Her fikk soldater fred fra krigen

De kom rett fra fronten. Utmattede, med stivnet gjørme hengende i klumper på klærne, sultne og med frynsete nerver. Soldatene hadde ikke sovet på flere døgn. I de gjørmete skyttergravene hadde de blitt holdt konstant våkne av fiendtlig granatregn. I pausene måtte de løpe spissrot mellom fiendens maskingeværsalver i formålsløse stormangrep for å erobre en liten stripe land. I Talbot House, få kilometer fra nedslaktingen ved Vestfronten, kunne særlig britiske, men også franske, belgiske og amerikanske soldater glemme krigens lemlestelser, blod og gassangrep for en stund. Her kunne de puste ut og få roet nervene, nyte en kopp te, et måltid, en fredelig samtale med kameratene og ro til å skrive hjem. De kunne også lette hjertet overfor Gud i husets provisoriske kirke.
Talbot House ligger i hovedgaten i den lille belgiske byen Poperinge – ikke langt fra der frontlinjen gikk under 1. verdenskrig. Husets tidligste historie er uklar, men det er trolig bygget av en kjøpmann på 1700-tallet. Siden ble det bygget på en toppetasje som ble brukt som humlelager. Da krigsfronten nærmet seg Poperinge i 1915, la husets daværende eier, en børsmegler, på flukt og slo seg ned i Sør-Frankrike, langt fra krigens herjinger. Like før hadde den engelske feltpresten Philip Clayton rukket å få i stand en leieavtale. Han hadde fått i oppgave å åpne en klubb for soldater, og han valgte det hvite huset på Gasthuisstraat 43. Den 11. desember 1915 kunne Philip Clayton, som på grunn av sin enorme skikkelse bar kjælenavnet Tubby, slå opp dørene til klubben.
Presten kalte huset Talbot House til minne om soldaten Gilbert Talbot, en venn som ble drept i juli samme år.

Klubben ble raskt viden kjent for særlig én ting: Her var alle like. Den militære rangordenen som ellers var så viktig i den britiske hæren, ble her satt ut av kraft – så godt som, for mens menige soldater fikk sin kaffe, te og kjeks gratis, måtte offiserene betale. Det tidligere humlelageret – ved enden av den bratte trappen til husets loftsetasje – var etter presten Tubbys mening husets viktigste rom, og derfor fikk han det bygget om til kirke. På loftet var man nemlig nærmest Gud.
I et hageskur fant Tubby en godt brukt høvelbenk, og ettersom Jesus jo var tømrer av yrke, satte han høvelbenken opp som alter. Senere kom et lite, skranglete feltorgel til. Instrumentet hadde en stygg skade fra en maskingeværkule, men en fingernem soldat fikk lappet det sammen slik at det kunne spilles på igjen. Da det senere ble reparert, viste det seg at han hadde snudd opp ned på deler av mekanikken, men litt lyd ga det da fra seg. Kirken kunne brukes av soldater fra alle trosretninger, og flere tusen har søkt trøst her. Mange opplevde at religionen betydde mer for dem enn de hadde drømt om. Flere ble døpt her eller mottok den hellige nattverd for første gang – andre for siste gang.

Etter hvert kom det så mange til huset at man i 1917 måtte utvide. Løsningen ble å bygge inn et nærliggende humlelager, som i dag fungerer som konsertsal. Men våren 1918 var det slutt. Huset måtte rømmes da de tyske styrkene rykket så langt frem at Poperinge ble liggende midt i fronten. I november samme år var krigen over, soldatene reiste hjem, og huset ble igjen overdratt til sin eier. Etter krigen hendte det ofte at veteraner kom sammen for å minnes tiden i skyttergravene. Mange husket med glede fritimene de hadde i Talbot House, og ideen om å gjen-åpne huset som et felles samlingssted for de tidligere soldatene oppsto. I 1929 ble Talbot House Association stiftet, og samme år gjorde en stor pengegave det mulig for fondet å kjøpe huset. Det gamle inventaret – særlig fra kirken – ble sporet opp og satt i stand, og veteranene begynte å besøke Talbot House.
I 1940 kom krigen igjen til Poperinge. Tyskerne beslagla huset, men natten før de skulle ta det i besittelse, forsvant innboet som dugg for solen. Ingen visste hvor det ble av, men da frigjøringen kom i 1945, dukket inventaret opp igjen, helt intakt.Siden har huset vært gjestet av tusenvis av veteraner og deres familier. De gamle soldatene har fortalt familien om opplevelsene sine og vist de grønne markene som en gang var et gjørmete månelandskap av bombekratre, eller de har kommet for å ære døde kamerater og legge ned en blomst på en av områdets mange krigskirkegårder.
I dag fungerer Talbot House som minnested, museum og pensjonat.

Websites:
www.talbothouse.be
www.poperinge.be