Her druknet Irlands opprør i blod

Klokken to om ettermiddagen innså den irske opprørslederen Patrick Pearse at alt håp var ute, og vaklet ut av det sønderskutte hovedposthuset i sentrum av Dublin. Bygningens øverste etasjer sto i brann, og det var bare et spørsmål om tid før opprørerne ikke lenger kunne bekjempe flammene. Likevel var flere av dem klare til å fortsette kampen. Men Pearse mente at prisen for sivilbefolkningen var blitt for høy. Fra vinduet hadde han samme morgen sett en familie bli meid ned av den britiske hæren da de prøvde å komme seg ut av det brennende huset sitt. Familien hadde forsøkt å redde seg ved å vifte med et hvitt flagg, men nå lå de døde.
Klokken halv tre overrakte Pearse sverdet sitt til den britiske general Lowe som symbol på opprørernes betingelsesløse kapitulasjon. Store deler av sentrum var da forvandlet til rykende ruiner.
Opprøret hadde begynt bare seks dager tidligere, 2. påskedag, som i 1916 falt på den 24. april. Pearse hadde innledet opprøret med å gå opp på trappen foran Dublins hovedposthus, og der, mellom de greskinspirerte søylene, utrope Irland til fri republikk – uavhengig av det Storbritannia som i århundrer hadde undertvunget nabolandet.
Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Første verdenskrig raste, så parolen for opprørerne var at Englands problemer var Irlands muligheter. Seks bygninger i det sentrale Dublin ble okkupert av opprørere, og samtidig brøt det ut kamper i flere irske provinser. Hovedposthuset fungerte som kommandosentral.
De første par dagene holdt opprørerne stand, men så nådde de britiske forsterkningene frem. De andre bastionene falt, og posthuset kom under kraftig beskytning fra britene, som barrikaderte
seg og skjøt inn fra alle kanter. Lørdag måtte opprørerne overgi seg. Da var 450 mennesker drept og 2600 såret. De fleste var uskyldige sivile fanget i kampene.