I 1762 inntok den 33 år gamle Katarina Russlands trone. Europeerne betraktet den gangen landet som svakt og underutviklet, men det aktet keiserinnen å forandre.
Katarina innførte straks en rekke reformer. Hun avskaffet f.eks. tortur og innførte gratis skolegang for både jenter og gutter. Så kom turen til utenrikspolitikken.
Nå skulle Russland innta sin rettmessige posisjon som europeisk stormakt. For å nå målet måtte Katarina imidlertid skaffe seg et strategisk gode – nemlig en isfri og sentralt plassert flåtehavn, noe Russland manglet.
Valget falt på sørspissen av Krimhalvøya. Herfra kunne Russlands flåte ikke bare kontrollere Svartehavet; skipene hadde også tilgang til Middelhavet gjennom Bosporosstredet.
Høye klipper et stykke inne på land gjorde stredet nærmest uinntakelig fra land. Et mildt klima garanterte i tillegg at vannet holdt seg isfritt gjennom vinteren.
Krim var den gangen et khanat under osmansk overherredømme. Eierskapet plaget ikke Katarina, som erobret øya i 1783. Keiserinnen beordret deretter sin general – og elsker – Grigorij Potemkin til å bygge et fort på øya.
Byen holdt stand i 11 måneder
Innbyggertallet i byen, som fikk navnet Sevastopol, vokste raskt og nådde nesten 50.000 i 1853. På samme tid hadde byen dessuten et stort skipsverft som bygde og reparerte flåtens skip.
Flåtens tilstedeværelse gjorde byen til midtpunkt i spillet mellom stormaktene, som Russland nå takket være Katarina var en del av.
I 1853 angrep svartehavsflåten en rekke tyrkiske flåteskip, og Storbritannia fryktet at Russlands dominans i Svartehavet og det østlige Middelhavet ville sette handelsrutene til Østen i fare. England, godt hjulpet av Frankrike, beleiret derfor byen i oktober 1854.
«Vi tenkte at Sevastopol kanskje kunne motstå et angrep i tre dager, men mer sannsynlig bare én eneste dag,» skrev en britisk offisershustru i dagboken sin.
Britene tok feil. Først etter 11 måneders beleiring overga byen seg. Skipene fikk fienden ikke. De hadde flåten for lengst senket, slik at fartøyene kunne danne en beskyttende barrikade under vann ved innseilingen til havna.
Plasseringen mellom hav og høydedrag gjorde Sevastopols forsvar effektivt.
Sevastopol fikk heltestatus
Under 2. verdenskrig truet fly fra flåtebasen i Sevastopol de rumenske oljefeltene, som var livsnerven for Hitlers Luftwaffe. For å komme basen til livs slo tyske styrker ring om byen i 1942.
Sevastopol holdt nok en gang stand, selv om befolkningen manglet både mat og vann. Da tilgangen på ferskvann gikk tom, drakk beboerne sin egen urin.
Først da tyskerne satte inn de kraftige jernbanekanonene – deriblant den 1350 tonn tunge «Schwerer Gustav» – ga innbyggerne opp.
Den steile motstanden fikk Stalin til å gi Sevastopol status som «Helteby» da freden kom, en ærestittel som ble tildelt områder som hadde kjempet spesielt innbitt mot fienden.
Omlag 90 prosent av Sevastopol lå da i ruiner. Byen ble imidlertid raskt gjenoppbygd med åpne plasser og fine hus med søyleganger og balkonger.
De flotte bygningene, det behagelige klimaet og de mange historiske severdighetene trekker et stort antall turister.
I 1991 ble Krim en del av det selvstendige Ukraina, men etter den ukrainske revolusjonen ble området annektert av Russland i 2014. Russernes svartehavsflåte ligger fortsatt i Sevastopol.
5 ting du ikke må gå glipp av
Museum viser byens og flåtens historie
Svartehavsflåtens museum dokumenterer flåtens og byens historie fra Sevastopols grunnleggelse og fram til i dag.
Utstillingene byr bl.a. på kanoner, skipsmodeller, bilder og håndskrevne erindringer fra Krimkrigen.
Samlingene ble grunnlagt i 1869 og hører derfor til blant Russlands eldste.
Initiativtakerne til museet var overlevende fra den 349 dager lange beleiringen under Krimkrigen. Dagens museumsbygning ble oppført i 1895.
Se sovjettidens hemmelige base
Den underjordiske ubåtbasen i Sevastopol-forstaden Balaklava var i sovjettiden så hemmelig at bare noen få kjente til dens eksistens.
Basen stengte i 1993, og gjester kan nå fritt utforske det 9600 m2 store arealet – komplett med tørrdokk, torpedoer og et omfattende nettverk av dype kanaler.
Kirke ærer krigshelter
Pavel Nakhimov fikk kommandoen over byens forsvar til lands og til vanns under beleiringen av Sevastopol i 1854.
Nakhimov kjempet djervt men ble skutt av en snikskytter og døde den 12. juli 1855.
Han hviler i St. Vladimirkatedralen, reist som et minnesmerke over krigens falne.
Skipene blir minnet
Et monument til minne om de skipene som flåtens personale senket under Sevastopols beleiring fra 1854 til 1855.
Flåten senket sine egne skip slik at fartøyene kunne sperre fienden ute fra havneanlegget.
Opplev slaget
- verdenskrigs siste og avgjørende slag om Sevastopol sto ved Sapun-høyden litt sørøst for byen.
Et diorama viser hvordan slaget, som fant sted den 7. mai 1944, utspilte seg.
Malte menneskefigurer i naturlig størrelse, samt nøyaktige gjengivelser av landskapet med bombekratere og skyttergraver, gjør dioramaet levende.
