Etter en lang beleiring hadde romerne brutt gjennom de to bymurene rundt Jerusalem. Den romerske hæren var sendt ut for å nedkjempe en jødisk oppstand, og nå hadde de siste opprørerne forskanset seg i byens store tempel – kalt Det annet tempel. De romerske soldatene samlet seg utenfor og gjorde seg klar til det endelige angrepet, som skulle gjøre det av med rebellene. Den jødiske historikeren Flavius Josefus, som overvar angrepet i 70 e.Kr., forteller:
“Romerne sendte jødene på flukt, og de trengte seg helt inn til det hellige huset. Drevet av et voldsomt raseri tok en av soldatene noe brennende materiale. Han ble løftet opp av en annen soldat og satte fyr på et gyllent vindu, og derfra bredte ilden seg til hele nordsiden.” Den romerske hærføreren prøvde forgjeves å beordre at ilden skulle slukkes, men soldatene adlød ikke lenger ordrer. Snart mistet befalingsmennene helt kontrollen over hæren. Soldatene plyndret og ødela det overdådig utsmykkede tempelet, før en soldat satte fyr på den gylne porten til bygningen:
“Snart sto flammene ut fra det innerste av det hellige huset, og tempelet ble brent ned uten keiserens tillatelse,”
forteller Josefus. Nedbrenningen av tempelet var bare innledningen til Jerusalems ulykke. De romerske soldatene for snart gjennom byen og drepte alle på sin vei. Menn, kvinner og barn ble meiet ned for fote, og blodet fløt i gater og smug. Jødiske kilder skriver at nesten en million innbyggere ble drept under massakren, men i dag anslås dødstallet til rundt 200 000.

Her brant jødenes helligdom
I blodrus stormet hevngjerrige romere gjennom Jerusalem i år 70. Byens helligste tempel ble jevnet med jorden, men én mur ble skånet – Klagemuren skulle minne jødene om at deres land tilhørte romerne.