Dobbeltdørene var slått opp på vidt gap, og lyden av bølgenes dønninger mot land trengte inn i rommet. Her, i Villa dei Mulini, skrittet Napoleon Bonaparte hvileløst frem og tilbake i det store arbeidsrommet mens han mumlet for seg selv.
Kalenderen viste 16. februar 1815. Året før hadde Napoleon tapt mot en samlet front bestående av Østerrike, Russland, Storbritannia og Preussen. Sammen hadde de allierte stormaktene inntatt selveste Paris og tvunget Napoleon ned fra keisertronen.
Deretter hadde han blitt forvist til en eksiltilværelse på den lille øya Elba 20 km fra vestkysten av Italia. Men for Napoleon holdt det ikke å regjere over Elba og øyas få tusen innbyggere.
Han ville bli keiser av Frankrike igjen, en drøm han mente var godt innenfor rekkevidde. Den nye franske kongen, Ludvig 18., var høyst upopulær, og franskmennene hadde blitt enda mer begeistret for Napoleon da de hadde oppdaget hvor harde krigsskadeserstatninger landet ble pålagt av seierherrene.
Napoleons plan var klar. Han skulle seile usett fra Elba til Frankrike med sin livgarde på 600 mann. Her ville de franske veteranene samle seg bak hans fane, og folket reise seg mot Ludvigs styre.
Derfor satte han seg til skrivebordet og tok frem brevpapirene: “Til general Douot. Få briggen i dokk og satt i stand. Få den malt som en engelsk brigg, og utstyr den med mat for 30 dager”.
Den britiske marinen patruljerte farvannet rundt Elba for å hindre den avsatte keiseren i å unnslippe. Men Napoleon hadde lagt merke til at patruljeringen var blitt uregelmessig i løpet av vinteren.
Ti dager senere var de siste detaljene på plass. 299 dager etter at Napoleon så den vakre Elba for første gang, satte en liten flåte – med den nymalte briggen i spissen – kursen mot Frankrike.
Tre uker senere red Napoleon i triumf inn i Paris, stort sett uten at et eneste skudd ble løsnet. Med løfter om reformer og hevn ble han på ny hyllet som keiser.