Wikimedia Commons

Her var døden siste rømningsvei

Frem til 1963 var Alcatraz hjemmet til mordere, gangstere og utbryterkonger. Ikke én unnslapp den isolerte fengselsøya med livet i behold – det var i alle fall det som ble hevdet offisielt.

Idet lysene slukkes på cellene klokken 21 den 11. juni 1962, sniker Frank Morris og brødrene John og Clarence Anglin seg lydløst ut av de harde sengene sine.

De løsner platene som de omhyggelig har malt og fått til å ligne veggen i de seks kvadratmeter store cellene. Platene skjuler hullene som de i månedsvis møysommelig har boret inn i den fuktige betongveggen innerst i cella.

Verktøyet fangene har brukt er skjeer som de har spisset og en hjemmelaget boremaskin bestående av en støvsugermotor og en skrutrekker.

Larmen overdøvet de ved å spille på munnspill i tur og orden mens de andre arbeidet. Betongrestene etter arbeidet hadde de delt mellom seg og drysset ut i luftegården litt etter litt på sine daglige turer.

For at vaktene ikke skal oppdage flukten før neste morgen, har mennene lagd hoder av pappmasjé og satt på ekte hår som de har skaffet seg fra fengselets frisør.

Nå legger de hodene på hodeputen og stapper lakener og puter under teppene for at det skal se ut som det ligger noen og sover der.

Gummibåt av regnfrakker

De tre fangene åler seg nå gjennom hullene og inn i en 90 cm bred gang for de ansatte som går bak cellene. Fra denne gangen kan de klatre opp til en smal ventilasjonssjakt som fører opp til taket.

Dagene i forveien har mennene skiftet ut naglene i gitteret som sperrer sjakten, med nagler laget av såpe. Gitteret er derfor ingen hindring, og fangene kommer seg uten problemer opp på taket.

Her har de allerede lagt et sett med årer laget av kryssfiner, og en oppblåsbar flåte som består av 50 sammenlimte regnfrakker som de har stjålet fra lageret.

De vet at flere fanger er skutt eller har druknet under tidligere fluktforsøk, så håpet er at flåten vil holde tett og bære dem sikkert og usett over de sterke strømmene i den kalde San Francisco-bukta.

De tre holder pusten mens de sjøsetter den skrøpelige flåten og glir ut i den beksvarte natta. Rester av flåten ble siden funnet på den nærliggende Angel Island, men det ble aldri funnet spor etter de tre rømlingene.

Offisielt druknet de under flukten, men slektningene til Anglin-brødrene hevder at de har mottatt postkort fra dem fra Sør-Amerika. I så fall er de de eneste som har greid å rømme fra fengselet på Alcatraz.

Alcatraz var et gammelt fort

Øya Alcatraz ble oppdaget i 1775 av den spanske oppdagelsesreisende Juan Manuel de Ayalada mens han kartla kysten av Nord-Amerika.

I 1853 begynte US Army å bygge et fort på øya, for å beskytte den søkkrike gullgraverbyen San Francisco mot angrep særlig fra Mexico.

Fortet på Alcatraz ble blant annet utstyrt med fire 16 tonn tunge kanoner som hadde en rekkevidde på fem kilometer.

Alcatraz ble vestkystens symbol på USAs militære styrke og fikk tilnavnet The Rock, Klippen. Det ble imidlertid bare avfyrt ett eneste skudd fra fortet, mot et uidentifisert skip, og etter bare 20 år var anlegget foreldet.

På grunn av beliggenheten ble fortet deretter brukt som militærfengsel. De første fangene ankom under borgerkrigen, og Alcatraz fungerte som militærfengsel frem til 1934, da det ble omgjort til statsfengsel.

Særlig farlige eller vanskelige fanger, utbryterkonger og mafiafolk – bl.a. Al Capone – sonet på det fluktsikre og isolerte stedet.

Alcatraz ble raskt beryktet for elendige forhold og streng disiplin, som ble opprettholdt med røff fysisk behandling av de innsatte og lange perioder på isolat.

I flere år var det forbudt for de innsatte å snakke, noe som gjorde at flere av dem mistet forstanden.

Fengselet fikk så dårlig rykte på seg at klippen ble døpt “Djeveløya” på folkemunne.I 1963 ble fengselet stengt fordi det var for dyrt i drift og fangenes forhold tilfredsstilte ikke moderne krav.