På begynnelsen av 1100-tallet danner ni menn en ridderorden som snart skal vekke dyp ærefrykt: tempelridderne – fromme munker og nådeløse soldater på en gang.
Ordenen bygger på kort tid opp et imperium som strekker seg fra Midtøsten til Europas avkroker.
I dag, 800 år etter ordenens storhetstid, kan vi ennå følge sporene etter de sagnomsuste ridderne.
3. Saladin fikk sine mektigste fiender halshogd
Sultan Saladin samlet all motstand mot de kristne i Det hellige land. Han ble korsfarernes og ikke minst tempelriddernes verste fiende.
Da de kristne soldatene våknet 4. juli 1187, var de blendet av røyk fra de mange bålene fienden hadde tent rundt leiren ved fjellformasjonen Hattin, også kalt Hattins horn.
I ly av røyken skjøt muslimske bueskyttere nå 400 byger piler av gårde mot de omringede. Kaoset var totalt, og alle forsøk på å bryte ut forgjeves.
Angriperne ble ledet av den legendariske sultan Saladin, som med dyktighet organiserte motstanden mot de kristne.
Skytteren hans gikk nå i gang med å skyte fiendens hester ned en for en slik at de tunge ridderne var tvunget til å kjempe til fots.
Bare 3000 av de 20 000 kristne soldatene skal ha greid å komme seg unna før de muslimske troppene nådde det kongelige teltet og tok kong Guy til fange. Kampen var over.
To dager etter seieren fikk Saladin halshogd alle tempelriddere som var tatt til fange. Han så på krigermunkene som sine sterkeste motstandere, for han forsto hvor farlig kombinasjonen av sterk tro og førsteklasses militærtrening var.
230 tempelriddere døde denne dagen.
To måneder tidligere var ytterligere 60 tempelriddere blitt drept i et slag ved Cresson nær Nasaret.
Historikere anslår at ordenen mistet cirka halvparten av alle sine riddere i Det hellige land i de to slagene.
5. Ridderne drev reisebyrå
Tempelridderne kom til å stå bak et av historiens første reisebyråer, når de mot passende betaling beskyttet pilegrimer på reise til Jerusalem.
Sikkerheten ble opprettholdt ved hjelp av en rekke festninger, som var plassert fra fjellene i det som i dag er Syria og sør til Jerusalem.
I Safita hever det 38 meter høye indre tårnet i tempelridderborgen Chastel Blanc seg fortsatt høyt over byen.
Fra festningen kontrollerte tempelridderne området rundt byen Tripoli og handelsrutene inn i landet.
6. Siste bastion i Det hellige land
Legenden forteller at tempelridderne i siste øyeblikk fikk sendt av gårde et lite skip fra Acre før byen falt i mai 1291.
Om bord var angivelig noen få riddere og de viktigste skattene ordenen hadde sikret seg. Disse ble nå fraktet i sikkerhet.
For dem som ble igjen i Acre, ventet et nådeløst stormangrep.
Byen var hovedstad for de gjenværende kristne områdene i Det hellige land, og flere ridderordener hadde derfor hovedkvarter her.
Men den innbyrdes rivaliseringen var så stor at ingen hørte på da tempelriddernes stormester på forhånd advarte om stormangrepet.
Tempelriddernes festning ble den siste kristne bygningen som falt. Avslutningen ble et blodbad for tempelridderne.
8. Tempelriddere ville skape egen stat
Da tempelridderne mistet de siste besittelsene i Det hellige land, etablerte de et nytt hovedkvarter på Kypros – en øy som ordenen tidligere hadde forsøkt å gjøre til et eget land.
I året 1192 kjøpte tempelridderne øya Kypros av den engelske kong Rikard 1., som ble mest kjent under tilnavnet Løvehjerte.
Planen var å skape en tempelridderstat på øya, som lå perfekt plassert i forhold til de viktige seilrutene til havnebyene i Det hellige land. Men den storslåtte ideen ble snart undergravd av at soldatmunkene var blitt grådige. De innførte beinhard beskatning og administrerte øya så hensynsløst at lokalbefolkningen snart gjorde opprør.
Tempelridderne ble omringet i borgen i Nikosia, og de kamptrente munkene greide bare med nød og neppe å kjempe seg vei ut og slå ned opprøret.
Da ordenen etter opprøret ikke ville avsette flere enn tjue riddere til å sikre øya, måtte ideen om en egen stat skrinlegges.
Løsningen ble å gi området tilbake til kong Rikard. Han solgte deretter Kypros igjen – uten å betale tempelridderne så mye som en øre.
Den nye herskeren av Kypros lot imidlertid tempelridderne beholde noen av besittelsene sine, blant annet borgen Kolossi, som fortsatt står.
Hundre år senere ble besittelsene på øya brukt som ordenens nye hovedkvarter da tempelridderne måtte flykte fra Det hellige land etter tapet av Acre.
Kypros forble hovedkvarter frem til tvangsoppløsningen i 1312.
9. Tempelriddere beskyttet ung konge
Ordenen tok opp kampen mot muslimene andre steder enn i Det hellige land.
Tempelridderne deltok også aktivt i de kristne kongenes gjenerobring av Den iberiske halvøy fra maurerne – og ble rikt belønnet for innsatsen.
Ordenen fikk i 1143 borgen i Monzón i det som i dag er Nord-Spania som arv etter kongen av Aragón, Alfons 1.
I 1213 ble den ledende tempelridderen verge for den mindreårige kong Jakob 1.
Han ble beskyttet i det store tårnet i borgen til han var gammel nok til å sette en stopper for maktkampene i kongedømmet.
Den erobringsivrige kongen hadde tempelriddere i sitt følge resten av regjeringstiden.
10. Ordenens arvtakere overtok hovedkvarteret i Portugal
Da paven i 1312 tvangsoppløste ordenen, forhandlet den portugisiske kong Dinis seg frem til at ridderne i hans land kunne gå over til hans egen nydannede Kristusorden.
Den nye ridderordenen ble mindre krigersk, men fikk snart så god økonomi at den kunne spytte klekkelig i til Henrik Sjøfarerens oppdagelsesreiser på 1400-tallet.
Også tempelriddernes hovedkvarter i Portugal ble overtatt av kristusridderne.
Det store og godt bevarte festnings- og klosterkomplekset ligger fortsatt i Tomar; det ble opprinnelig bygd på grensen til de mauriske områdene.
11. Ordenen hadde eget stutteri
En tempelridder slaktet aldri hesten sin, ikke engang om han sultet.
Veltrente kamphester var en livsnødvendighet for ridderne i Det hellige land, og ordenen gjorde alt for å sikre seg en jevn leveranse, ettersom hester kunne være både kostbare og vanskelige å anskaffe seg i Midtøsten.
Riddernes eiendom La Couvertoirade var fra slutten av 1100-tallet sentrum for oppdrett av de ettertraktede dyrene.
La Couvertoirade lå strategisk plassert i nærheten av rutene til Middelhavet og havnene som fraktskipene seilte fra med hestene til Det hellige land.
12. Tempelridderne skapte finanssentrum i London
13. Skottland ble riddernes nordligste bastion
I 1127 reiste tempelriddernes første stormester Hugues de Payens land og strand rundt i Europa for å samle støtte til det kommende konsilet i Troyes, der den nye ordenen fikk pavens godkjenning.
Han dro også til Skottland, der tempelridderne fikk jord rundt landsbyen Balantradoch av kong David 1.
Her lå tempelriddernes skotske hovedkvarter, i dag ligger landsbyen Temple her.
Besøkende kan fortatt se ruinen av ordenens kirke og kirkegård.
Bare få kilometer unna ligger Rosslyn Chapel, som ofte feilaktig forbindes med tempelridderne. B
yggingen av Rosslyn Chapel ble først påbegynt i 1446, 134 år etter at ordenen ble tvangsoppløst.
14. Tempelriddernes siste stormester brent i Paris
Stormesteren de Molay endte sitt liv i et flammehelvete. Med hans død på en øy i Paris endte ordenens historie. Øya er i dag del av Île de la Cité.
Utpå kvelden 18. mars 1314 veltet to søyler av røyk opp fra øya Île aux Juifs midt i Paris-elva Seinen.
Her brant tempelridderordenens siste stormester Jacques de Molay og hans nestkommanderende.
Deres død satte i praksis punktum for tempelridderordenens historie.
De egenrådige tempelridderne hadde røket uklar med paven og den franske kongen, tidens mektigste menn, og sju år tidligere, i oktober 1307, var alle tempelriddere i Frankrike og stormesteren blitt arrestert.
Nå begynte grusomme avhør, der de Molay tilsto kjetteri, homofili og blasfemi.
En kirkelig kommisjon idømte ham livsvarig fangenskap.
Men da livstidsdommen falt, trakk de Molay tilbake tilståelsene: «Jeg må erklære at ordenen er uskyldig.
Dens renhet og hellighet er hevet over enhver tvil».
De forfjamsede geistlige reagerte med å kalle de Molay for en tilbakefallen kjetter og overleverte ham til franske kong Filip, som skyldte ridderne enorme summer.
Han fikk i all hast omgjort livstidsdommen til henrettelse på bålet.
En italiensk forsker offentliggjorde nylig et dokument fra pavens avhør som ifølge forskeren viser at de Molay ble frikjent for anklagene.
Men enden på visa ble at paven lot seg presse av den franske kongen til å oppløse ordenen i 1312 og få stormesteren tatt av dage.