Hver dag utspiller det seg forunderlige scener i Jerusalem, scener som ikke kan oppleves i andre byer.
Kristne pilegrimer ber fellesbønn på stedet der et marmorskilt forteller at Jesus falt med korset.
Mellom dem går ortodokse jøder med krøller foran ørene, svart, bredbremmet hatt og lang frakk, på vei til Klagemuren. Og over dem kaller muezzinen muslimene til bønn fra minaretenes høyttalere.
Jerusalem er Den hellige by for hele tre verdensreligioner, og konsentrasjonen av helligdommer er høyere enn noe annet sted: Jesu' grav, Tempelhøyden, Klagemuren...
De mange religiøse severdighetene er en magnet for pilegrimer og nysgjerrige turister, og i de labyrintiske gatene i den gamle bydelen høres tungemål fra hele verden.
De troende i Jerusalem lever noenlunde fredelig side om side. Men freden er skjør, for det er ingen andre byer som har en historie som er så tilsølt av blod i Guds navn.
Alle de tre religionene har sitt utspring i tidlig jødedom, og bygger i stor grad på de samme beretningene.
Derfor har de også gjort krav på de samme helligdommene med en uforsonlig forbitrelse som har vart i flere hundre år.
For hver ny erobring er kirker, moskeer og synagoger lagt i ruiner eller tilpasset de nye seierherrenes smak.
Og underveis er bibel- og byhistorie blitt vevd så tett sammen at selv sindige historikere har problemer med å sortere trådene når hvert minste arkeologiske funn blir tatt som gissel i opphetede religiøse diskusjoner.
Jerusalem er riktig nok anlagt på steingrunn, men den er bygd på tro.
En byvandring fører ikke bare den besøkende rundt i en urgammel by, men også i tre religioners historie.
Klagemuren får en million bønner i året
Etter en sikkerhetssjekk har troende og turister fri adgang til Klagemuren.
Svartkledde ortodokse jøder står i vuggende, mumlende bønn foran Klagemuren. De ber om at de en dag vil få gjenreise tempelet som kong Salomo ifølge jødisk tro bygde på Tempelhøyden for 3000 år siden.
Andre troende nøyer seg med å berøre de store steinblokkene, som er mer ladet med symbolikk enn noe annet i Jerusalem.
Klagemuren er jødenes helligste sted, og i hver minste sprekk mellom steinene er det stukket inn små, sammenbrettede papirlapper.
Bønner til Jahve – Gud – om helbredelse, suksess i forretninger eller hell i kjærlighet. Hvert år blir det fjernet rundt en million lapper fra muren. Lappene blir så begravd på hellig grunn.
Klagemuren er åpen for alle, men besøkende må først gjennom en «flyplasskontroll» med metalldetektor og gjennomlysning.
Tempelhøyden er hellig grunn for både jøder og muslimer
Tempelridderne ble tildelt al-Aqsa-moskeen som hovedkvarter i 1119.
Bare minutters gange fra Klagemuren fører en gangbro opp til det fliselagte platået øverst på Tempelhøyden. Her oppe ligger to muslimske bygninger på stedet der ortodokse jøder drømmer om å gjenreise tempelet.
Felles for begge religionene er overbevisningen om at det var her Abraham (eller Ibrahim, som han heter i islamsk tradisjon) ble bedt om å ofre sin sønn. Ifølge kristendommen skulle Isak ofres, mens i islam skulle halvbroren Ismail ofres. For muslimene er det også stedet der Muhammed ble ført til himmels av erkeengelen Gabriel.
Da Jerusalem kom under muslimsk styre i 638, reiste de derfor al-Aqsa-moskeen og senere Klippedomen. Sammen utgjør de muslimenes tredje helligste sted, etter Mekka og Medina.
Klippedomen er reist på Tempelhøyden. Ifølge muslimsk tradisjon var det herfra Muhammed for til himmels.
Da korsfarerne erobret Jerusalem, gjorde de Klippedomen om til en kirke, og tempelridderne fikk hovedsete i al-Aqsa-moskeen.
Ridderne skal ha brukt store summer på å grave tunneler i Tempelhøyden på jakt etter Paktens ark. De måtte imidlertid innstille jakten da Saladin gjenerobret Jerusalem i 1187 og høyden igjen kom under islamsk styre.
Pilegrimer går i frelserens fotspor
Kristne fra hele verden går i Jesu fotspor langs Via dolorosa – selv om ruten er av temmelig ny dato.
Tusenvis av pilegrimer valfarter hvert år til Jerusalem for å følge Jesu siste smertefulle vei til Golgata – høyden der han ble korsfestet.
Ifølge Bibelen måtte han slepe sitt eget kors langs Smertens vei, Via dolorosa. Ruten er gjenskapt, og snirkler seg gjennom virvaret i Jerusalems gamle, smale gater.
På husveggene langs ruten er ni stasjoner markert – fra Jesus dømmes til døden og får tornekronen på, til han mister korset for tredje gang like før korsfestelsen.
Grupper av kristne pilegrimer fra hele verden – mange utstyrt med store kors – stopper ved hver stasjon for sammen å avsi trosbekjennelsen.
Ruten ble fastlagt i 1850, og som med mange andre av Jerusalems helligdommer stiller arkeologene seg nokså skeptiske til autentisiteten. Skepsisen kommer av at gatenivået på Jesu tid lå flere meter under dagens nivå.
De kristne sloss på Jesu grav
Ingenting får endres på i kirken. En stige har stått på samme sted i 159 år.
De siste fem stasjonene på Via dolorosa befinner seg i det mørke og kalde indre i Den hellige gravs kirke. Her står kristne tålmodig i kø for å be ved det vesle alteret som er reist på stedet der Jesus angivelig ble gravlagt.
Den hellige gravs kirke er kristendommens helligste.
Av samme grunn er den arnestedet for en av Jerusalems bitreste religionskriger, som utkjempes av seks forskjellige kristne trosretninger: gresk-ortodokse, romersk-katolske, syrisk-ortodokse, armenere, koptere og etiopere. I århundrer har de kjempet om retten til å styre kirkens kapeller og helligdommer.
Allerede i 1192 ble kirkens nøkler overdratt til en muslimsk – og dermed nøytral – familie, som har administrert dem siden.
Et svært opphisset møte i 1834 resulterte i 300 døde, og i 1852 bestemte sultanen at ingenting i kirken skulle flyttes på eller forandres. Siden har tiden stått stille.
For eksempel står en stige plassert på kirkens fasade akkurat der den sto i 1852. Når den råtner og faller sammen, blir den byttet ut og plassert på nøyaktig samme sted.
Pontius Pilatus vasket hendene på bymuseet
På Jesu tid holdt den øverste romerske myndigheten til i Jerusalems citadell. Det gjelder kanskje også Pontius Pilatus, som ifølge Bibelen dømte Jesus til døden.
Jerusalems citadell tårner seg bokstavelig talt opp i den gamle bydelen like innenfor bymuren. I hvert av tårnene i befestningen er det en utstilling viet en av de mange avgjørende periodene i Jerusalems begivenhetsrike historie.
Også selve Citadellet har hatt en fremtredende plass i byhistorien.
Ifølge enkelte historikere var det nettopp her at Pontius Pilatus symbolsk vasket hendene sine da han avsa dødsdommen over Jesus.
Arkeologiske utgravninger i citadellet bekrefter at stedet, fordi det ligger så høyt, har tjent som festning for byens skiftende herskere, også i bibelsk tid.
Blant dem var den byggeglade kong Herodes, som utstyrte befestningen med tre imponerende tårn – mer for å beskytte praktpalasset sitt enn til vern for byens innbyggere. Et av tårnene hans står ennå, og gir besøkende en imponerende utsikt over byens tak.
Kong David gjorde Jerusalem til hovedstad
Arkeologer har funnet 3000 år gamle bygningsrester i Davids by. Om kong David faktisk har regjert her, blir et trosspørsmål.
I museums- og utgravningskomplekset Davids by har arkeologer gravd frem ruiner av over 3000 år gamle bygninger.
Dette skal være rester av en bosetting som falt i grus lenge før dagens «gamle» bydel i Jerusalem overhodet var bygd.
I museets 3D-kino fortelles historien om jødenes kong David, som erobret bosettingen i år 1000 f.Kr. og gjorde stedet til sitt kongesete.
Herfra regjerte han i over 30 år, og klarte underveis å holde fiender ute og stridende stammer i sjakk.
Davids sønn, den vise kong Salomo, reiste et tempel på høyden like over palasset sitt – tempelet som de ortodokse jødene håper å kunne gjenreise en dag.
Om Bibelens David og Salomo noen gang har vandret omkring i Davids by, er et spørsmål om tro.
Enkelte skriftlige kilder bekrefter at en historisk kong David har eksistert, men det er ennå ikke funnet arkeologiske bevis som knytter ham direkte til ruinene.
Det er imidlertid sikkert at Jerusalem kan spore sin opprinnelse flere tusen år tilbake til nettopp Davids by.
De dødes fjell
Skråningene av Oljeberget er dekket av tusenvis av jødiske graver. Muslimenes døde er begravd ved foten av Tempelhøyden
For muslimer og jøder er en gravplass nær eller på selve Oljeberget ettertraktet, for det er her de døde først kommer til å gjenoppstå på dommedag.
Høydens sørvestlige skråning er derfor dekket av titusenvis av jødiske gravsteder, og ved foten av høyden, inntil bymuren, ligger muslimenes gravplass.
De ortodokse jødene mener at Messias vil åpenbare seg her på dommedag og føre de døde gjennom Den gylne port og opp til Tempelhøyden.
En lignende forestilling om oppstandelse går igjen hos muslimer, og begge har overleveringer om at de gjenoppståtte må balansere på en knivsegg eller en svært smal bro fra Oljeberget mot Tempelhøyden på dommedag. Bare de rettroende vil klare prøven – resten vil være fortapt.
Men her slutter enigheten. Den osmanske sultanen Suleiman beordret i 1541 at Den gylne port skulle mures igjen. Han anla en muslimsk gravplass ved den gjenmurte åpningen, som nok et hinder for at den jødiske Messias ikke skulle nå Tempelhøyden.
Den gylne port er fremdeles gjenmurt, og står som ett av mange monumenter over stridighetene som har forfulgt Jerusalem siden byen ble grunnlagt.
Gå under jorden ved muren
Klagemuren fortsetter under bakken langs tempelets vestlige side.
Ved plassen foran Klagemuren tilbys en guidet tur som ikke bare fører flere meter ned, men også flere tusen år tilbake i historien.
Klagemuren er nemlig bare en liten del av Tempelhøydens støttemur – under gateplan fortsetter muren 485 meter.
På turen blir det avslørt hvorfor romerne noen steder måtte gi opp da de ødela Herodes' tempel i år 70 e.Kr.: Arbeiderne hadde hogd til og satt inn over 500 tonn tunge steiner i muren, og de har nok vært en altfor stor munnfull for de romerske ødeleggerne.
3000 års kamp om Tempelhøyden
I sentrum av kampen om Jerusalem står Tempelhøyden. Ifølge jødisk tradisjon fikk kong Salomo bygd et prakttempel her, som blant annet huset Paktens ark.
1000 f.Kr. Ifølge Det gamle testamentet erobrer jødenes kong David en bosetting nedenfor Tempelhøyden, og gjør den til hovedstad i det israelske riket. Hans sønn, kong Salomo, reiser Det første tempel på høyden, der han plasserer Paktens ark.
587–445 F.Kr. I Bibelen fortelles det at Jerusalem blir plyndret av babylonerne, og Salomos tempel lagt i ruiner. Det er først da perserne overvinner babylonerne at jødene får lov til å vende tilbake til Jerusalem, der de starter byggingen av Det andre tempel.
63 f.Kr. Jerusalem kommer under romersk kontroll. I årene 37–4 f.Kr. regjerer kong Herodes over byen, og han utvider Det andre tempel betraktelig. Arbeiderne hans jevner blant annet hele toppen av Tempelhøyden.
70 e.Kr. Etter fire års intense kamper slår romerne ned et jødisk opprør. De brenner ned Det andre tempel, og etterlater bare deler av støttemuren.
År 638 Jerusalem kommer under muslimsk kontroll. I 638 bygges al-Aqsa-moskeen, og i 691 Klippedomen på Tempelhøyden.
1099 7. juni 1099 legger korsfarere en jernring rundt Jerusalem, og etter fem ukers beleiring trenger de inn i byen. En nådeløs massakre på byens innbyggere følger. Tempelridderne tar senere i bruk al-Aqsa-moskeen som ordenens hovedkvarter.
1187 Den muslimske hærføreren Saladin gjenerobrer Jerusalem og slår tilbake et motangrep ledet av Rikard Løvehjerte. Saladin tillater imidlertid kristne pilegrimer adgang til byen.
1516–17 Osmanene erobrer Jerusalem, og sultan Suleiman 2. setter etter hvert gang i flere imponerende byggeprosjekter. Mest iøynefallende er bymurene og portene inn til den gamle delen av byen.
1948 Staten Israel opprettes, men israelerne får bare herredømme over den vestlige delen av Jerusalem. Den østlige bydelen med Tempelhøyden kommer under jordansk kontroll.
1967 Etter seksdagerskrigen får Israel herredømme over hele Jerusalem. Muslimer får imidlertid – og har fremdeles – kontroll over Tempelhøyden.