På begynnelsen av 1100-tallet danner ni menn en ridderorden som snart skal vekke dyp ærefrykt: tempelridderne – fromme munker og nådeløse soldater på en gang.
Ordenen bygger på kort tid opp et imperium som strekker seg fra Midtøsten til Europas avkroker.
I dag, 800 år etter ordenens storhetstid, kan vi ennå følge sporene etter de sagnomsuste ridderne.
IDAG. Moskeen på Tempelhøyden ble brukt av ridderorden-administrasjonen.
1. Jerusalem
Tempelridderordenen ble opprettet for å beskytte Det hellige land. Her fikk den nye ordenen sitt første hovedkvarter, på Tempelhøyden i Jerusalem.
I år 1099 greide en hær av kristne bønder og riddere å erobre den hellige byen Jerusalem.
Triumfen var total da deltakerne i dette første korstoget kunne innsette sin egen konge.
Men selv om byen var sikret, var Det hellige land herjet av kriminelle.
Derfor dannet ni franske riddere med adelsmannen Hugues de Payens i spissen i 1119 en militærtrent munkeorden som skulle beskytte pilegrimer på reise i Midtøsten.
I løpet av 1120-årene flyttet soldatmunkene inn i sitt første hovedkvarter ved al-Aqsa-moskeen på sørsiden av Tempelhøyden i Jerusalem.
Ridderordenen kalte seg «Kristi og Salomons tempels fattige riddere», et navn som snart ble forkortet til Tempelridderne, på norsk også kalt Tempelherre-ordenen.
Plasseringen av hovedkvarteret var ideell, for ridderne mente at bygningene lå der den jødiske kong Salomons tempel hadde stått.
Det opprinnelige tempelet hadde ifølge Bibelen huset Paktens ark, der Moses' steintavler skulle ligge.
De første årene tok ikke tempelridderordenen opp flere enn de opprinnelige ni.
Det har fått ettertiden til å lure på om ordenen ble dannet for i hemmelighet å lete etter Paktens ark på Tempelhøyden.
Her ble det på 1800-tallet funnet flere skjulte tunneler som ingen kunne forklare funksjonen til.
Etter 1129 vokste ordenen. Hundrevis av riddere ble trent opp i krigskunst, og på Tempelhøyden vrimlet det av folk som bygde kloster og kirke.
Samtidig inndro de al-Aqsa-moskeen til administrasjonsbygning
Tempelridderne kjempet med lanser, men var også utstyrt med sverd, stikkvåpen og metallforsterkede køller.
2. Tempelridderne ledet an i stor seier
Kristne og muslimske styrker hadde allerede barket sammen i en rekke slag da en samlet muslimsk hær i 1177 satte kursen mot Jerusalem.
Alt tydet på at de kristnes hovedstad nå sto for fall. Men på veien kastet den muslimske hæren bort tiden på å plyndre landsbyer i området.
Det skulle vise seg å være en dårlig idé. 80 tempelriddere som hadde sluttet seg til den leprasyke kong Balduin 4.s hær, utnyttet fiendens uoppmerksomhet på sletten ved Montgisard.
De kamptrente soldatmunkene angrep – slik de pleide – før alle andre.
Den overrumplede hæren rakk aldri å samle seg og mobilisere til motstand.
Bare hver tiende muslim overlevde slaget, før tempelridderne sin vante tro trakk seg tilbake helt til slutt.
3. Saladin fikk sine mektigste fiender halshogd
Sultan Saladin samlet all motstand mot de kristne i Det hellige land. Han ble korsfarernes og ikke minst tempelriddernes verste fiende.
Da de kristne soldatene våknet 4. juli 1187, var de blendet av røyk fra de mange bålene fienden hadde tent rundt leiren ved fjellformasjonen Hattin, også kalt Hattins horn.
I ly av røyken skjøt muslimske bueskyttere nå 400 byger piler av gårde mot de omringede. Kaoset var totalt, og alle forsøk på å bryte ut forgjeves.
Angriperne ble ledet av den legendariske sultan Saladin, som med dyktighet organiserte motstanden mot de kristne.
Skytteren hans gikk nå i gang med å skyte fiendens hester ned en for en slik at de tunge ridderne var tvunget til å kjempe til fots.
Bare 3000 av de 20 000 kristne soldatene skal ha greid å komme seg unna før de muslimske troppene nådde det kongelige teltet og tok kong Guy til fange. Kampen var over.
To dager etter seieren fikk Saladin halshogd alle tempelriddere som var tatt til fange. Han så på krigermunkene som sine sterkeste motstandere, for han forsto hvor farlig kombinasjonen av sterk tro og førsteklasses militærtrening var.
230 tempelriddere døde denne dagen.
To måneder tidligere var ytterligere 60 tempelriddere blitt drept i et slag ved Cresson nær Nasaret.
Historikere anslår at ordenen mistet cirka halvparten av alle sine riddere i Det hellige land i de to slagene.
5. Ridderne drev reisebyrå
Tempelridderne kom til å stå bak et av historiens første reisebyråer, når de mot passende betaling beskyttet pilegrimer på reise til Jerusalem.
Sikkerheten ble opprettholdt ved hjelp av en rekke festninger, som var plassert fra fjellene i det som i dag er Syria og sør til Jerusalem.
I Safita hever det 38 meter høye indre tårnet i tempelridderborgen Chastel Blanc seg fortsatt høyt over byen.
Fra festningen kontrollerte tempelridderne området rundt byen Tripoli og handelsrutene inn i landet.
Les også:
6. Siste bastion i Det hellige land
Legenden forteller at tempelridderne i siste øyeblikk fikk sendt av gårde et lite skip fra Acre før byen falt i mai 1291.
Om bord var angivelig noen få riddere og de viktigste skattene ordenen hadde sikret seg. Disse ble nå fraktet i sikkerhet.
For dem som ble igjen i Acre, ventet et nådeløst stormangrep.
Byen var hovedstad for de gjenværende kristne områdene i Det hellige land, og flere ridderordener hadde derfor hovedkvarter her.
Men den innbyrdes rivaliseringen var så stor at ingen hørte på da tempelriddernes stormester på forhånd advarte om stormangrepet.
Tempelriddernes festning ble den siste kristne bygningen som falt. Avslutningen ble et blodbad for tempelridderne.
Øya Arwad ble omringet av fiendtlige skip i 1302.
7. Øy ble siste holdepunkt i Midtøsten
I september 1302 la 16 egyptiske skip seg i en ring rundt den lille øya Arwad; skipene stengte effektivt av for alle forsyninger av proviant.
Tempel-ridderordenen hadde ellers rustet opp forsvaret av øya i årene etter tapet av basene på fastlandet, og bemannet stedet med hele 120 riddere og 500 bueskyttere, uten at det hjalp særlig.
Garnisonen lå for isolert, og hjelpen kom for seint.
En av soldatmunkene forhandlet seg frem til et løfte om fritt leide, men likevel ble bueskytterne drept og de fleste tempelridderne tatt til fange da de ville forlate borgen.
I dag ligger ordenens godt bevarte festning tett omkranset av nyere hus på Syrias eneste bebodde øy.
8. Tempelriddere ville skape egen stat
Tempelridderne hadde langt skjegg. Av respekt for Gud lot de være å barbere seg.
Da tempelridderne mistet de siste besittelsene i Det hellige land, etablerte de et nytt hovedkvarter på Kypros – en øy som ordenen tidligere hadde forsøkt å gjøre til et eget land.
I året 1192 kjøpte tempelridderne øya Kypros av den engelske kong Rikard 1., som ble mest kjent under tilnavnet Løvehjerte.
Planen var å skape en tempelridderstat på øya, som lå perfekt plassert i forhold til de viktige seilrutene til havnebyene i Det hellige land. Men den storslåtte ideen ble snart undergravd av at soldatmunkene var blitt grådige. De innførte beinhard beskatning og administrerte øya så hensynsløst at lokalbefolkningen snart gjorde opprør.
Tempelridderne ble omringet i borgen i Nikosia, og de kamptrente munkene greide bare med nød og neppe å kjempe seg vei ut og slå ned opprøret.
Da ordenen etter opprøret ikke ville avsette flere enn tjue riddere til å sikre øya, måtte ideen om en egen stat skrinlegges.
Løsningen ble å gi området tilbake til kong Rikard. Han solgte deretter Kypros igjen – uten å betale tempelridderne så mye som en øre.
Den nye herskeren av Kypros lot imidlertid tempelridderne beholde noen av besittelsene sine, blant annet borgen Kolossi, som fortsatt står.
Hundre år senere ble besittelsene på øya brukt som ordenens nye hovedkvarter da tempelridderne måtte flykte fra Det hellige land etter tapet av Acre.
Kypros forble hovedkvarter frem til tvangsoppløsningen i 1312.
9. Tempelriddere beskyttet ung konge
Ordenen tok opp kampen mot muslimene andre steder enn i Det hellige land.
Tempelridderne deltok også aktivt i de kristne kongenes gjenerobring av Den iberiske halvøy fra maurerne – og ble rikt belønnet for innsatsen.
Ordenen fikk i 1143 borgen i Monzón i det som i dag er Nord-Spania som arv etter kongen av Aragón, Alfons 1.
I 1213 ble den ledende tempelridderen verge for den mindreårige kong Jakob 1.
Han ble beskyttet i det store tårnet i borgen til han var gammel nok til å sette en stopper for maktkampene i kongedømmet.
Den erobringsivrige kongen hadde tempelriddere i sitt følge resten av regjeringstiden.
10. Ordenens arvtakere overtok hovedkvarteret i Portugal
Da paven i 1312 tvangsoppløste ordenen, forhandlet den portugisiske kong Dinis seg frem til at ridderne i hans land kunne gå over til hans egen nydannede Kristusorden.
Den nye ridderordenen ble mindre krigersk, men fikk snart så god økonomi at den kunne spytte klekkelig i til Henrik Sjøfarerens oppdagelsesreiser på 1400-tallet.
Også tempelriddernes hovedkvarter i Portugal ble overtatt av kristusridderne.
Det store og godt bevarte festnings- og klosterkomplekset ligger fortsatt i Tomar; det ble opprinnelig bygd på grensen til de mauriske områdene.
11. Ordenen hadde eget stutteri
En tempelridder slaktet aldri hesten sin, ikke engang om han sultet.
Veltrente kamphester var en livsnødvendighet for ridderne i Det hellige land, og ordenen gjorde alt for å sikre seg en jevn leveranse, ettersom hester kunne være både kostbare og vanskelige å anskaffe seg i Midtøsten.
Riddernes eiendom La Couvertoirade var fra slutten av 1100-tallet sentrum for oppdrett av de ettertraktede dyrene.
La Couvertoirade lå strategisk plassert i nærheten av rutene til Middelhavet og havnene som fraktskipene seilte fra med hestene til Det hellige land.
12. Tempelridderne skapte finanssentrum i London
Temple Church var del av det engelske hovedkvarteret. Kirken ble gjenreist etter andre verdenskrig.
12. Tempelridderne skapte finanssentrum i London
Tempelriddernes engelske hovedkvarter i London ble på 1200-tallet regnet for å være et så trygt sted at de engelske kronjuvelene ble oppbevart der.
Med tiden kom ordenen også til å administrere den franske statskassen og tilbød mot betaling å passe både verdigjenstander og dokumenter i sine lokale hovedkvarterer.
Ridderne ble samtidig store aktører på finansmarkedet ved å låne ut penger – både konger og paver satte seg i stor gjeld til ridderne.
Ordenens internasjonale nettverk gjorde det mulig å sette inn penger et sted og få en kreditnota skrevet i kode, og som innbetaleren kunne presentere i en hvilket som helst annen tempelriddereiendom i Europa eller Midtøsten og få pengene utbetalt i den lokale valutaen.
Systemet, en forløper for moderne reisesjekker, gjorde det tryggere for pilegrimer å reise, som var ordenens opprinnelige formål.
Hovedkvarteret i London var oppført på restene av et romersk tempel.
Under andre verdenskrig ble Temple Church påført store skader, men er siden bygd opp igjen.
På gulvet i selve kirkerommet kan besøkende se liggende statuer av flere av tempelridderordenens store velgjørere.
13. Skottland ble riddernes nordligste bastion
I 1127 reiste tempelriddernes første stormester Hugues de Payens land og strand rundt i Europa for å samle støtte til det kommende konsilet i Troyes, der den nye ordenen fikk pavens godkjenning.
Han dro også til Skottland, der tempelridderne fikk jord rundt landsbyen Balantradoch av kong David 1.
Her lå tempelriddernes skotske hovedkvarter, i dag ligger landsbyen Temple her.
Besøkende kan fortatt se ruinen av ordenens kirke og kirkegård.
Bare få kilometer unna ligger Rosslyn Chapel, som ofte feilaktig forbindes med tempelridderne. B
yggingen av Rosslyn Chapel ble først påbegynt i 1446, 134 år etter at ordenen ble tvangsoppløst.
Tempelriddernes nordligste kirke står som ruin i en landsby som fikk navnet Temple.
14. Tempelriddernes siste stormester brent i Paris
Stormesteren de Molay endte sitt liv i et flammehelvete. Med hans død på en øy i Paris endte ordenens historie. Øya er i dag del av Île de la Cité.
Utpå kvelden 18. mars 1314 veltet to søyler av røyk opp fra øya Île aux Juifs midt i Paris-elva Seinen.
Her brant tempelridderordenens siste stormester Jacques de Molay og hans nestkommanderende.
Deres død satte i praksis punktum for tempelridderordenens historie.
De egenrådige tempelridderne hadde røket uklar med paven og den franske kongen, tidens mektigste menn, og sju år tidligere, i oktober 1307, var alle tempelriddere i Frankrike og stormesteren blitt arrestert.
Nå begynte grusomme avhør, der de Molay tilsto kjetteri, homofili og blasfemi.
Jacques de Molay nektet til det siste for at tempelridderne var skyldige i anklagene mot dem.
En kirkelig kommisjon idømte ham livsvarig fangenskap.
Men da livstidsdommen falt, trakk de Molay tilbake tilståelsene: «Jeg må erklære at ordenen er uskyldig.
Dens renhet og hellighet er hevet over enhver tvil».
De forfjamsede geistlige reagerte med å kalle de Molay for en tilbakefallen kjetter og overleverte ham til franske kong Filip, som skyldte ridderne enorme summer.
Han fikk i all hast omgjort livstidsdommen til henrettelse på bålet.
En italiensk forsker offentliggjorde nylig et dokument fra pavens avhør som ifølge forskeren viser at de Molay ble frikjent for anklagene.
Men enden på visa ble at paven lot seg presse av den franske kongen til å oppløse ordenen i 1312 og få stormesteren tatt av dage.
