Her satt kongens datter i 22 år

Om formiddagen den 8. august 1663 kastet et skip anker utenfor St. Annæ-broen i København.

Om bord på skipet befant Kristian 4.s datter Leonora Kristina seg. 13 dager tidligere hadde hun blitt arrestert i England, der hun i ren pengenød hadde forsøkt å inndrive et gammelt lån hos den engelske kongen.

Anklagen lød på landsforræderi.

Leonora Kristinas mann, danske Corfitz Ulfeldt, hadde ivrig støttet Sveriges invasjon av Danmark i 1657, og nå ble hun holdt ansvarlig for hans forræderske handling.

Leonora Kristina erklærte sin uskyld, men mot sin vilje ble hun brakt om bord på et skip som satte kurs mot Danmark.

Nå lå skipet og ventet uten at Leonora Kristina ante noe som helst om hva som skulle skje. Først sent på ettermiddagen kom det bud om at hun skulle forlate skipet. Hun steg ned i en liten båt og ble seilt inn til Københavns slott. Langs kysten sto byens borgere.

Enkelte av dem var glade, mens andre gråt.

På slottsplassen vrimlet det av borgere og soldater, og på slottsbroen ventet slottsfogden.

Først lot han som om han ville følge Leonora Kristina opp kongens trapper, men så skiftet han retning, og under høye tilrop fra de fremmøtte førte han i stedet kongsdatteren til Blåtårn.

Her sto han lenge og fomlet med nøkkelen mens hun måtte tåle huiingen fra folket. Endelig åpnet han døren og førte henne inn.

Døren til Leonora Kristinas fengsel ble lukket.

Først 21 år, ni måneder og elleve dager senere så Leonora Christina dagslys igjen.

Den første uken satt hun i et lite rom der rottene gnaget på lyset hennes om natten.

Det var en ulidelig stank i rommet som kom av at tidligere fanger hadde brukt hjørnene som toalett.

Etter en uke ble hun flyttet til en lysere celle – omtrent vegg i vegg med rommet der hun hadde tilbrakt bryllupsnatten.

Blåtårn var et kvadratisk tårn på fem etasjer som var plassert ved siden av porten på Københavns slott.

Tårnet nevnes første gang i 1446, men det fins ingen skriftlige kilder som forteller om hva Blåtårn opprinnelig ble brukt til.

Første gang man hører at tårnet benyttes som fengsel, er under kong Hans (1481-1513). I årenes løp har det fungert som fengsel for både mektige statsmenn og simple forbrytere.

Kristian 4. var en spesielt flittig bruker av tårnet, når embetsmenn og prester vakte hans misnøye.

På 1600-tallet ble Blåtårn kalt “Den mørke kirken” på folkemunne, fordi det ikke fantes noen vinduer ut mot vollgraven.

Tårnet var beryktet og uhyggelig, og pinebenken som ble brukt til tortur, befant seg i øverste etasje.

I bunnen av Blåtårn lå et underjordisk fengsel som ble kalt “Trollhullet”.

Her ble fangene heist ned i et tau. I sine erindringer forteller islendingen Jon Olafsson malende om sin tid som fange i bunnen av Blåtårn i 1620.

Her nede var veggene så glatte som et egg slik at ingen skulle kunne rømme derfra.

Med tiden ble Københavns slott bygget ut både i høyden og bredden.

I årene 1727-28 gjennomgikk slottet en omfattende modernisering, der Blåtårn med sitt vakre renessansespir ble en del av det nye slottet.

Men det skulle ikke få stå lenge. Etter kong Fredrik 4.s død fire år senere, rev hans sønn, Kristian 6., slottet ned til grunnen – også Blåtårn – og etterlot bare et tomt hull.

Først i 1745 sto det neste slottet klart. Det var et barokkslott, som fikk navnet Christiansborg.

I 1794 brant slottet, men deler av det ble skånet av ilden – blant annet hele ridebaneanlegget.

Det andre Christiansborg ble bygget samme sted i 1828, men heller ikke det fikk lang levetid og brant i 1884.

I forbindelse med gravearbeidene på tomten for det tredje Christiansborg, dukket ruinene fra de gamle slottene uventet opp.

I 1902 ble Blåtårn gravd ut, og i 1906-08 og 1918-22 ble de forskjellige borganleggene gravd frem.

Funnet fikk enorm offentlig oppmerksomhet, og i stedet for å dekke til ruinene igjen, besluttet man at de skulle bevares for ettertiden. Ruinene ble åpnet for publikum i 1924 og kan i dag ses under Christiansborg.

Websites:
www.visitcopenhagen.com