Han var utmattet. I timevis hadde arkeologen Hiram Bingham gått, klatret og krøpet opp over gjennom Perus tette jungel.
Den fuktige varmen var i ferd med å bli for mye for ham, og han bevilget seg en hvil i en liten indianerlandsby nær toppen av fjellet.
Tanken på å gi opp var forlokkende, men den lokale guiden forsikret Bingham om at de var svært nær målet. I flere tiår hadde det gått rykter om en forsvunnet inkaby her i Urubambadalen i Peru.
Flere ekspedisjoner hadde forsøkt å finne den, men enda hadde ingen klart det. Nå gjorde Bingham et forsøk med hjelp fra lokalkjente indianere.
Med hjelp fra lokale guider, fant Hiram Bingham Machu Picchu i 1911.
Han samlet nytt mot og bega seg mot toppen av fjellet. Snart begynte det å dukke opp spredt murverk i jungelen.
“De stadige overraskelsene lokker en på uimotståelig vis frem gjennom dype slukter, som vrir seg forbi klipper av utrolig høyde,” skrev Bingham senere.
Plutselig – uten at han egentlig oppdaget hvordan det hadde gått til – sto arkeologen i en labyrint av delvis sammenraste murer som var skjult under den tette vegetasjonen.
Det var umulig å få oversikt over ruinene, og Bingham gikk fra det ene overveldende funnet til det neste.
Mens han kjempet seg gjennom det tette villnisset, så han hus, templer, en bymur og et avansert system av kanaler og terrasser.
Bingham var ikke i tvil: Han hadde gjort det viktigste arkeologiske funnet i Sør-Amerika noensinne. Han hadde funnet Machu Picchu.
Skjulested
Machu Picchu ligger på en bratt fjellkam i det sørlige Peru. Byen ble grunnlagt midt på 1400-tallet som et sted der inkakongens hoff og adelen kunne tilbringe vinteren.
Noen arkeologer mener at stedet ble betraktet som hellig og var valgt fordi fjellryggen bak byen ligner profilen av et ansikt som ser opp på himmelen.
I takt med spanjolenes erobring av Peru ble Machu Picchu en flerkulturell by. Beliggenheten i en bratt fjellside midt i jungelen gjorde stedet nesten umulig å finne, og medlemmer av forskjellige indianske kulturer reiste hit for å slippe unna spanske soldater.
Dermed ble byen et av de siste stedene hvor større grupper av søramerikanske indianere kunne leve uforstyrret av europeerne.
I motsetning til andre inkabyer ble ikke Machu Picchu funnet – og ødelagt – under spanjolenes erobring av Sør-Amerika. Stedet er av den grunn en av de viktigste kildene til forståelsen av inkaenes kultur og historie.
Innbyggerne ble syke
Selv om byen ikke ble erobret av europeerne, var den bare bebodd i cirka 100 år.
I løpet av 1500-tallet bukket størstedelen av innbyggerne under for sykdommer som spanjolene hadde brakt med seg.
De få overlevende forlot byen, som deretter forfalt og ble slukt av jungelen.Etter funnet av Machu Picchu gik ingham i gang med en omfattende utgravning i området, og tok omkring 5000 av gjenstandene han fant med seg til USA.
Murene og husene i Machu Picchu er bygget uten mørtel. Bygningene består av granittblokker som er hogd til slik at de passer nøyaktig inn i hverandre.
Det er først de siste årene at amerikanerne har gått med på å forhandle med Peru om å levere funnene tilbake.
I 1983 beskrev UNICEF byen som “et absolutt mesterverk innen arkitekturen” og erklærte Machu Picchu som en del av verdens kulturarv.
Den peruanske regjeringen er gradvis blitt oppmerksom på hvilken arkeologisk perle Machu Picchu er. Ruinbyen ble fredet i 1981, og er landets mest besøkte turistmål.
De høye besøkstallene medfører imidlertid stor slitasje på ruinene, og myndighetene vurderer å begrense antallet turister.