Guide: Spionenes Berlin

Alle agenter var soldater i en usynlig krig mellom to samfunnssystemer som regnet hverandre som dødsfiender. Agentenes jobb var å undergrave fiendens posisjoner for å forberede den dagen den kalde krigen ble varm. Selv ikke det østtyske regimets beslutning om å bygge en mur mellom Øst- og Vest-Berlin kunne stoppe spionasjen.

Det ble bare mer utfordrende, og førte blant annet til at den amerikanske etterretningstjenesten NSA bygde en gigantisk lyttepost, «Field Station Berlin», på byens høyeste punkt. Med radar og antenner kunne NSA overvåke all flytrafikk og radiokommunikasjon i DDR.

Men selv om det er 20 år siden den kalde krigen var over, ligger store deler av spionhistorien stadig i arkivenes hemmeligstemplede mørke. Særlig vestmaktene er tause.

De opplysningene forskerne har, stammer stort sett fra én kilde, Stasi, der arkivene ble åpnet etter gjenforeningen. Og selvsagt hadde Stasi plassert agenter i den topp hemmelige «Field Station Berlin».

Med U-bahn gjennom historien

Det følgende er en guide til spionernes Berlin. Turen kan ikke klares til fods på én dag. Benyt byens U- og S-bane, og se bl.a. spiontunellen, hvor sovjetterne drog gæk med den amerikanske efterretningstjeneste.

Stasis hovedkvarter i Øst-Berlin

Øst-Tysklands største arbeidsgiver var ministeriet for statssikkerhet (Stasi), med rundt 91 000 heltidsansatte på det meste. En av tjenestens oppgaver var å spionere mot utlandet, der agenter ble plassert på sentrale poster, særlig i Vest-Tyskland. Men Stasis egentlige formål var å holde øye med landets egne innbyggere.

Spionene drev telefonavlytting, åpnet brev med damp, og skygget mistenkelige personer for å avsløre samfunnsskadelig virksomhet og planer om «republikkflukt».

Til hjelp hadde Stasi et finmasket nett med 190 000 lønnede angivere, og frem til DDRs sammenbrudd i 1989 samlet etterretningstjenesten rapporter om 40 millioner mennesker.

Stasi hadde kontorer i alle landets større byer. Herfra gikk informasjonen videre til sikkerhetsministeriet, som holdt til i et betongbygg i Magdalenenstrasse.

I dag er de fleste av kontorene overtatt av tyske selskaper, bare Bygning 1 tilhører fremdeles Stasi – som museum. Over tre etasjer kan besøkende se eksempler på spionenes aktiviteter og verktøy.

Vennlighet skulle knekke fangene

Alle politisk mistenkelige personer som ble arrestert i Øst-Berlin, havnet i Stasis fengsel i bydelen Hohenschönhausen. Fangene satt som regel i eneceller,
avskåret fra all kontakt med andre fanger og med vokterne.

Fangen fikk kun snakke med den Stasi-offiseren som etterforsket sin sak. Offiseren var alltid vennlig og klar til å rydde «mulige misforståelser» av veien. Mange fanger ble knekt av isolasjonen, og begynte å angi familie, venner og bekjente.

De hemmelige adressene

I nærheten av Stasi-fengselet i Hohen-schönhausen ligger innsjøen Obersee – og et boligområde som de færreste østtyskere kjente til før 1989. Langs innsjøen hadde Stasi-toppene slått seg ned. Hemmelig, naturligvis.

Det sto ingen navn på dørene – postbudet kjente bare beboerne som «Herr første etasje» og »Herr andre etasje».
Etter murens fall ble mange av husene solgt til intetanende sivilister, men en del høytstående Stasi-folk og etterkommerne deres bor her fremdeles.

En nysgjerrig turist skal ikke ta mange bilder i gaten før en av de gamle beboerne kommer ut for å kjefte. Enkelte turister har møtt Stasi-minister Erich Mielkes enke på denne måten.

Spranget mot vest

Frem til 1961 var Berlin en åpen by der innbyggerne kunne bevege seg fritt mellom de fire okkupasjonssonene. 13. august fikk trafikken en brå slutt, da det østtyske regimet i all hast stengte grensen og startet byggingen av en mur mellom bydelene i øst og vest.

De første ukene var ikke grensen helt tett. Blant annet slapp en del østberlinere unna ved å hoppe ut av leilighetene i Bernauer Strasse og ned på gaten, som lå i vest.

Da vinduene ble murt igjen, begynte hjelpere i Vest-Berlin å grave tunneler under grensen. Gatens dramatiske historie blir fortalt på et museum, der det også står et sjeldent stykke original Berlinmur.

Murens første dødsoffer

Grensevaktene på den nybygde muren hadde en «skyteordre». Så de en person som var på vei over grensen, hadde de plikt til om nødvendig å skyte for å drepe.

Første offer for ordren var den unge skredderen Günter Litfin. Den 24. august 1961 prøvde han å svømme over en skipskanal, men ble oppdaget og skutt.

Günter Litfins bror Jürgen har laget et lite museum for murens ofre i et tidligere østtysk vakttårn.

Varmeste sted under den kalde krigen

Midt på Friedrichstrasse lå Berlins mest berømte grenseovergang, Checkpoint Charlie. I dag er nesten alle spor etter det enorme anlegget borte. Alt som står igjen er en kopi av den første, vesle kontrollposten, der folk utkledd som vakter lar seg fotografere for penger.

Like ved kontrollposten ligger Murmuseet. Da det åpnet i 1962, holdt det til i leiligheten til historikeren Rainer Hildebrandt. Stasi gjorde flere forsøk på å bortføre ham.

I dag fyller utstillingen om muren og de mange kreative fluktforsøkene flere hundre kvadratmeter. Museet er en av byens mest besøkte turistattraksjoner.

Spiontunnel under Øst-Berlin

Før andre verdenskrig var Berlin et knutepunkt for europeisk telefoni. Den sovjetiske okkupasjonsmakten overtok de gode linjene – og det visste CIA.

I 1955 gravde amerikanerne en 400 meter lang tunnel inn under den sovjetiske sonen for å tappe samtalene mellom DDR og Moskva. I løpet av noen få måneder gjorde agentene opptak av 40 000 timer med telefonsamtaler.

Det CIA ikke visste, var at tunnelen for lengst var avslørt av den britiske dobbeltagenten George Blake. Derfor førte russerne bare fingerte samtaler, for å plante desinformasjon hos amerikanerne.

I 1956 valgte KGB å stoppe leken og vise tunnelen frem for pressen.

Hemmeligheten alle kunne se

Byggingen av Berlinmuren i 1961 ga vestmaktene et stort problem. Fra den ene dagen til den neste var det blitt nesten umulig å holde personlig kontakt med agentnettet i øst.

I den situasjonen valgte amerikanerne teknologisk opprustning. På toppen av Vest-Berlins høyeste åsrygg bygde de en gigantisk radar- og lyttestasjon, med en rekkevidde på 350 kilometer – det vil si hele DDR og vel så det.

I alt 1500 amerikanere jobbet ved «Field Station Berlin» for å lure fienden. Utstyret ble tatt ned i 1991, og i dag er radarstasjonen en forlatt ruin.

Spionenes bro forbandt øst og vest

Glienicker Brücke er kjent fra utallige filmer og romaner som stedet der CIA og KGB utvekslet arresterte spioner. I virkelighetens verden skjedde det bare tre ganger (1962, 1985 og 1986).

Mest kjent er utvekslingen i 1962, da USA sendte spionen Rudolf Abel over broen, og Sovjetunionen slapp flygeren Gary Powers fri. Abel hadde stjålet tegning-ene til atombomben i USA, og Powers var i 1961 blitt skutt ned over Sovjet da han var på tokt i sitt U2-spionfly.

At broen likevel har gjort seg fortjent til tilnavnet «spionbro», skyldes de såkalte oppsynsbilene. Ifølge de alliertes avtaler skulle de kunne ferdes fritt i hverandres sektorer, blant annet for å holde øye med militær aktivitet.

Sovjet observerte flittig i Vest-Tyskland, mens britiske, franske og amerikanske oppsynsbiler hver morgen kjørte over Glienicker Brücke og inn i DDR.

Østtyskerne gjorde det de kunne for å trakassere de vestlige observatørene, og sovjetiske soldater åpnet flere ganger ild mot dem. I dag er sperringer og kontrollposter borte, og trafikken flyter fritt.