Om formiddagen den 8. august 1663 kastet et skip anker utenfor St. Annæ-broen i København.
Om bord på skipet befant Kristian 4.s datter Leonora Kristina seg. 13 dager tidligere hadde hun blitt arrestert i England, der hun i ren pengenød hadde forsøkt å inndrive et gammelt lån hos den engelske kongen.
Anklagen lød på landsforræderi.
Leonora Kristinas mann, danske Corfitz Ulfeldt, hadde ivrig støttet Sveriges invasjon av Danmark i 1657, og nå ble hun holdt ansvarlig for hans forræderske handling.
Leonora Kristina erklærte sin uskyld, men mot sin vilje ble hun brakt om bord på et skip som satte kurs mot Danmark.
Nå lå skipet og ventet uten at Leonora Kristina ante noe som helst om hva som skulle skje. Først sent på ettermiddagen kom det bud om at hun skulle forlate skipet. Hun steg ned i en liten båt og ble seilt inn til Københavns slott. Langs kysten sto byens borgere.
Enkelte av dem var glade, mens andre gråt.
På slottsplassen vrimlet det av borgere og soldater, og på slottsbroen ventet slottsfogden.
Først lot han som om han ville følge Leonora Kristina opp kongens trapper, men så skiftet han retning, og under høye tilrop fra de fremmøtte førte han i stedet kongsdatteren til Blåtårn.
Her sto han lenge og fomlet med nøkkelen mens hun måtte tåle huiingen fra folket. Endelig åpnet han døren og førte henne inn.
Døren til Leonora Kristinas fengsel ble lukket.
Først 21 år, ni måneder og elleve dager senere så Leonora Christina dagslys igjen.
Den første uken satt hun i et lite rom der rottene gnaget på lyset hennes om natten.
Det var en ulidelig stank i rommet som kom av at tidligere fanger hadde brukt hjørnene som toalett.
Etter en uke ble hun flyttet til en lysere celle – omtrent vegg i vegg med rommet der hun hadde tilbrakt bryllupsnatten.