Besøk flåtebyen Sevastopol

I 1762 inntok den 33 år gamle Katarina Russlands trone. Europeerne be­traktet den gangen landet som svakt og underutviklet, men det aktet keiserinnen å forandre.

Katarina innførte straks en rekke re­for­mer. Hun avskaffet f.eks. tortur og innførte gratis skolegang for både jenter og gutter. Så kom turen til uten­riks­po­li­tik­ken.

Nå skulle Russland innta sin rettmessige posisjon som europeisk stormakt. For å nå målet måtte Katarina i­mid­ler­tid skaffe seg et stra­te­gisk gode – nemlig en isfri og sentralt plassert flåtehavn, noe Russland manglet.

Valget falt på sørspissen av Krimhalvøya. Herfra kunne Russlands flåte ikke bare kontrollere Svartehavet; skipene hadde også tilgang til Middelhavet gjennom Bosporosstredet.

Høye klipper et styk­ke inne på land gjorde stredet nærmest uinntakelig fra land. Et mildt klima garanterte i tillegg at vannet holdt seg isfritt gjennom vinteren.

Krim var den gangen et khanat under os­man­sk overherredømme. Eierskapet plaget ikke Katarina, som e­ro­bret øya i 1783. Keiserinnen beordret deretter sin general – og elsker – Grigorij Potemkin til å bygge et fort på øya.

Byen holdt stand i 11 måneder

Innbyggertallet i byen, som fikk navnet Sevastopol, vokste raskt og nådde nesten 50.000 i 1853. På samme tid hadde byen dessuten et stort skipsverft som bygde og reparerte flåtens skip.

Flåtens tilstedeværelse gjorde byen til midtpunkt i spillet mellom stormaktene, som Russland nå takket være Katarina var en del av.

I 1853 angrep svartehavsflåten en rekke tyrkiske flåteskip, og Storbritannia fryktet at Russlands dominans i Svartehavet og det østlige Middelhavet ville sette handelsrutene til Østen i fare. England, godt hjulpet av Frankrike, beleiret derfor byen i oktober 1854.

«Vi tenkte at Sevastopol kanskje kunne motstå et angrep i tre dager, men mer sannsynlig bare én eneste dag,» skrev en britisk offisershustru i dagboken sin.

Britene tok feil. Først etter 11 måneders beleiring overga byen seg. Skipene fikk fienden ikke. De hadde flåten for lengst senket, slik at fartøyene kunne danne en beskyttende barrikade under vann ved innseilingen til havna.

Sevastopol fikk heltestatus

Under 2. verdenskrig truet fly fra flåtebasen i Sevastopol de rumenske oljefeltene, som var livsnerven for Hitlers Luftwaffe. For å komme basen til livs slo tyske styrker ring om byen i 1942.

Sevastopol holdt nok en gang stand, selv om befolkningen manglet både mat og vann. Da tilgangen på ferskvann gikk tom, drakk beboerne sin egen urin.

Først da tyskerne satte inn de kraftige jernbanekanonene – deriblant den 1350 tonn tunge «Schwerer Gustav» – ga innbyggerne opp.

Den steile motstanden fikk Stalin til å gi Sevastopol status som «Helteby» da freden kom, en ærestittel som ble tildelt områder som hadde kjempet spesielt innbitt mot fienden.

Omlag 90 prosent av Sevastopol lå da i ruiner. Byen ble imidlertid raskt gjenoppbygd med åpne plasser og fine hus med søyleganger og balkonger.

De flotte bygningene, det behagelige klimaet og de mange historiske severdighetene trekker et stort antall turister.

I 1991 ble Krim en del av det selvstendige Ukraina, men etter den ukrainske revolusjonen ble området annektert av Russland i 2014. Russernes svartehavsflåte ligger fortsatt i Sevastopol.