Seint om kvelden den 9. januar år 49 f.Kr. forlot den romerske generalen Julius Cæsar hovedkvarteret i Ravenna i nåtidens Nord-Italia.
I en vogn utkommandert fra det lokale bakeriet kjørte han gjennom mørket for å slutte seg til hæren sin som ventet sør for byen.
Neste morgen krysset styrken elven Rubicon som utgjorde grensen til datidens Italia. Dermed innledet Cæsar felttoget som skulle skaffe ham makten i Roma og tittelen diktator.
Cæsars bedrift, som dikteren Sveton skildret omkring 150 år senere, førte Ravenna i sentrum for romersk historie for første gang.
Det skulle ikke bli den siste. Byens historie skulle gjennom de neste 500 år være uløselig forbundet med det romerske keiserrikets skjebne.
Før dette hadde ikke Ravenna vært noe å skrive hjem om. Byen kom under romersk kontroll allerede i 191 f.Kr., men ennå på Cæsars tid besto den mest av trehus bygget på pæler i den sumpete jorden.
Byen lå den gang i en lagune helt ute ved havet. Fukten gjorde at området myldret med fluer, frosker og annet kryp, klaget den romerske dikteren Martial.
Sumper skjermet byen
Men beliggenheten ga også byen en fordel. Octavian (63 f.Kr.-14 e.Kr.) – den senere keiser Augustus – innførte en rekke reformer i sin regjeringstid.
Han anla blant annet to store flåtebaser, én til den delen av flåten som skulle operere vest for Italia, og én til den delen som skulle patruljere øst for støvellandet.
Som hjemsted for den østlige flåten valgte Octavian Ravenna. Han mente lagunen og sumpen ville gi basen ideell beskyttelse.
På basen arbeidet sjøfolk samt tømrere, øksemakere, våpensmeder og andre håndverkere med å bygge, utruste og bemanne skipene.
Historikere anslår at ca. 10.000 var beskjeftiget på basen i storhetstiden på 100- og 200-tallet. Havneanlegget tiltrakk handel og velstand.
Funn viser at mange i byen eide hus med innlagt varme og fine mosaikkgulv i det første århundret e.Kr.
En 70 km lang akvedukt, bygget under keiser Trajan (53-117 e.Kr.), sikret dessuten at byen alltid hadde rikelig med friskt vann.
Hellige steder skjøt opp overalt
Rundt år 400 kalte hele 50.000 Ravenna sitt hjem. Men Romerriket var presset. Omkring 100 år tidligere, i 285, var riket blitt så stort at keiseren delte det i to.
Det østlige riket blomstret, men det vestlige kom snart i vanskeligheter. Germanske stammer truet hovedstaden, og derfor besluttet keiser Honorius å forlate Roma i 402.
I stedet gjorde han Ravenna med den gode havnen og de beskyttende sumpene til hovedstad.
Ravenna ble nå utsmykket med fornemme bygninger og kirker til ære for kristendommen, som keiser Theodosius hadde gjort til statsreligion i 380.
Theodosius’ datter, Galla Placidia, som styrte på sin mindreårige sønn Valentinians vegne i årene 425 til 437, støttet ivrig byggingen av hellige monumenter.
Men de prektige bygningene hjalp hverken Ravenna eller Romerriket. Fienden nærmet seg ubønnhørlig fra nord, og den 2. september 476 inntok den østgermanske hærføreren Flavius Odovaker Ravenna.
Keiseren måtte forlate byen og søke tilflukt i Campania i Sør-Italia. Vestromerriket fantes ikke lenger.