Om morgenen 16. oktober 1793 ankom en vakt til Marie Antoinettes trange celle i Conciergerie-fengselet ved bredden av Seinen. Uten et ord klippet han den avsatte dronningens hår helt kort og bandt hendene hennes stramt på ryggen.
Brutalt skjøv han henne ut til en ventende åpen vogn som langsomt kjørte henne rundt i Paris’ gater.
Her ble hun møtt av fiendtlighet og hånende tilrop fra de flere titall tusen som hadde stimlet sammen for å få et glimt av den upopulære dronningen.
I årevis hadde ryktene om dronningens seksuelle perversjoner og hemningsløse forbruk florert i Frankrike.
Etter mer enn en times kjøring kom vognen frem til Concorde-plassen, der giljotinen hadde fått sin faste plass.
En prest hjalp henne ned fra vognen mens han sa: “Tiden er inne for å være modig, madame.”
Marie Antoinette svarte med et bestemt smil: “Modig? Motet svikter meg ikke på det tidspunktet da alle mine lidelser ender.”
Bøddelen skubbet bryskt presten til side, og som en ekstra ydmykelse rev han alle klærne av dronningen.
Naken ble hun ført opp på skafottet, og en ubehersket mumling bredte seg raskt i den store menneskemengden som var kommet for å overvære dronningens siste time.
Presten ga henne syndsforlatelsen, og hun ble tvunget ned på kne.
Halsen hennes ble plassert i fordypningen i giljotinen, og mumlingen i folkemengden forstummet.
Stillheten var total.
Nøyaktig klokken 12.15 trakk bøddelen ut splinten som holdt oppe det tunge, skarpe bladet i giljotinen.
Sekunder senere kunne han – mens blodet fremdeles pumpet fra halsen – triumferende holde opp det avhogde hodet, til stor jubel fra folkemengden.
Før den franske revolusjon brøt ut i 1789, bar Concorde-plassen Ludvig 15.s navn. Han var bestefar til Marie Antoinettes mann.
Da den avlange åttekantede plassen ble anlagt i 1755, var det en enorm rytterstatue av den franske regenten og ikke giljotinen som tronet midt på plassen.
Da som nå fungerte plassen som trafikknutepunkt.
Men da revolusjonen brøt ut, ble den knutepunkt for de mange henrettelsene av kongelige og adelige.
Lederne av opprøret omdøpte plassen til “Place de la Révolution” – Revolusjonsplassen – og statuen av Ludvig 15. ble veltet.
Under det gamle styret ble flere tusen franske undersåtter lagt på steile og hjul, stilt til offentlig spott og spe i gapestokken og henrettet under grusomme pinsler på Place de Grèves – Streikeplassen.
For å ta et oppgjør med fortidens urettferdigheter, besluttet revolusjonsrådet å innføre en ny og mer human henrettelsesmetode på revolusjonsplassen – giljotinering.
Den første prominente fangen som måtte bøte med livet her, var Marie Antoinettes ektemann, Ludvig 16. Den 21. januar 1793 gikk han i døden mens tusenvis av tilskuere huiet og ropte.
Henrettelsen av landets kongefamilie ble startskuddet på la Terreur, skrekkveldet, der revolusjonære systematisk utryddet sine fiender – innbilte som virkelige.
I årene 1793 og 1794 ble opp mot 40 000 mennesker drept – de fleste uten egentlig rettergang – og enda flere flyktet. La Terreur kulminerte sommeren 1794, da 1300 mennesker ble henrettet på Place de la Révolution i løpet av en enkelt måned.
I alt ble nesten 3000 mennesker tatt av dage på plassen.
Etter revolusjonen skiftet plassen navn til Place de la Concorde, Enighets- eller Samhørighetsplassen, for å symbolisere begynnelsen på en ny, fredelig æra.