og satte fyr på et gyllent vindu, og derfra bredte ilden seg til hele nordsiden.” Den romerske hærføreren prøvde forgjeves å beordre at ilden skulle slukkes, men soldatene adlød ikke lenger ordrer. Snart mistet befalingsmennene helt kontrollen over hæren. Soldatene plyndret og ødela det overdådig utsmykkede tempelet, før en soldat satte fyr på den gylne porten til bygningen:
“Snart sto flammene ut fra det innerste av det hellige huset, og tempelet ble brent ned uten keiserens tillatelse,”
forteller Josefus. Nedbrenningen av tempelet var bare innledningen til Jerusalems ulykke. De romerske soldatene for snart gjennom byen og drepte alle på sin vei. Menn, kvinner og barn ble meiet ned for fote, og blodet fløt i gater og smug. Jødiske kilder skriver at nesten en million innbyggere ble drept under massakren, men i dag anslås dødstallet til rundt 200 000.

Etter massakren i år 70 ble Jerusalem jevnet med jorden, skriver Josefus: “Det ble gjort så grundig (...) at folk som kom ikke ville tro at Jerusalem noen gang hadde vært bebodd.” Det eneste som ble skånet var den vestlige delen av muren som hadde omgitt byens tempel. Den skulle minne jødene om hvilken straff som ventet dem hvis de skulle finne på å gjøre opprør igjen. Den muren er i dag kjent som Klagemuren. Da Det annet tempel ble brent ned av romerne, var det 600 år gammelt. Frem til da hadde det stått nesten uendret i 500 år, helt til kong Herodes finansierte en stor ombygging. Herodes jevnet toppen av Tempelhøyden og anla en mur med søylegang utenom tempelgården, som var 300 meter lang og 100 meter bred. Ti store porter ledet den jødiske menigheten inn i gården hvor de offentlige ritualene fant sted.
Inne i tempelgården ble det bygget enda en mur med seks tårn som omga selve tempelet. Bare prestene hadde adgang til denne indre tempelgården, hvor de ofret dyr til Gud døgnet rundt. For jødene var selve tempelbygningen den største helligdommen på jorden, og her ble Toraen og de helligste relikviene oppbevart. Det annet tempel skilte seg ut fra resten av Jerusalems sandsteinsbygninger ved at det var oppført i marmor.
Selv om Klagemuren – ifølge Josefus – ikke var en del av selve tempelbygningen, oppfatter jødene den i dag som den siste resten av “Det annet tempel”. Derfor er Klagemuren for jødene det helligste stedet som er tilgjengelig for offentlig bønn.Profeten steg til himmels. Men Tempelhøyden er også hellig for muslimer, for ifølge Koranen er det stedet hvor profeten Muhammed i år 621 ble ført til himmels av erkeengelen Gabriel. Da Jerusalem kom under muslimsk herredømme i år 638, bygget muslimene derfor Al-Aqsa-moskeen og senere Klippemoskeen på Tempelfjellet for å ære sin profet. I dag betraktes fjellet som det tredje helligste stedet for muslimer – nest etter Mekka og Medina. Derfor gjør både jøder og muslimer i dag krav på Tempelhøyden.

Websites:
https://www.jerusalem.muni.il/en/