GUIDE: Hitlers Berlin

Et par steder i byen står tunge bunkers­anlegg igjen. De ble bygd med så mye armert betong at de simpelthen ikke lar seg fjerne.

Og man skal heller ikke lete lenge før man får øye på de første skuddhullene i en tilfeldig mur – tause vitner om den sovjetiske hærens stormløp i april 1945.

Hitler avskydde byen

Hitler stammet fra Østerrike. Han trivdes best i landlige omgivelser og hadde en inngrodd mistro til storbyens anarki.

Berlins innbyggere hadde han heller ikke den store tilliten til, for ved valgene i 1930-årene ga de nazistpartiet NSDAP langt færre stemmer enn landsgjennomsnittet.

“Det ville ikke være noe stort tap hvis Berlin ble ødelagt av krigen,” slo Hitler fast i 1941.

På den andre siden var han allerede under sitt første besøk – på sykepermisjon under første verdenskrig – blitt fascinert av byens kraft og størrelse.

Derfor falt det Hitler lett å rive store deler av Berlin for å gi plass til sin egen store visjon om en nazistisk verdensmetropol, Germania.

Elleve store severdigheter i Berlin:

Brandenburger Tor er Berlins mest berømte byggverk. Helt siden oppføringen på slutten av 1700-tallet har denne mektige porten, som er inspirert av Akropolis, vært byens landemerke.

30. januar 1933 samlet 25 000 forventningsfulle SA-folk seg på plassen foran Brandenburger Tor for å feire Hitlers maktovertagelse. Med sang og fakler marsjerte de fra byporten nedover Wilhelmstrasse, der Hitlers nye embetsbolig, Rikskanselliet, lå.

Rikskanselliet og flere andre historiske bygninger langs Wilhelmstrasse ble pulverisert under Den røde armés erobring av Berlin, men informasjonstavler på fortauet forteller om gaten der nazitopper som Himmler, Göring, Goebbels og Hess hadde sitt daglige virke.

Et stykke lenger nede i Wilhelmstrasse ligger Hermann Görings gamle Reichsluftfahrtministerium. En koloss i grå sandstein som overlevde andre verdenskrig stort sett uskadd. Den dag i dag utstråler bygningen den strengheten og brutaliteten som nazistene forlangte av arkitektene sine.

Bygningen sto ferdig i 1935 – etter en byggeperiode på bare vel et år. Og med sine 2000 kontorer ble den byens største kontorbygg. Göring hadde ikke bruk for plassen til å regulere sivil luftfart, slik navnet antyder; han skulle bygge opp det tyske flyvåpenet, som Hitler hadde enorme forventninger til.

Göring viste seg å være feil mann for jobben. Luftkampen om Storbritannia mislyktes (1940), og løftet om å forsyne de 200 000 omringede tyske soldatene ved Stalingrad fra luften, kunne han heller ikke holde (1943). Men Göring reagerte med å gi pilotene sine skylden for fiaskoen.

Göring viste seg å være feil mann for jobben. Luftkampen om Storbritannia mislyktes (1940), og løftet om å forsyne de 200 000 omringede tyske soldatene ved Stalingrad fra luften, kunne han heller ikke holde (1943). Men Göring reagerte med å gi pilotene sine skylden for fiaskoen.

Prinz Albrecht Strasse var en av nazi-tidens mest uhyggelige adresser: Her lå hovedkvarteret for det hemmelige politiet, Gestapo. Naboene var SS, politi-ledelsen og etterretningstjenesten SD.

Sjefen for alle disse politi-og sikkerhetsorganene var Heinrich Himmler, som styrte jødeutryddelsen og den nazistiske terroren i selv de fjerneste avkroker av det erobrede riket.

Bygningskomplekset ble ødelagt under kampene om Berlin – bare kjellermurene står igjen. Her har stiftelsen Topographie des Terrors satt opp en plansjeutstilling om Gestapos blodige håndverk.

Gaten heter i dag Niederkirchnerstrasse, oppkalt etter en kvinnelig, kommunistisk motstandskjemper.

Den hvite bygningen i Mauerstrasse ser ganske tilforlatelig ut – og et skilt forteller at her holder det tyske helsedepartementet til.

Men fra 1933 til 1945 hadde en av nazismens mektigste menn kontor her; Hitlers drevne propagandaminister Joseph Goebbels.

Herfra styrte han landets presse – og utformet talene, slagordene og masseopptrinnene som sikret Hitler makten.

Mesterstykket sitt leverte Goebbels med den såkalte Sportpalast-talen, som han arbeidet med i ukevis for å finne de mest virkningsfulle formuleringene.

Den 18. fe­bruar 1943 var alt klart, slik at han kunne spørre tyskerne om de ønsket “den totale krig”.

Talen ble overført direkte på radio, slik at hele befolkningen kunne bli overbevist av det tordnende bifallet Goebbels høstet.

Det lytterne ikke kunne vite, var at tilhørerne i den store sportshallen var håndplukket.

I 1933 flammet de beryktede bokbålene i flere titall tyske byer.

I Berlin gikk universitetsstudenter sammen med SA-folk i fakkeltog bak lastebiler lastet med “utysk” litteratur.

Fakkel-toget endte på Opernplatz (i dag Bebelplatz), der bøkene høytidelig skulle overlates til flammene. Regnet øste ned denne kvelden, og brannvesenet måtte hjelpe til med bensin.

25 000 bøker brant opp – blant dem verker av Jack London, H.G. Wells og Voltaire.

I dag vitner en kunstinstallasjon om begivenheten. Gjennom et vindu mellom brosteinene ses et rom med tomme bokreoler.

VIDEO – Se studenter kaste bøker på ilden:

Straks etter nazistenes maktovertakelse begynte forfølgelsen av landets jøder. De fleste tyskere forholdt seg passive under overgrepene, men ikke fabrikanten Otto Weidt, som drev et mindre børstebinderi midt i Berlin.

Blant kundene hans var den tyske hæren, og Weidt klarte å overbevise myndighetene om at produksjonen hans var av avgjørende betydning for krigføringen.

Det innebar at arbeidsstokken hans – som stort sett besto av blinde og døve jøder – var fredet.

Da Goebbels i 1943 bestemte at Berlin skulle bli en jødefri by, mistet Weidt flesteparten av medarbeiderne sine, men han fikk skjult den jødiske familien Horn i det innerste verkstedet.

Han klarte å holde det hemmelig i ni måneder før en nazistisk tyster fikk nyss om saken.

9. november 1938 krydde det av SA-folk og fanatiske borgere i Berlins gater, ute for å ødelegge jødisk eiendom.

I løpet av den såkalte krystallnatten ble private hjem og forretninger plyndret, og flere av byens 14 synagoger gikk opp i flammer.

Et av de mest opplagte målene for terroren var byens største synagoge, Neue Synagoge i Oranienburger Strasse.

Men her fikk politimannen Wilhelm Krützfeld jaget mengden på flukt og varslet brannvesenet.

Tyske brannmenn hadde fått ordre om at de bare skulle rykke ut hvis de påtente brannene truet tysk eiendom, men i dette tilfellet etterkom brannfolkene anmodningen.

Knapt fem år senere ble synagogen truffet av britiske bomber og brant ned.

Helt frem til 1988 lå den som en ruin midt i Øst-Berlin, før DDR bestemte at den skulle gjenoppbygges.

Neue Synagoge har i dag politibeskyttelse, av frykt for islamis­tisk og nynazistisk terror.

Derfor kan det være svært vanskelig å komme inn.

Fra november 1943 fløy britiske og amerikanske bombefly nærmest daglige tokt over Berlin.

Frem til krigen var slutt slapp de til sammen 68 000 tonn bomber og la store deler av byen i grus. 35 000 innbyggere ble drept under angrepene.

Til vern for berlinerne bygde nazistene en rekke store bunkere, blant annet en til de reisende som oppholdt seg på Friedrichstrasse stasjon.

Når alarmen gikk, måtte de skynde seg flere hundre meter mot nord til den fem etasjer høye Reichsbahnbunker med plass til omtrent 3000 mennesker.

Etter krigen var det umulig å sprenge betongbunkeren, som står midt i den østlige delen av byen. DDR brukte den som lagerbygning.

I dag huser den en kunstsamling, eid av en styrtrik vesttysk forretningsmann.

Han har innredet en penthouseleilighet på toppen.

Hvis man går gjennom Brandenburger Tor mot vest, kommer man ut på en lite trafikkert åttefelts bulevard.

Den er det eneste som er igjen av en gigantisk byggeplan som Hitler begynte på i 1937 sammen med arkitekten Albert Speer.

Ideen deres var å forvandle Berlin til verdenshovedstaden Germania, og de neste årene ble 50 000 boliger jevnet med jorden for å gi plass til flere titall enorme paleer og ministerier.

Hitler ville ha byen ferdig i 1950, men krigen satte en stopper for den arkitektoniske stormannsgalskapen.

Bare en liten del av planen ble ferdig: Øst-vest-aksen, som ble brukt til store militærparader.

Mot slutten av andre verdenskrig var den brede bulevarden startbane for de siste flyene som slapp ut av Berlin, med blant andre Albert Speer om bord.

Paradebulevarden heter i dag Strasse des 17. Juni – til minne om folkeoppstanden i DDR 1953.

Bendlerblock ved Tiergarten var en sentral adresse under andre verdenskrig.

Her ble den tyske krigsinnsatsen koordinert – og her arbeidet noen av offiserene som i 1944 utførte et kuppforsøk mot den nazistiske staten.

Oberst Claus von Stauffenberg plasserte en bombe i Hitlers kommandosentral i Øst-Preussen, samtidig med at hans medsammensvorne forsøkte å ta makten i Berlin.

Hitler overlevde attentatet, og kuppforsøket i Berlin gikk raskt i oppløsning.

De ansvarlige ble henrettet i Bendler­blocks bakgård. Bygningen er gjort om til museum for motstanden mot Hitler.

Turistene strømmer til Gertrud Kolmar Strasse, men det er absolutt ingenting igjen av Hitlers førerbunker.

Etter krigen forsøkte sovjetiske ingeniører å sprenge den, men de måtte gi opp, og begravde hele komplekset under en jordhaug.

Først i 1980-årene ble bunkeren fjernet bit for bit av østtyskerne, som skulle bruke området til boligbygging. Stedet fungerer i dag som parkeringsplass.

Den nøyaktige lokaliseringen av Hitlers siste tilholdssted ble lenge holdt hemmelig, men som en sørvis for de tilreisende til fotball-VM i 2006 tillot bystyret at det ble satt opp en informasjonstavle på stedet.

Det er en skjebnens ironi at førerbunkeren har blitt nabo til betongsøylene som utgjør minnesmerket for Europas drepte jøder.