Anarkistenes Barcelona

Startskuddet til denne sosiale revolusjonen, som hadde gått 19. juli samme år da katalanske militssoldater stanset Francos styrker, var kulminasjonen på flere tiår med folkelig opprør.

Perioden fra 1883, til Francos styrker endelig inntok Barcelona i 1939 – La Rosa del Foc, den brennende rose, som anarkistene kalte den – kan ses på som en eneste lang klassekamp.

De mange venstreorienterte fagforeningene og partiene – med bokstavkombinasjoner som POUM, CNT, FAI og PSUC – var alle drevet av et inderlig hat mot byens rike overklasse.

Også kirken og statsmakten i Madrid ble betraktet som fiender, og spesielt den anarkistiske ideologien, som var kritisk til enhver form for sentralisering, høstet tilhengere i Catalonia.

Internt på venstrefløyen var det imidlertid også rivaliseringer, og de viste seg for alvor våren 1937.

Stridsspørsmålene var mange. De fleste av dem handlet om hvorvidt Catalonia skulle utformes etter en stram sovjet-kommunistisk modell eller ei.

Maktkampene splittet Catalonias regionale regjering og førte til åpne gatekamper mellom de ulike fraksjonene. Anarkistene endte i mai 1937 som de store taperne mot de sovjetisk-støttede kommunistene.

Men sporene etter La Rosa del Foc og fortidens oppgjør ses ennå i den katalanske storbyen.

Her er åtte opprørske severdigheter i Barcelona:

Barcelonas festning har stort sett vært brukt til å slå hardt ned på byens egne rebeller.

Et av de mest markante eksemplene fant sted i 1893, da anarkisten Paulí Pallàs utførte det som regnes som det første politiske bombeattentatet i byen.

En sivilgardist døde i angrepet, men Catalonias daværende militær-guvernør, som var målet, overlevde.

«Hevnen blir grusom!» ropte Pallas før han ble truffet av skudd på Montjuïc. Pallas fikk rett, men slottets historie beviser tydelig at undertrykkelsen ble like brutal.

Allerede ved inngangen er det satt opp en minneplate for Lluís Companys. Som president for den katalanske regjeringen hadde Companys kjempet for regionens selvstendighet og for å holde de mange grupperingene på venstrefløyen samlet, før han i 1939 flyktet til Frankrike.

Her ble han pågrepet av Gestapo og sendt i retur til Spania. 15. oktober 1940 ble Companys henrettet av Francos soldater.

«For Catalonia», var hans siste ord.

I 1919 gikk anarkistene fremst i en av de mest markante streikene i spansk historie. Det startet med at åtte arbeidere på Canadenca-verket ble sparket.

Den anarkistiske fagforeningen CNT oppfordret til streik, og det endte med å lamme store deler av Spanias strøm- og vannforsyning. Resultatet ble at regjeringen i Madrid tvang arbeidsgiverne til å gå med på fagforeningenes krav.

De åtte sparkede arbeiderne fikk jobbene tilbake, og Spania ble det første europeiske landet som innførte åttetimers arbeidsdag.

Hundre meter lenger oppe på Avinguda Parallel etablerte baren La Tranqulidad seg i den perioden som kommandosentral for en annen anarkistisk fagforening, FAI.

En av foreningens ledere, Buenaventura Durruti, opprettet sin egen milits under borgerkrigen. Den 8000 mann store Durruti- kolonnen ble nektet våpen fra den republikanske regjeringen, så de skaffet dem i stedet selv fra byens våpenlagre.

Durruti døde 20. november 1936 – angivelig etter å ha blitt truffet av et vådeskudd. En fjerdedel av Barcelonas innbyggere deltok i begravelsen.

Andreu Nin stiftet POUM, arbeiderpartiet for marxistisk enhet, i september 1935.

På begynnelsen av borgerkrigen arbeidet Nin sammen med blant andre Lluís Companys i den katalanske regjeringen, men etter hvert som regjeringen ble hardere styrt fra Sovjetunionen, mistet ikke-partitro kommunister inn-flytelse.

Nin forlot regjeringen i desember 1936, og året etter ble POUM forbudt, før han ble drept av Stalins agenter i juni 1937.

Det fins mange spor etter Nin i Barcelona, men et av de mest imponerende ligger ved Restaurante Cosmos nederst på Ramblaen.

Her ligger byens folkebibliotek, som har den mest komplette samlingen av bøker om arbeiderbevegelsen og borgerkrigen.

Mot slutten av forrige århundre gikk en del av det indre Barcelona gjennom en byfornying. Målet var å få skikk på de fattige bydelene. I

den forbindelse ble en mindre plass, ikke langt fra den populære restauranten «Los Caracoles», i 1997 kalt opp etter den britiske forfatteren George Orwell, som i boken «Hyllest til Catalonia» skrev om sine opplevelser under borgerkrigen.

Spenninger mellom narkohandlere og politiet førte i 2001 til at Plaça George Orwell ble utvalgt til et nytt eksperiment: Som det første stedet i Spania ble det her satt opp overvåkningskameraer med direkte forbindelse til en politistasjon.

Kriminaliteten gikk ned, men kritikere påpekte det paradoksale i at plassen er oppkalt etter forfatteren som i sin roman «1984» nettopp advarte om farene ved et overvåkningssamfunn.

Den beskjedne Sant Felip Neri-kirken er godt gjemt midt i byens gotiske kvarter.

Bygningene rundt den lille plassen foran kirken er arret av hull, og i årene etter borgerkrigen het det i den offisielle forklaringen fra diktaturets side at det var her katalanske rebeller hadde skutt og henrettet mer enn 7000 prester og geistlige med kaldt blod.

Sannheten er at hullene i murene skyldes to bomber sluppet av italienske kampfly som samarbeidet med Francos fascister under borgerkrigen.

42 mennesker mistet livet i dette angrepet, de fleste av dem var barn fra den lokale katolske skolen.

7. november 1893 kastet anarkisten Santiago Salvador to bomber midt under premieren på «Wilhelm Tell» i Liceu-teateret. Bare den ene bomben gikk av, men den tok livet av 20 mennesker og kvestet enda flere.

Salvador ble pågrepet, og før han ble garrottert i full offentlighet på en av de åpne plassene i Barcelona, sang han en katalansk frihetssang og understreket med klar røst at han ikke angret noe.

Teateret var stedet der byens overklasse møttes, og spesielt medlemmene av «Cercle del Liceu», der det ble gjort forretninger over cava og hummere, var i anarkistenes øyne minst like skyldige i arbeidernes trange kår som sentralmakten i Madrid og den katolske kirken.

I første omgang ble Franco stoppet i Barcelona.

17. juli 1936 sto et par tusen katalanere klar til å ta opp kampen mot generalens fremadstormende tropper, som hadde slått ned all motstand på veien gjennom Spania.

Anført av den anarkistiske fagbevegelsen CNT var de katalanske arbeiderne blitt utstyrt med våpen som blant annet var stjålet fra et våpenlager ved havnen.

De mest intense oppgjørene fant sted på Plaça de Catalunya, som i tiden etter det seierrike forsvaret av byen også ble skueplass for venstrefløyens interne stridigheter.

Med støtte fra byens politi angrep kommunistene fra PSUC, som holdt til på Hotel Colón, i mai 1937 CNTs hovedkvarter på den andre siden av plassen.

Kampene spredte seg nedover Ramblaen, der de forskjellige grupperingene skjøt på hverandre og dermed gjorde det lettere for Francos styrker å innta Barcelona to år senere.

Begivenheten ble feiret på nettopp Plaça de Catalunya.

Klokketårnet på Plaça de la Vila de Gràcia har flere ganger kalt til kamp for den katalanske friheten i arbeiderstrøket i den nordlige delen av byen.

En av de mest berømmelige gangene var i april 1870, da en gruppe kvinner samlet gikk til angrep på et lokalt sesjonskontor i protest mot krigen på Cuba.

Sentralmakten i Madrid hadde innkalt 25 000 mann til den spanske krigen mot USA, og det var mer enn de katalanske mødrene var villige til å godta.

Hvorfor skulle deres katalanske arbeidergutter støtte en spansk overklassekrig? Opprøret spredte seg raskt til resten av byen, men bare Gràcia holdt stand.

Spanske soldater måtte mobilisere store styrker og kjøre kanoner i stilling før landsbyen, som på den tiden ikke hadde vokst sammen med Barcelona, overga seg.

I alle de seks dagene kampene varte, ringte klokken fra tårnet på plassen for å oppildne rebellene. Reipet som fikk klokken til å ringe, ble ført av en eldre kvinne fra en altan på plassen.

Tårnet står fortsatt på den åpne plassen i hjertet av Gràcia, der de lokale ofte går på gaten og demonstrerer når de er uenige i politiske beslutninger.